Det er sensommer skråstrek tidlig høst i Trondheim, og i dag, 11. august 2009, er det immatrikuleringsfest på NTNU. Tusenvis av nye studenter skal innta byen, det skal registreres, immatrikuleres og hilses på i faddergrupper. Det skal handles på IKEA, busskort skal kjøpes, og det skal ikke minst, festes. Bunnpris’n er overfylt av de unge håpefulle som handler Tuborg på 0,33-flaske. Jentene skal spraye håret, ha på tights og lipgloss, gutta skal ha på nye jeans, sneakers og kule t-skjorter, og så skal det vorses, gjerne med faddergruppa. Så skal de innta byens store, røde runde, Studentersamfundet i Trondhjem, forkortet til Samfundet eller Samf, mange og glade og fulle, det skal klines, spys, prates, knuffes, les, og så skal det spises og fortæres Sesamburger, gjerne Hawaiibaconchilicheese som må sis i riktig rekkefølge hvis ikke blir du korrigert høflig (og med et smil) av de som jobbes der.

Jeg kan se dem for meg, jeg kan høre dem, føle dem, lukte dem. Det er forhåpning i lufa, forhåpninger til en ny, spennende fase av livet, det er nye tider, studering, nye venner, nye utfordringer. Det er også de som returnerer, som allerede har vært her i ett eller flere år, som er “innbodde” nå, og som vet om byens hemmeligheter; hvor under Elgeseter bro det er bra å kline så ingen ser deg, hvilke kaffebarer som har åpent lengst, hvilke stier som er bra å jogge på, hvordan få lånekassebudsjettet til å holde, hvor det er billigst øl.

Saken er at jeg kan ikke se dem lenger, for jeg er ikke i Trondheim lenger. Da jeg bodde i Trondheim var august måned en av mine favorittider, når studentene kom tilbake. Selv da jeg ikke studerte selv, var det noe herlig i lufta akkurat på denne tiden. Og da jeg selv begynte å studere igjen, vel, det var noe for seg selv. Å føle at du var del av et større fellesskap. Å vandre brisen ned til sentrum med faddergruppa di, enten du selv var andunge eller du var andemor, å ha nye mennesker rundt deg å bli kjent med. Man kunne møte folk på veien ned til “mettby’n” og bli kjent med dem også. Alltid forventning og spenning i lufta, alltid en ungdommelig og energisk atmosfære som aldri syntes å ta slutt, alltid en by som snurret rundt, der stort er lite og lite er stort, og alt er egentlig bare helt lagom.

Da jeg begynte i førsteklassen som 24-åring følte jeg meg kanskje gammal, men jeg hadde likevel mye til felles med disse andre unge menneskene. Jeg engasjerte meg i alt da jeg først begynte igjen, jeg var student på heltid. Studentutvalgstur, linjeforening, Samfundet. Jeg var med på alt for sikkerhets skyld. Noe av det har gitt meg erfaringer som har bært meg videre i livet, da spesielt linjeforeninga, som mer eller mindre skaffet meg voksenjobben jeg har nå.

For det er der jeg er nå: Jeg har en halv leilighet, lån, enda et lån, et tredje lån, avdrag, renter, kabel-tv, internett, kredittkortregninger, jobb med ansvar. Jeg har virkelig blitt voksen. Og noen ganger er det så deilig å lukke øynene og minnes tilbake til da alt var komplisert, men likevel så enkelt. Når jeg tenker på den tiden lenge nok, innser jeg jo at jeg hadde minst like mange “problemer” som jeg har nå, men det er likevel godt å bare lukke øynene og kjenne lukten av grønne trær, høre fuglene kvitre og studentene synge på “Studenter i den gamle stad” og minnes tilbake til da jeg egentlig hadde alt foran meg som et nydekket bord, men ikke ante hvor enestående den tiden faktisk er.

Andemor Kristin den gangen da.