Primært begynte jeg å trene for å få bort noe flesk, det er ingen hemmelighet. Og jeg merker jo en bedring i hva jeg orker og ikke, samt at jeg blir lettere til sinns, når jeg trener 1-2 ganger i uka. Men nå som jeg er på niende uka med trening omtrent annenhver dag, ser jeg mye mer til disse “annenrangseffektene”. Og det er spesielt disse tingene jeg gleder meg over:
- Jeg sover bedre, og jeg trenger mindre søvn. Før trengte jeg gjerne 8-9 timer, nå spretter jeg opp klokka kvart på sju nesten uansett hvor sent jeg la meg, og jeg har ikke behov for ettermiddagslur selv om jeg har stått opp litt tidlig.
- Trening “går av seg selv”, og det er aldri ork å trene. Det kan være tungt enkelte dager, til og med vondt, men jeg kommer meg alltid gjennom det, og siden jeg trener såpass ofte, gjør det ikke noe om jeg har en dårlig økt. Jeg kan rett og slett tillate meg å være slapp på trening en dag, og da er ikke dørstokkmila høy i det hele tatt.
Nå må det også sies at det har ulemper å trene såpass mye. Jeg må nedprioritere ting — og da gjerne folk. Spesielt han som synes jeg er fin uansett hvor feit jeg er tror jeg kan ha problemer med å forstå motivasjonen min. Men nå kan jo han støffe trynet med kebab hver dag uten at det synes på han, så vi er virkelig kroppslig forskjellig her. Og det er noe av det jeg har innsett — kroppen min er vanskelig. Den legger på seg av stillesitting. Det hjelper ikke å senke kaloriinntaket, det liker den ikke, dessuten ender jeg alltid opp med å spise ett eller annet usunt likevel, og da er løpet kjørt. Sånt følger også til dårlig samvittighet, og det hele blir en ond sikrel. Jeg er halvt finnmarking, så kroppen min er laget for å suge til seg kalorier. Og det er helt greit. For i bytte har jeg fått stålhelse, og det er jeg jo faktisk glad for, selv om jeg aldri kommer til å være spesielt slank og feminin.
Jeg kommer aldri til å bli tynn, men det er hva du gjør med kroppen din som teller. Jeg er kanskje ikke liten og lett, og jeg har fremdeles en del polstring igjen, men jeg har fått muskler, og en mye større motor, og mer driv. Jeg føler meg omtrent sånn:
En annen “dårlig” ting med å trene mye er at folk lett kan mene du overdriver. Det er ikke “normalt” å velge skyr naturell med lettkakao over en is, og det kan virke “overdrevet” i manges øyne. Og at man ikke kan “unne seg” et stykke kake. Vel, jeg tillater meg å si nei til slik mat, og det er hovedsakelig fordi jeg prøver å unngå sukker. Jo mer sukker man spiser, jo mer får man lyst på, jeg er hvertfall sånn. Så når jeg velger frukt og annet framfor “the real thing”, er ikke det fordi jeg er en “helsefreak”, men fordi jeg ikke trenger det. Det er unødvendig. Jeg blir like “glad” av å spise et eple som en sjokolade når jeg har et lavere sukkerinntak. Jeg synes til og med lettmelk er “søtt” nå, og jeg “melker” ut sjokomelka mi med vanlig melk, fordi jeg synes den man kjøper på butikken er så søt. Også en ting som kan virke “åndssvakt”, men det er jo sånn jeg liker det! Hvorfor skal ikke jeg få gjøre det JEG liker, når alle andre åpenbart gjør det?
Nei, find your own path, sier jeg bare. Det har gått opp for meg at en stor del av livet består av å ignorere hva andre synes om deg og det du gjør, og at det faktisk krever sin kvinne å være seg selv. Å være meg betyr å gjøre mye fysisk, og det er også veldig meg å gjøre ting skikkelig. Det er jo ikke uten grunn at jeg har valgt den bloggtittelen jeg har.
All in!
