Den filmen jeg garantert har sett flest ganger i hele mitt liv (med “The Empire Strikes Back” på en god andreplass) er Speed. Denne klassiske blockbusteren gikk på kino i Norge sommeren 1994. Jeg så den aldri på kino, men det var den første filmen jeg kjøpte på VHS, og jeg så den omtrent i stykker. Plakat på rommet hadde jeg også.

Jeg aner ikke hvorfor denne filmen er så apellerende. Altså, det er jo en grei actionsmørje, men den er liksom spesielt morsom. Det er ikke på grunn av Keanu Reeves, fordi det er litt med han som med Harrison Ford — han er kjekk, men han kan liksom bare spille én rolle. (Beklager, Harrison. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette. Men du er liksom ikke en type åpen skuespiller som kommer ut av lerretet og drar oss gjennom en film.) Keanu gjør en passende macho rolle, det kler han, men det er altså ikke på grunn av han jeg har sett filmen så mange ganger.

Da er det heller hans motskuespiller Sandra Bullock som står for æren. Jeg forstod tidlig at denne jenta var en av grunnene til at gutter likte filmen, men jeg ser nå i etterkant at hun trolig er grunnen til at hele filmen fungerer. Det er i sluttscenene når hun ikke er med lenger at filmen faller fra hverandre og blir gørr. Vi har ikke lenger humoren og det pene ansiktet til Sandra å holde oss til, og det hele blir egentlig bare en kjedelig macho-mølje. (Jeg sier jeg har sett filmen mange ganger, men jeg brukte vel å stoppe den omtrent etter at bussen har stanset.) Sandra har etter dette spilt i flere filmer som jeg har likt godt. Filmer med middelmådige manus der hun likevel klarer å skinne sterkt (28 days) og filmer hun har produsert selv, som i utgangspuktet er så cheesy at det hele kunne gått helt galt, men som likevel fungerer (Miss Congeniality). Hun er definitivt en av mine favorittskuespillere hva angår amerikanere.

Se på dette klippet. Hadde det vært like festlig uten Sandra Bullock? Think not.

Progresjonen i historien er også ganske trivelig i actionfilmsammenheng — nye utfordringer, en gåte som må løses (hvem er bakmannen?), drivende actionsekvenser der den ene avløser den andre. Altså, konseptet er jo genialt. Du har en buss med en bombe. Når bussen kjører over 80 km/t, aktiveres bomben, og kjører bussen saktere enn 80 km/t etter at bomben er aktivert, sprenges bussen. Altså, bussen må holdes over 80 km/t (vår helt kommer seg selvfølgelig først på bussen etter at bomben er aktivert. Noe annet kunne resultert i en rimelig kjedelig film.) Hmm, hvor mange morsomme hinder i en storby kan vi finne på der bussen må kjøre gjennom eller over i 80 km/t uansett? Småveier. Nittigraderssvinger. Uferdige broer. Digg.

Filmen har flere store logiske brister. Den jeg liker best er at Harry (Jeff Daniels) blir skutt i foten av Vår Helt, Jack (“Shoot the hostage!”) og fremdeles går på krykker når han får medaljen sin. “Hey Jack, I saw you last night on TV” sier muffins-mannen på dineren samme dagen bombe-på-bussen-dramaet utspiller seg, og han refererer til nevnte medaljeseremoni. Men når vi ser Harry på buss-dagen er han helt frisk igjen. Han leder til og med teamet som tar seg inn i huset til skurken (Dennis Hopper).

Da jeg lette etter quotes fra filmen, innså jeg at det meste egentlig er ganske crap, og at det som er morsomt ikke er morsomt på grunn av manusforfatternes verk, men på grunn av hvordan skuespillerne uttrykker teksten. Denne oppsummerer dog filmen:

Annie: What is that smell?
Jack: It’s gas.
Annie: We’re leaking gas?
Jack: We are now.
Annie: What, you thought you needed another challenge or something?

Actionfilm i et nøtteskall. Synd de fleste actionfilmer er så jævli dårlige. Mye fordi man glemmer å ha med en Sandra Bullock. Tror de fleste actionfilmer hadde gjort seg med en Sandra. Da hadde hvertfall jeg kjedet meg mye mindre.