I dag har jeg brukt dagen til å tenke over hvorfor trening er viktig for meg. Hvorfor jeg elsker å danse. Hvordan jeg elsker å se kroppen min respondere. Hvorfor jeg nå skal ta meg sammen og gi jernet videre så jeg kommer meg ned i min “comfortsize”.

Dette er takket være de flotte jentene jeg tilbringte formiddagen med i går. De har virkelig “peiling på det” og er flotte motivatorer og deler av sin kunnskap med glede. Deres kjærlighet til trening (for det er det de har!) smitter over på meg, og jeg er nå hakket mer hekta enn jeg kanskje til og med var i høst da jeg var “inne i det”. Å se at jeg har lagt grunnlag til å ta 70 kg i knebøy “lett som bare det” viser meg at jeg har fått til mye mer enn jeg så langt har trodd.

Jeg har innimellom trodd at jeg ikke har kunnet gjøre noe med “overvekten” — at kroppen nå hadde funnet sin komfortvekt på ca 75 kilo, og at det ville være svært vanskelig å komme seg ned fra den. Nå tenker jeg annerledes. De siste ukene har jeg vært slapp på treningsfronten, men likevel mistet flesk. Jeg kommer meg nå inn i min fine fløyelskjole i str 38, som jeg ikke fikk skikkelig over hoftene bare for et halvt år siden. “Testbuksa” mi i 30” kneppet jeg opp i dag uten å måtte åme meg på senga. Noe har skjedd, noe vil tydeligvis at jeg skal fortsette.

Så da er det bare å kline til videre. Jeg har motivasjonen. Jeg skal handle inn egg, koteletter og grønnsaker, proteinbarer og lett-kakao (veldig effektiv sjokosug-stilner.) Jeg skal peke meg ut treningstimer, og jeg skal like blodslitet igjen. Jeg skal glise over å knapt klare å kneppe opp BH’en, og å halte ned trapper, og å ha så mye vann i kroppen at jeg har gått opp 2 kg dagen etter en treningsøkt. Muskler skal skjelve. Vaskemaskinen med treningsklær skal dure. Det skal igjen ligge flere par joggesko til tørk på badet.

Gleder meg!!