Da er jeg meg selv igjen. Tror jeg.

De siste månedene har vært litt tøffe – tøffere enn jeg skulle tro noe sånt skulle være. Jeg er en av de uheldige som “mista jobben i finanskrisa”. Firmaet jeg hadde jobbet for i 1 år fant ut at de hadde for mange utgifter, og svarte med å hive ut junioren. Eller, som det offisielt heter – “skifte fokus fra salgsstrategi gjennom konsulenttjenester og heller satse på service av ettermarkedet” eller hva de nå kunnet ha rotet opp av fin beskrivelse.

Først tenkte jeg “jaja, ok”. Så tenkte jeg “hmm”. Så tenkte jeg “buhu”, og det tenkte jeg ganske lenge. Og det var mye vondere enn jeg hadde trodd det skulle bli — også fordi jobbsøking er en omfattende prosess, markedet er trangt for tiden, og jeg falt ofte gjennom — for bra utdannelse og erfaring for halvparten, for lite konkret erfaring fra de øvrige. Jeg sa på et tidspunkt at jeg hadde taklet lettere å bli dumpa av en fyr enn å bli dumpa av jobben, og det ble nok sagt i kampens hete — men det føltes virkelig som om verden prøvde å fortelle meg at jeg var en skikkelig ubrukelig dust.

Det positive med alt er at jeg har hatt god tid til å tenke meg om (hvertfall etter at den verste sørgeprosessen var over) på hva jeg kunne tenkt meg å gjøre videre. Er jeg teknolog? Eller er jeg mer av en administrativ type? Og svaret så langt er: Jeg har alltid vært potet, og jeg er ikke redd for å prøve noe nytt. Om jeg nå tar en helt annerledes jobb, så kommer jeg til å gi jernet her også, fordi jeg er tross alt bare 28 – jeg skal jobbe til jeg er nærmere 70 (gjerne lenger også!) og jeg er fremdeles veldig ung — jeg har mange ting å lære, og jeg føler ikke at jeg har noe klar retning pekt ut for meg ennå.

Sånn sett kom kanskje denne “dumpingen” greit på. Jeg lærte på det, rett og slett. For jeg har også lært å ikke hovere over andres livssituasjon, karrierevalg og lignende. Jeg følte meg ganske “hotshot” da jeg begynte, og følte vel at jeg hadde skutt gullfuglen, mens mine klassekamerater stort sett måtte “ta til takke” med “ikke fullt like bra og spennende jobber”. Slike jobber som jeg ikke kom inn på intervju en gang etter å ha blitt dumpa. Det fikk meg virkelig ned på jorden, og jeg lærte at et ærlig dags arbeid er et ærlig dags arbeid, uansett. Å ha kontor, betalt telefon og visittkort er ikke minstekrav. Det er et privilegie du må gjøre deg fortjent til.

Om jeg ikke er bitter, er jeg fremdeles litt fornærmet. Jeg blir tatt inn med alle lovnadsord, ble kasta ut i det og jobbet ræva av meg — og har i ettertid skjønt at jeg fikk dårlig opplæring, lite oppfølging og hadde i sammenligning med annet faktisk ganske dårlig betalt. I morgen har oppsigelsestiden gått ut, og jeg er ikke lenger ansatt. Så — fare well, old workplace, jeg følte meg som dødkjøtt for et par måneder siden, en idiot dere så deres snitt til å hive ut. Nå skjønner jeg at dere har gjort en skikkelig tabbe. Og sånn skal jeg prøve å fortsette å tenke.