Jeg må si Harald Eias program frusterer meg litt. Og nå skal jeg ikke begi meg ut på lange forklaringer hvorfor. Jeg skal bare si at jeg VET at det har vært en trend i kjønnsforskermiljøet siden tja, 60- 70- tallet, på at alle individer er født med samme forutsetninger (ie samme hjerne) og at det derfor ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å si at det er forskjell på gutter og jenter. For sånn sett har de “kjipe” norske kjønnsforskerne rett: De forholder seg til bevisene, og det er faktisk, etter vitenskapelig modell, ikke bevist at gutter og jenter har forskjellige preferanser fra fødselen av.

Men. Da jeg var liten, løp jeg rundt i 2 cm kort hår. Om det var Shira eller He-Man vi lekte med spilte ingen rolle, så lenge “bygget” vi lekte med hadde en heis. Jeg har mye lengre ringefingre enn pekefingre, som visstnok betyr mye testosteron i fostervannet. Og ja, jeg liker matematikk og å lese kart, men ærlig talt, dette er egenskaper jeg stort sett har tillegnet meg, ikke sånt jeg føler jeg har noe særlig talent for fra naturens side.

Og hvorfor?

Mora mi var alenemor. Hun var både min mor og min far. Hun viste meg at damer kan ligge på kne og skure gulv, og øyeblikket etter gå ut og snekre bu til søppelkassene. (Faktisk foretrekker hun det siste.) Jeg ble vist tidlig at mine forventninger til meg var ganske mangfoldige, og jeg fikk anerkjennelse fra mor om jeg gjorde “manneting” like mye som “dameting”. Har det hatt noe å si? Jeg tror det.

Vi ønsker å koble alt jente- og guttepraten til gener, og det er lett å si om man er oppvokst i et standar mor, far og barn-hjem. Vi som har hatt litt andre grunnlag vil kanskje gi deg en annen versjon. Og det er viktig å ta vare på disse versjonene, fordi de er et testament til hvorfor noen av oss oppfatter ting en liten grad annerledes. Jeg har faktisk kanskje ikke hatt noe spesielt grunnlag i det hele tatt for å bli mer glad i å snekre ting, men jeg har fått innlært at det kan være en fin ting å kunne. Jeg har altså hatt muligheten til å se at strukturerte-tekniske-algoritme-relaterte ting kan være morsomme. Fordi et (kvinnelig) forbilde av meg har oppdaget det før meg og “ledet vei” til disse tingene.

Jeg ser på meg ser som veldig feminin, men ikke i den “tradisjonelle” oppfatningen av feminin, som åpenbart nå betyr kommunikasjon, mennesker, rosa og barbiedukker. For meg betyr den feminine del kommunikasjon, intuisjon, humor og åpenhet. Femininitet kan slå ut til å bli fullstendig bitch, og vi damer kan være rimelig kjipe når vi ikke døyver våre verste egenskaper, akkurat som hos menn. Men hovedlinja mi her er at damer er forskjellige. Og vi kan være veldig “damete” uten å å hate tekniske fag.