Til dere som liker hester:

OMG!

Dette varmer et Pennyhjerte. Jeg sikler. My God for et steg!!!

Det nærmer seg eksamen, noe som betyr at man begynner å interessere seg for ganske mange rare saker. (Alt for å unngå og lese, ikke sant?) Så jeg har altså fått meg ny hobby. (Igjen.) Kristin i klassen min hadde rydda på loftet med søsknene sine, og fant en gammel Rubiks Kube. Så nå har hun fått meg hekta også… hun har lært meg en metode som går ut på å “jobbe seg nedover” i kuben. Jeg har et stort problem med tosidersterningene, men ellers så går det smooth. Og i dag klarte jeg å løse den fullstendig for første gang!

Flink ja?

PS: Det er ingen “ekte” Rubik, btw. Det er en billig kopi til femti kroner vi fant på Edwis, som heter “Magic Cube”. Men det var eneste plassen vi fant noe lignende, og vi leita ganske lenge. Det beste var han ene på Ark som sa “det e væl itj inn da sjø.” Neivel. Vi skal gjøre det in!

Jeg har av prinsipp ikke badevekt, fordi vekt som oftest er misvisende hva angår en persons fysikk. Man kan veie 55 kilo og være ganske pløsen (slike ting avhenger seffen oxo av høyde, forståss) og man kan veie 75 og se skikkelig trimmet ut. I løpet av de siste årene har jeg brydd meg lite om vekten, har bare veid meg et par ganger i løpet av året til muttern, og har funnet ut at vekten er særdeles misvisende til hva angår hvordan man både føler seg og ser ut. (Løsning: Målebånd!)

Høres ut som jeg prøver bortforklare noe her, men tenkte bare nevne det fordi jeg trådde på vekta hennes da vi kom hjem fra påsketur i går, og vekta stanset på 70,2 kilo. Over søtti kilo!! Det er en GOD stund vekta har vist så mye. Cluet er her at jeg føler meg sprekere enn på lenge, og jeg har hvertfall ikke blitt feitere i løpet av siste måneden… regner jeg da med… så dette funnet på søtti kilo kan bare bety én ting:

Jeg begynner å få tilbake musklene mine!!

Hurra!! Det tok ikke lang tid! Utrolig… men det er vel som de sier, har man vært gjennomtrent før, så skal det ikke så mye til før man føler seg mye bedre igjen. Kjære vekt, bare vis så pokkers mange kilo du vil, jeg veier gjerne ti kilo til om jeg kan fortsette å føle meg så sprek som jeg gjør nå! (Eller, hehe… stryk den… ett sted får da grensen gå…)

Så jenter: Kast vekta. Den er bare bullshit! Hiv den ut! Bort!

(Nå skulle dette bli en anti-shallow post, men nå handler den jo om vekt og trening og kropp og blabla, men til det har jeg bare én ting å si: JA, jeg er faktisk kroppsfiksert. Kroppsfiksert i den forstand at jeg ELSKER å ha blodsmak i kjeften og å kjenne svetten sile nedover ansiktet. Jeg digger å føle meg vel. Og skammer meg overhodet ikke! Ingen bør gjøre det!)

(Og det var nok vekt-rant for en stund…)

Jeg har lyst til å riiiii!!

Det er ingen ting som å sitte på en stor, varm og energisk hest. Kjenne musklaturen som jobber under deg, se ørene som flikker fram og tilbake, kjenne lukten av den store manen som kiler deg over hendene. Kjenne at det er en sterk personlighet som tillater deg å kontrollere seg, fordi den under all staheten og temperamentet har mer lyst til å samarbeid enn noe annet.

Når du får den følelsen av at en hest du har ridd mye stoler på deg, når dere får et unikt samarbeide… en genuin medfølelse med et dyr du ikke kan kommunisere med med ord, men som du snakker med gjennom kroppsspråk og lyd… det er en helt spesiell følelse som ikke kan beskrives. Jeg aner ikke hva vi skulle gjort uten dyr. Man får så mye gjennom å kommunisere med dyr. Og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten hest.

Akkurat nå har jeg ikke ridd siden jeg var på alle tiders drømmeferie, nemlig på en ukes ridetur på Island. Turen gikk fra nordøstsiden til nordvestsiden av Hekla. Jeg og min venninne Kjersti red gjennom et svensk firma som heter Häst och sport resor, og de igjen samarbeidet med et firma som kaller seg Land og Hestar, som er drevet av fantastiske Duna og hennes mann, og det er Duna som eier alle hestene vi hadde med. Det var kanskje 70-80 hester og 25 ryttere til sammen, og vi skiftet hester 2-3 ganger om dagen, så de ikke skulle bli slitne.

Jeg fant spesielt én hest som var skikkelig rå, en 12 år gammel vallak med navn Lúkas. Han var sterk som en okse, men jeg klarte å ri han med kroppen og hendene. Å ri en islandshest er nemlig litt annerledes enn å ri en hest på klassisk engelsk vis: man bruker hoftene og lårene, “setet”, mye mer. Man bruker knapt foten fra kneet og ned, det som på britisk ridestil kalles “sjenklene”, og som er en viktig del av den britiske sitsen. Islandshester skal være vare for vekt og trykk. Lúkas hadde en behagelig, gyngete galopp og en herlig tølt, og han vekslet mellom disse to formene nesten konstant. Han var som en snill, men sterk gyngehest som lot meg nyte turene jeg hadde på han mer enn på de andre hestene. En annen morsom ting med han var at han oppførte seg som et svin til de tyngre, mannlige rytterne, kanskje fordi de var litt “herskende” og voldsomme i sin stil, men når jeg satt der med seige bevegelser, stødig hånd og et fast sete, så gikk han som en drøm. (Dog, han sleit meg rimelig ut på en etappe, når vi nærmet oss gården. Da måtte jeg bare gi opp og la han gå.)

For noen bilder fra Islandsturen, sjekk her.

Jeg savner å ri. Jeg MÅ få råd til en liten tur til Hjerkinn Fjellstue, der jeg og samme Kjersti var året før vi dro til Island. Jeg DØR om jeg ikke får ri snart.

Grunnen til denne hestesyken er at jeg har sittet og sett litt på Ringenes Herre igjen denne helga… og det er det jo så mange flotte hester at man blir jo sprø. Spesielt den hesten Arwen rir på i den første filmen, når hun flykter med Frodo til Rivendale. Det er en hvit hingst som egentlig heter Florian. Shadowfax er også rimelig digg, det er to hester som “spiller” han, og begge er kjempefine. Viggo Mortensen endte opp med å kjøpe dødslekre Uraeus, som spiller Brego i filmene. Også diverse av Rohanhestene er dødsdigge, blant annet Éomers hest. Det er bare så arti å se på “behind the scenes”-materialet hvordan skuespillerne båndet med hestene. De jobbet jo med dem dag ut og dag inn, og da blir det spesielt hardt å forlate dem. Derfor var det mange av skuespillerne og crewet, i tillegg til Viggo, som endte opp med å kjøpe flere av hestene.

Jeg har ridd lenge, fra jeg var ca. åtte år. Jeg var blant annet med min venninne Anette på hytta hennes i Meråker veldig mye da vi var yngre, og bildet fra høyre er av meg på Thule, ei fuks hoppe som var utrolig digg å ri. Sprelsk med en ufattelig deilig gange. Man ble knapt støl etter en hel dag i fjellet på henne.

Det har vært mange hester i mitt liv, men den som har betydd mest var nok Brille. Mange kjenner nok igjen denne godklumpen av en fjording fra rideskolen på Reppe Ridesenter. Han takket for seg i høst etter et kolikkanfall, det er alt jeg vet.

Jeg må bli rik, så jeg kan kjøpe meg gård med hester. Jeg har alltid vært en naturfreak av natur, tror jeg. Akkurat nå savner jeg lukten av granbar, vått gress og en talgete hesteman… kaffe kokt over bål, grillete brødskiver, solbrenthet, en deilig tretthet i beina og kroppen… øyne som glipper og et smil om leppene. Jeg trenger å dra på tur.