I det siste har jeg vært møkklei trening og har rett og slett droppa ut i ca 3 uker. Utdroppinga har flere årsaker enn å bare være møkklei, da jobben også har vært slitsom, men uansett så har jeg ikke trent. Da jeg endelig fikk lysten tilbake, var dørstokkmila laaaang, da jeg så for meg at det kom til å bli helt tragisk å dra på trening — ikke orke noe som helst, måtte ta skikkelig babypysevekter for å klare timen. Men det gikk faktisk veldig greit! Musklene skalv noe inni gampen på spesielt markløft (skjelverumpe!) men jeg kom meg gjennom, og det hele var faktisk ganske lystbetont. Good stuff!

Uansett, jeg har tenkt over hva jeg egentlig ønsker med treninga. Jeg har trent mye forskjellig før, og jeg prøvde å tenkte gjennom hva som er gjennomgangsfaktoren for de forskjellige treningsformene. Finnes det en rød tråd? Og svaret er: Det må være en lett miks av styrke og kondis, og det må være bra musikk inn i bildet. Tøybarhet er også fint da jeg er ganske stiv i utgangspunktet, og ikke har vondt av å bli mykere. Samtidig må det ikke være såpass bundet til at jeg MÅ trene 3 ganger i uka, det finnes uker jeg bare kommer til å klare 1-2 gang, så noe dedikert styrketrening er allerede ute av alternativene.

Løsningen må for meg bli variert. Løping, powerwalking/ hiking ute, dansing, utholdende styrke. Jeg har jo fått muskler det siste halvåret selv om det tyngste jeg har løftet er 15 kg i knebøy (men da i ca 4 min sammenhengende.) Det skal faktisk ikke så mye til før kroppen responerer. Jeg tror mange tror man må løfte kjempetungt for å kunne se noe, og dette vil jo selvsagt også avhenge av fettprosent og gener, men jeg tror at om man starter på scratch, kan man få en fin kontur av å drive lettere styrketrening. Man må ikke gjøre alt 110%, 70% er ofte et bedre alternativ da man kanskje har større gjennomførelsesprosent?

Samtidig må jeg forstå at jeg er avhengig av mat. Jeg må spise, hvis ikke blir jeg grinete. Og jeg har ikke vondt av jarlsberg og hvetemel. For mye av noe er aldri bra, men jeg kan bake boller og spise dem uten å få karbo-angst. Tidligere har jeg vært helt nazi på å bare spise svinefilet og stekt brokkoli i disse treningsfasene mine, og ja — det er godt med svinefilet og stekt brokkoli, men man tåler faktisk å spise vanlig taco også. Det viktigste er at man finner en balanse for kropp og sjel som fungerer. Jeg har nettopp hatt magekatarr, og lurer på hva fordøyelsen egentlig mener om proteinpulver, suketter, aspartam-skyr og annet “erstatningskosthold” — hvetemel er ikke konge det heller, men er det så mye bedre å spise laboratoriefremstilt mat? Jeg er sannelig ikke sikker.

Så mitt stikkord fram til sommeren vil ikke være “sunt”, men “friskt”. Jeg skal prøve være mer ute og prøve spise mer naturlig. Proteinbarer er fine de, bevares, men jeg skal prøve å i større grad spise “normal” mat når det føles greit. Knekkebrød og egg er fremdeles mine beste venner, men potetmos er jaggu ikke vondt det heller!

Til slutt, et lite flash til mitt innlegg Ti kilo HVA?

Jeg veier rundt 75 kilo med mat i magen og vann i kroppen. Alt lavere enn det er på grunn av dehydrering eller utsvetting etter en treningsøkt. Etter magekatarren var systemet nesten så godt som tømt for mat og vann, pluss at jeg sikkert mistet en del væske i tillegg. Så gikk jeg på vekta:

Jeg tenker igjen på disse kampanjene der slankefirma lover “4 kilo på en uke”. Jeg er ikke forundret i det hele tatt over at noen kan “gå ned” fire kilo på en uke. Problemet er at de fleste av oss ikke vil klare fire kilo FETT på en uke med mindre vi er kraftig overvektige og går til høyforbrenningsprogram alla Biggest Loser. Når jeg ser mine 71,8 kilo skjønner jeg godt at det er lett å love både fire og fem kilo rask vektnedgang. Hørm.