I det siste har jeg vært litt lei av denne utholdende styrken. Eller, ikke akkurat lei, men jeg merker at ønsket etter forandring er større nå enn før. Siden jeg endelig har opplevd at vekta har rikket seg (ned 4-5 kg på et års tid) har jeg bestemt meg for å bruke vekta som mål likevel. Jeg er nå ca 73. Jeg skal først ned til 70. Så til 68. Så, kanskje, til 65. Tiden vil vise.

Selvsagt skal jeg trene styrke så jeg ikke mister musklatur. Men jeg tenker øke den rene kardioen også. Løpe løpe løpe. Må nesten trene nå siden jeg skal løpe 10 km i Oslo Marathon. Kult.

Juni 2009 til juni 2010.

Jeg tror jeg kan si mer eller mindre med sikkerhet at det er fem kilo forskjell på disse to bildene. Da jeg startet denne halvhjertede ferden var jeg ca 77,5 kilo, i dag ligger vekta ca på 72,5. Det er ikke 20 pounds down with Starbuck, men jeg er ikke ferdig ennå. Nå har jeg endelig fått dannet litt muskelmasse, så nå er jeg rimelig sikker på at det meste som går av vekta nå, er fett. Smekkert.

Det må nevnes at mesteparten av innsatsen har blitt gjort fra og med 2. april i år. Det var da jeg satte inn “nådesstøtet” og virkelig bestemte meg, og siden den gangen har jeg klemt inn 3-5 treningsøkter i uka. Det meste har vært utholdende styrke i saltimer, men noe jogg og litt tyngre løft har det blitt. I tillegg har jeg vært flinkere på kostholdet — jeg har hatt grønnsaksverksted, noe som vil si at jeg har sørget for at det alltid er ferdigkuttede (av meg), frosne grønnsaker i fryseren. I tillegg har jeg vært greit flink med å unngå for mye sukker, og tatt erstatninger som for eksempel lett-kakao istedenfor. Men alt i alt har jeg egentlig bare prøvd å gjøre kloke valg hele veien, med hovedvekt på å få rørt meg. Jeg kan ikke settes på diett, det er klin umulig. Kroppen min klikker bare i vinkel. Den eneste måten jeg kan gå ned i fettprosent på (uten å bli psykotisk) er ved å trene.

Disse bildene gjør meg jo kjempemotivert til å fortsette, og jeg håper bare jeg klarer å holde dampen oppe. Snart er det ferietid, og det er lett å droppe joggeskoene til fordel for hengekøya, men jeg må bare passe at jeg ikke går i fella. To ganger i uka minimum må jeg svette, så jeg ikke ramler tilbake i fettoppbyggingsrutinene jeg har slitt med de siste tre årene.

Målet er 150 pounds. 68 kilo. Inn i 30”-jeans. Få tilbake kroppen min. Åh jemini. Jeg kan faktisk se det pittelille lyset i enden av tunnelen nå, det som var så fjernt, så dimt, så uoppnåelig.

Brokkoli har aldri smakt så godt.

Altså, det ser ikke ut som jeg har kjempestore muskler eller noe, men poenget med bildet var å vise at armen min endelig har litt form. Det ser jo ut som en normal arm. Samt at underarmen visstnok har vokst litt, og det så jeg først nå. Det ser uansett bedre ut enn mitt forrige patetiske forsøk på en flex.

“Prøvebuksa” ble kneppet igjen i dag uten problemer. Joda, det har skjedd noe. Jeg skal slutte å sutre.

Primært begynte jeg å trene for å få bort noe flesk, det er ingen hemmelighet. Og jeg merker jo en bedring i hva jeg orker og ikke, samt at jeg blir lettere til sinns, når jeg trener 1-2 ganger i uka. Men nå som jeg er på niende uka med trening omtrent annenhver dag, ser jeg mye mer til disse “annenrangseffektene”. Og det er spesielt disse tingene jeg gleder meg over:

• Jeg sover bedre, og jeg trenger mindre søvn. Før trengte jeg gjerne 8-9 timer, nå spretter jeg opp klokka kvart på sju nesten uansett hvor sent jeg la meg, og jeg har ikke behov for ettermiddagslur selv om jeg har stått opp litt tidlig.
• Trening “går av seg selv”, og det er aldri ork å trene. Det kan være tungt enkelte dager, til og med vondt, men jeg kommer meg alltid gjennom det, og siden jeg trener såpass ofte, gjør det ikke noe om jeg har en dårlig økt. Jeg kan rett og slett tillate meg å være slapp på trening en dag, og da er ikke dørstokkmila høy i det hele tatt.

Nå må det også sies at det har ulemper å trene såpass mye. Jeg må nedprioritere ting — og da gjerne folk. Spesielt han som synes jeg er fin uansett hvor feit jeg er tror jeg kan ha problemer med å forstå motivasjonen min. Men nå kan jo han støffe trynet med kebab hver dag uten at det synes på han, så vi er virkelig kroppslig forskjellig her. Og det er noe av det jeg har innsett — kroppen min er vanskelig. Den legger på seg av stillesitting. Det hjelper ikke å senke kaloriinntaket, det liker den ikke, dessuten ender jeg alltid opp med å spise ett eller annet usunt likevel, og da er løpet kjørt. Sånt følger også til dårlig samvittighet, og det hele blir en ond sikrel. Jeg er halvt finnmarking, så kroppen min er laget for å suge til seg kalorier. Og det er helt greit. For i bytte har jeg fått stålhelse, og det er jeg jo faktisk glad for, selv om jeg aldri kommer til å være spesielt slank og feminin.

Jeg kommer aldri til å bli tynn, men det er hva du gjør med kroppen din som teller. Jeg er kanskje ikke liten og lett, og jeg har fremdeles en del polstring igjen, men jeg har fått muskler, og en mye større motor, og mer driv. Jeg føler meg omtrent sånn:

En annen “dårlig” ting med å trene mye er at folk lett kan mene du overdriver. Det er ikke “normalt” å velge skyr naturell med lettkakao over en is, og det kan virke “overdrevet” i manges øyne. Og at man ikke kan “unne seg” et stykke kake. Vel, jeg tillater meg å si nei til slik mat, og det er hovedsakelig fordi jeg prøver å unngå sukker. Jo mer sukker man spiser, jo mer får man lyst på, jeg er hvertfall sånn. Så når jeg velger frukt og annet framfor “the real thing”, er ikke det fordi jeg er en “helsefreak”, men fordi jeg ikke trenger det. Det er unødvendig. Jeg blir like “glad” av å spise et eple som en sjokolade når jeg har et lavere sukkerinntak. Jeg synes til og med lettmelk er “søtt” nå, og jeg “melker” ut sjokomelka mi med vanlig melk, fordi jeg synes den man kjøper på butikken er så søt. Også en ting som kan virke “åndssvakt”, men det er jo sånn jeg liker det! Hvorfor skal ikke jeg få gjøre det JEG liker, når alle andre åpenbart gjør det?

Nei, find your own path, sier jeg bare. Det har gått opp for meg at en stor del av livet består av å ignorere hva andre synes om deg og det du gjør, og at det faktisk krever sin kvinne å være seg selv. Å være meg betyr å gjøre mye fysisk, og det er også veldig meg å gjøre ting skikkelig. Det er jo ikke uten grunn at jeg har valgt den bloggtittelen jeg har.

All in!