Arkiv

for kategorien Lesestoff.

22.
Aug
2010
Anne Does High Definition?

Jeg er en potet, og har aldri hatt det helt klart for meg hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og til og med nå, i en alder som kryper opp mot 30, der alle andre mener at jeg bør være “fornøyd” med det jeg har “oppnådd” og begynne å produsere unger, klarer jeg ikke riktig helt å slå meg til ro.

Jeg skulle først studere jus, så IT, så arkeologi, så medievitenskap — det må nevnes at jeg har påbegynt tre av disse og ikke fullført — men endte altså til slutt opp som ingeniør. Etter å ha hatt skikkelig fænsy konsulentjobb i ca et år, gikk denne fløyten på grunn av finanskrisen, og da stod jeg der da — med et bein i sildekassa og et i blomsterkassa og visste liksom ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Siden å få ny jobb innen samme bransje gikk rimelig treigt, og jeg mener lediggang er roten til alt vondt, tok jeg mer eller mindre det første og beste som dukket opp. Jeg gikk fra logistikkbransjen til IT-bransjen (noe som på en måte gir vibber til å “gå i sirkler”, siden et av de første studiene jeg prøvde meg på var Informatikk) på null komma svisj, og endringen av arbeidstittel var også rimelig dramatisk. Der jeg før hadde stått og holdt presentasjoner og gjort forprosjekt for de største kundene innen Food & Beverage i Norge, satt jeg nå i skranken og svarte på hvor toalettet var. Rimelig annerledes, med andre ord.

Men jeg liker å jobbe. Jeg begynte å betale for min egen hobby ved å jobbe noen timer i uken på ridesenteret jeg tilhørte da jeg var 13, og som 15-åring fikk jeg min første “ordentlige” jobb som avisbud. Som 17-åring stod jeg i kassen på et bakeri annenhver lørdag — og så videre. Jeg mener alt arbeid er godt arbeid, og det er jommen meg ikke småtteri man lærer av å ha gjort masse forskjellig. Jeg har foret kjøttokser, jeg har lempet iskrem, jeg har servert øl. Jeg har kjørt pizza til alle mulige slags rare folk, og brutt et par stereotyper i samme slengen. Og jeg kan med rimelig sikkerhet si at ikke en av disse jobbopplevelsene har vært bortkastet. Faktisk var iskremlempe-jobben den beste jobben jeg har hatt. Jeg fikk se mange steder, fra bittesmå campingplasser til Stor-Oslo, møtte mange trivelige mennesker, fikk gjøre tungt fysisk arbeid, samt spise så mye is jeg ville. At jeg hver morgen klokken 0615 stod nede på Oslo S og halvsov oppreist ventende på sjåføren, og at minimumsvakta var på 11 timer minus lunsj, er liksom ikke sånt jeg husker i etterkant. Det er bare detaljer.

Kulest å ha jobb i stooor lastebil!

Jeg tror det er viktig å ikke være kresen. Sjenert, skeptisk, ok — men ikke kresen. Jeg kaster meg ikke ut i alt, langt derifra, men jeg tror det gjør noe med en person å sette seg inn i “livene” til andre mennesker. Jeg må bare få si at det er et par mennesker i firma likt det jeg jobber i som kunne ha hatt godt av et år eller to i servicebransjen. Det er ALT for mange mennesker som går fra kremutdannelse til kremjobb, uten å ha tatt i verken en spade eller en vaskeklut, og det er ikke bra. Det burde vært obligatorisk på gulvet-jobb til alle som skal bli ledere — faktisk burde det vært innlagt som fast praksis på alle lederutanninger. To måneder i servicebransjen eller helsefag. Jeg kødder ikke! For det er jaggu meg mange “på toppen” som burde satt seg inn i hverdagen til folk som jobber turnus til lav lønn. Kanskje de ikke hadde jodlet så høyt om sykefravær, latskap og ambisjonsløshet. Det er faktisk ingen jeg har sett jobbe så hardt som de som faktisk har de både psykisk og fysisk mest krevende jobbene. Du har kanskje mye ansvar som økonomisjef, men det trengs jaggu meg en positiv innstilling for å orke de fleste lavtlønnede yrkene også. Det snakkes så mye om ydmykhet, og jeg tror mange bruker ordet uten å virkelig ane hva som faktisk ligger i det.

Etter å ha oppsummert noe av mine arbeidserfaringer gjennom årene, må jeg nå fortelle at jeg for tiden sitter å lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har latt meg inspirere av blant annet Tone, som skifter beite fullstendig. En annen venninne av meg tar nå deltidsstudier i blant annet anatomi og ernæring for å gå fra lærer til PT. Konklusjonen er som følger: Veien er målet. Kanskje jeg finner ut at jeg vil ta enda en Bachelor, og hvorfor ikke? All kunnskap er god kunnskap, og det er mye rar kunnskap jeg har opparbeidet meg opp gjennom årene jeg har fått bruk for. Selvstudium i Rettslære, alle mattefagene, italiensk på videregående, kassasystmet på restauranten… det er helt sprøtt hva man faktisk kan ende opp med å få bruk for. Og derfor er jeg ikke redd for å skjene ut og gjøre noe HELT annet nå — jeg prøver hvertfall ikke å være redd for det — for det er kanskje sånn at alt som skjer, skjer med en mening, og at det følger en lærdom med alt.

Ett år etter uffameg-beskjeden om at drømmejobben gikk i dass, tror jeg at jeg endelig har kommet meg over det. Nå skal jeg prøve å ta med meg lærdommen og bruke den, istedenfor å gråte over spilt melk. Nå er jeg glad jeg fikk muligheten i det hele tatt. Og hvem vet hvor veien går videre? En ting er sikkert: Trening har lært meg at jeg har mye energi. Alkohol har lært meg at jeg alt for lett kjeder meg. Faktisk tror jeg at jeg har ADHD light. Det er ikke en dårlig ting å må holdes i gang. Og nå skal jeg prøve å utnytte det bedre.

14.
Aug
2010
Om kjønnskvotering og tralalalala (les: musikk)

Igjen har det haglet en kvoteringsdebatt, denne gangen hva angår artister på festivalen Øya. Det gode, gamle “man skal få jobben på grunn av dyktighet, ikke for kjønn” (som forresten er det mest idiotiske sort-hvitt-argumentet jeg noensinne har hørt) har igjen fått pungtere mangt et saklig og intelligent forsøk på argumentasjon.

Så, hvorfor mener jeg dette er et idiotisk argument?

Her kommer det:

HVEM AVGJØR HVEM SOM ER DYKTIG ELLER IKKE?

INGEN jobber kommer med en fiks ferdig poengsum som sier hvor “dyktig” man er eller ikke. Kanskje kan man si at en lege som statistisk sett har flere prosent vel gjennomførte operasjoner, er dyktigere enn en annen lege. Men hva om denne mindre dyktige legen har flere år igjen til pensjonsalder, og dessuten får bedre tilbakemeldinger på behandling av pasientene sine? Hvem har i så fall sittet og laget dette spørreskjemaet pasientene får for å gi tilbakemeldinger, og er det brukbart i denne bransjesammenligningen?

I vurderingssammenheng vil jeg tro personlige referanser har LITT å si. Når du selv søker en jobb, legger du ved en empirisk poengskala på tilbakemeldinger du har fått på de siste jobbene, eller, lessay, skriver du opp 2-3 mennesker som kan garantere for at du har gjort en god jobb?

Tipper du gjør det siste, jeg! Referanser er nemlig veldig viktig, og referanser du kan skaffe deg litt ufortjent er noen ganger gjerne ennå bedre. Kanskje pappa har en golfkompis? Kanskje du kommer på godtone med den eneste andre dama i den aktuelle bransjen? Kanskje du delte en flaske champagne på bransjetreff med de riktige personene?

Spesielt denne faktoren tror jeg er gjeldende i musikkbransjen. Akkurat som det kan komme 200 søknader på en jobb og HR-avdelingen rett og slett bare må sortere på utdanningslengde, alder eller annet bare for å ha en plass å starte i bunken, kommer det sikkert inn flere tusen EP’er til plateselskapene hvert år. Hvordan i alle dager sorterer man? For man gidder jo ikke høre på all musikken laget av dusinvis av tørre kjellerband. Her holder det ikke å ha en kul MySpace-side. Nei, her er det kontakter som gjelder. Klarer du å bli introdusert til de rette menneskene på de rette arenaen, og du har mulighet til å komme overens med dem, har du vesentlig større sjanse til å bli tatt inn i varmen. Og da gjelder det å gjerne ha den samme musikkstilen som bransjefolka kanskje selv har en forkjærlighet for. For vil du finne et lesbe-punkband med innslag av blokkfløyte på et champagnebord sammen med overgamle, småkvapsete rocke-hasbeens fra musikknorge? Rimelig sikkert ikke. Selv om det dagen før stod flere tusen jenter og digga til blokkfløytabandet. Så lenge avgjørelsestakerne ikke liker “drittlesbemusikken” er løpet kjørt uansett, for man vil jo ikke ha sånn dårlig kjærringmusikk på labelen sin.

Man er jaggu meg naiv om man tror at “dyktighet” vil ta deg særlig langt her i livet. Det gjelder også å spille på de rette strengene med de rette menneskene, og en viktig faktor her er at man har noe til felles med de som tar avgjørelsene. Har du gått på NHH har du større sjans til å bli kalt inn til intervju hvis avdelingslederen som skal ansette den nye personen selv har gått på NHH. Vi velger det som er mest hosliggende, og derfor tror jeg en kjempeflink jente på 23 år som spiller elektronica med “jentevri” vil ha større problemer med å få innpass i et plateselskap enn et gutte-rockeband som lar seg inspirere av, la oss si, Jimi Hendrix og The Ramones.

Derfor lar jeg meg ikke affektere av “dyktighet framfor kjønn”-argumentet. Vi har to kjønn, og disse to kjønnene har gjerne ulike interesser, og verden er såpass sammensatt at det er ikke dyktigheten det kommer an på. Det handler mer om smak, muligheter og kontakter.

Derfor: Kjønnskvotering i musikkbransjen, greit for meg.

6.
Mar
2010
Feminin og ingeniør?

Jeg må si Harald Eias program frusterer meg litt. Og nå skal jeg ikke begi meg ut på lange forklaringer hvorfor. Jeg skal bare si at jeg VET at det har vært en trend i kjønnsforskermiljøet siden tja, 60- 70- tallet, på at alle individer er født med samme forutsetninger (ie samme hjerne) og at det derfor ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å si at det er forskjell på gutter og jenter. For sånn sett har de “kjipe” norske kjønnsforskerne rett: De forholder seg til bevisene, og det er faktisk, etter vitenskapelig modell, ikke bevist at gutter og jenter har forskjellige preferanser fra fødselen av.

Men. Da jeg var liten, løp jeg rundt i 2 cm kort hår. Om det var Shira eller He-Man vi lekte med spilte ingen rolle, så lenge “bygget” vi lekte med hadde en heis. Jeg har mye lengre ringefingre enn pekefingre, som visstnok betyr mye testosteron i fostervannet. Og ja, jeg liker matematikk og å lese kart, men ærlig talt, dette er egenskaper jeg stort sett har tillegnet meg, ikke sånt jeg føler jeg har noe særlig talent for fra naturens side.

Og hvorfor?

Mora mi var alenemor. Hun var både min mor og min far. Hun viste meg at damer kan ligge på kne og skure gulv, og øyeblikket etter gå ut og snekre bu til søppelkassene. (Faktisk foretrekker hun det siste.) Jeg ble vist tidlig at mine forventninger til meg var ganske mangfoldige, og jeg fikk anerkjennelse fra mor om jeg gjorde “manneting” like mye som “dameting”. Har det hatt noe å si? Jeg tror det.

Vi ønsker å koble alt jente- og guttepraten til gener, og det er lett å si om man er oppvokst i et standar mor, far og barn-hjem. Vi som har hatt litt andre grunnlag vil kanskje gi deg en annen versjon. Og det er viktig å ta vare på disse versjonene, fordi de er et testament til hvorfor noen av oss oppfatter ting en liten grad annerledes. Jeg har faktisk kanskje ikke hatt noe spesielt grunnlag i det hele tatt for å bli mer glad i å snekre ting, men jeg har fått innlært at det kan være en fin ting å kunne. Jeg har altså hatt muligheten til å se at strukturerte-tekniske-algoritme-relaterte ting kan være morsomme. Fordi et (kvinnelig) forbilde av meg har oppdaget det før meg og “ledet vei” til disse tingene.

Jeg ser på meg ser som veldig feminin, men ikke i den “tradisjonelle” oppfatningen av feminin, som åpenbart nå betyr kommunikasjon, mennesker, rosa og barbiedukker. For meg betyr den feminine del kommunikasjon, intuisjon, humor og åpenhet. Femininitet kan slå ut til å bli fullstendig bitch, og vi damer kan være rimelig kjipe når vi ikke døyver våre verste egenskaper, akkurat som hos menn. Men hovedlinja mi her er at damer er forskjellige. Og vi kan være veldig “damete” uten å å hate tekniske fag.

30.
Dec
2009
Kaketvang

Da er jula for det meste over, og jeg kan igjen puste lettet ut over å få tilbake kakefriheten min. Ingen høytid har så mye kakepress som jula. Spesielt kvinner fra alderen femti og oppover legger mye stolthet i å kunne bake en skikkelig kake, og like uskreven som regelen om at et skikkelig støkke kvinnfolk må kunne bake et skikkelig stykke kake, er regelen om at når skikkelige kvinnfolk har bakt skikkelig kake, så må skikkelige mennesker spise denne kaken.

Det blir derfor mye krem, sukker og smør i en “kakehøytid”. Don’t get me wrong, kake er jævla godt det, spesielt sånne tre-lags konfektkaker, men jeg foretrekker å spise 1000984_38056000Den Riktige Kaka til Det Riktige Tidspunkt, altså sånn ca rundt PMS-tid når jeg virkelig trenger den, og ikke bare for å ha noe å fylle tiden med. Det er forsåvidt ikke bare kake det er mye av i jula, men også konfekt, sjokolade og annet snask, men vi nordmenn synes å ha et spesielt forhold til kake — gjerne sammen med kaffe. Selv foretrekker jeg disse to separat, da kaffe IMO hører sammen med en skikkelig dæsj melk (som gjør den søt nok) samt at kake er en luksusartikkel jeg som nevnt bare spiser når jeg MÅ.

Hvorfor denne obsession med kake? Kake er jo et gammalt fenomen, helt fra mennesket klarte å blande sukker og mel og vann i samma bollen. Let them eat cake, sa Marie Antoinette. Når vi har bursdag, får vi skal vi spise kake. You can have your cake and eat it too, er et ordtak som sier noe om å få i pose og sekk, altså et positivt begrep. Vi har jo til og med brettspill der belønningen er små plastkaker.

Når kake er så usunt som det (stort sett) faktisk er, hvorfor skal vi da belønne oss selv med noe som jeg tør påstå ikke alltid reflekterer samsvar hva angår smak og konsekvens?

Hvorfor kan det ikke være like legalt å servere oppskjærte eplebåter med vaniljekesam, lissåm? Det smaker jo minst like godt, om ikke friskere og bedre, og inneholder en tjuendedel av kaloriene. Veldig fint for sånne som meg som er født med en forbrenning som tilsvarer to bananer og en grønn tyggis i døgnet.

Kake for meg er ingen belønning, det er en kilde til smør og kakao når det VIRKELIG trengs, men ellers er det mer et straffeelement. Først skal vi serveres helst tre forskjellige kakestykker, og så skal vi sitte og baksnakke hvem fra hjembygda som har lagt på seg i det siste mens vi helst sitter med en pute i fanget og kjedespiser Twist.

Kjerringkultur. Herregud. Let me NOT eat cake.

16.
Dec
2009
Fokuser heller på “Kalorier ut”!

Når det blogges om kroppens funksjoner, styrketrening, fitness, kosthold, ernæring, styrketrening osv. på internettet, og da spesielt blogging, kan det lett begynne å blåse friskt i tretoppene. Mange har kunnskap og meninger om dette, fordi mange investerer mye tid i kildeleting, artikkellesing og til og med tar kurs eller går på skole, og mange mener også å ha kommet fram til en slags sannhet som de veldig, veldig gjerne vil at andre skal akseptere.

Når jeg derfor nå skal skrive et slags innlegg om hva du bør og ikke bør gjøre, vil jeg derfor først gjøre oppmerksom på at jeg i mitt innlegg vil gjøre visse forutsetninger. Er du ikke enig i forutsetningene mine, er det absolutt lov, fordi jeg er meget ydmyk og sier bare ting basert på det jeg med min oppfatning og hjerne har kommet fram til er en fornuftig oppfatning.

Forutsetninger jeg har gjort

Den første forutsetningen er at å spise mindre og flere måltider ikke nødvendigvis øker basalforbrenningen din. Basalforbrenningen (også kalt hvileforbrenning) er stort sett definert som det kroppen din forbrenner av energi i et døgn, for å kunne gjøre sine “basale nødvendigheter”: sove, tygge, puste osv. Hvilken basalforbrenning du har påvirkes i stor grad av genene dine, men også av faktorer du kan påvirke selv, som for eksempel hvor mye muskler du har i kroppen. Det jeg mener å poengtere her er at det er mye omdiskutert hvorvidt måltidsendringer kan øke basalforbrenningen din. Slik jeg har forstått det kan ikke endret måltidsmønster endre forbrenningen, men om du spiser store måltider sjeldent kan forbrenningen din gå ned, ref “sparebluss” og insulin og sånt jeg ikke skal gå inn på her. Det jeg mener å si er at måten du kan ØKE basalforbrenningen din på gjennom andre faktorer enn endret måltidsmønster er såpass mye større at jeg konkluderer med at endret måltidsmønster ikke kan endre basalforbrenningen din.

Videre går jeg ut fra forutsetningen “kalori inn – kalori ut” i løpet av et døgn er en slags pekepinn på hvorvidt du lykkes i fettprosentreduksjon. For å redusere fettmengden på kroppen sies det at du må forbrenne mer energi enn du tar inn i løpet av et døgn.

Jeg går også ut i fra at enkelte mattyper ikke kan øke basalforbrenningen din. Jeg ser ikke bort i fra at enkelte matvarer kan sørge for at du mister vekt, men vekt er som vi alle vet ikke nødvendigvis fett (gjerne heller det motsatte.)

Sånn. Da tror jeg at jeg har forklart basisen for konklusjonen min. Jeg kommer ikke til å komme med kildehenvisninger da dette ofte ender med at noen har en kilde som motviser kilden, og siden alle forskere og kunnskapsinnehavere ofte er uenige eller ombestemmer seg med fem års mellomrom, lar jeg heller det ligge. Det ender ofte opp med “linkekrig”. Så om noen absolutt vil ha vitenskapelige fakta, la heller være å høre på konklusjonen i innlegget. (Dette er populærfjasebloggvitenskap på høyt nivå!)

Overfokus på mat ved fettreduksjon

Når vi skal slanke oss, er vi veldig opptatt av mat. Og hva slags mat vi spiser er selvfølgelig viktig, fordi mange av oss sløver med kostholdet (eller er uvitende) og får med oss for mange ekstrakalorier. Men jeg mener for mange er for opptatt av mat. Når man skal slanke seg, skal det kuttes i alt som er godt. Vi skal ikke spise ris, poteter, brødvarer weightloss(karbohydrater!!), gatekjøkkenmat, sukkerholdige drikker, godteri, sjokolade, ost, og så videre. Alt skal erstattes av et sunnere alternativ, og en del er så opptatt av det at man ikke en gang unner seg sukker i muffinsen, fordi sukker inneholder mye energi. Erstattere som søtstoffer og proteinpulver brukes gjerne istedenfor.

Misforstå meg rett. Det er for all del lov til å lage maten sin med kalorilave råvarer om man ønsker det. Grunnen til at jeg tar opp dette er at jeg mener mange har fokuset på feil plass. Du skal ikke trenge å kutte ut alt som heter “kosemat” for å gå ned i fettprosent.

Dette overfokuset på mat er hva jeg vil kalle et overfokus på “Kalorier inn”. Vi legger fokuset her. Trene har vi hørt er viktig, så vi spinner, jogger og pumper i vei, men å komme seg på trening krever ofte omprioritering av den allerede innskrenkede tiden vår, så trening blir ikke alltid prioritert. Og hva er trening? Det er en øking av “Kalorier ut”. I tillegg har det seg slik at all trening som øker kapasiteten til musklene, også kalt styrketrening, øker basalforbrenningen, og den kan gjerne øke med mange prosenter grunner økt muskelmasse. Bolemenn og Grete Roehde-tilhengerne krangler om mye, men en ting de faktisk er enig i er at muskeløkning fører til økt forbrenning. I tillegg har jeg hørt flere si at de har mindre lyst på usunn mat når de trener. Etter en treningsøkt har du ikke lyst til å småspise kjeks med ost, du har lyst på MAT.

“Kalorier inn” prioriteres framfor “Kalorier ut”

Det jeg prøver å si er at vi er slappere på å følge opp “Kalorier ut” enn “Kalorier inn”. Trening unnskylder vi oss med at vi ikke hadde tid til, og vi ser ikke på skipping av en trening som krise i slankekuren så lenge vi ikke sklir ut i spisinga. Men det øyeblikket vi har to-tre dårlige dager på spisefronten (der vi kanskje har spist både pizza OG is!! Krise!!) hender det at vi like gjerne gir opp hele slankekuren — for nå har vi jo ødelagt alt!

Hva kommer denne overfokuseringa på mat? Spesielt blant damer er dette så utbredt. Det er jo hva man gjør i hovedkontekst som er viktig. Spiser man sunt fem dager i uka og sklir ut to, så betyr ikke det at man har ødelagt en slankekur, med mindre man kun har fokusert på “Kalorier inn”. Men er du flink nok til å ikke glemme “Kalorier ut” trenger ikke et “etegilde” ødelegge noe som helst!

Det er med varsomme ord jeg sier følgende: Muskler øker basalforbrenningen. Prioriterer vi trening får vi muskler. Økt basalforbrenning betyr at man kan tillate et større kaloriinntak. Basalforbrenningen er også rimelig stabil, den svinger ikke på samme måte som kaloriinntak via mat kan svinge fra dag til dag. “Kalorier inn” kan ikke påvirke “Kalorier ut”, men “Kalorier ut” kan påvirke “Kalorier inn” — og likevel er vi mye mer opptatt av “Kalorier inn”!

Spis kake og ta en treningsøkt!

Hva med å ikke være overfokusert på kaloriinntaket? Altså, jeg sier ikke at man kan støffe trynet bare fordi man trener hver dag. Å trene mye krever at man får i seg bra mat, og med det mener jeg spesielt proteinrikt kjøtt og en god andel grønnsaker, samt at man spiser nok. Sukker og raske karbohydrater bør unngås, ikke bare fordi det kan være tomme karbohydrater, men også fordi det er lite mettende. Mat med mange næringsstoffer er bedre for deg. En stor bolle grønnsaker med en saftig kotelett inneholder flere vitaminer, mineraler og andre næringsstoffer enn pizza bestående av lys bunn, saus med masse sukker og mengder med ost. Men det jeg prøver å si er at det gjør ikke noe om man spiser sjokolade flere ganger i uka, tar en flaske vin til helga eller spiser is på kaféturen. Det er hva du gjør til hovedkontekst som er viktig, og har du forbrenning til å takle litt snacks, så kan du spise det.

“Men hvorfor kaste bort et eventuelt raskere resultat ved å spise drittmat?” vil du kanskje si. Jeg tror man har større sjans til å lykkes om man ikke er så jævla streng med seg selv, og overfokuserer på maten. Man bør ha et avslappet forhold til mat, men man bør ikke la lysten overstyre fornuften heller. Spis med måte! Ting Tar Tid, og fettreduksjon tar ofte måneder, om ikke år.

Fokuser heller på treningene, ikke skipp treninger. Tren to til tre ganger i uka, gjerne med stor vekt på styrketrening, da denne vil øke “Kalorier ut”. Så er det ikke krise om det går “galt” en helg. Å skulle leve på Skyr, tunfisk og måltidserstatning har jeg ingen tro på. Vi tåler å spise karbohydrater og sukker, vi må bare sørge for at vi bruker kroppen så vi klarer å brenne det av igjen. Så må det jo nevnes at trening har flere kjente fysiske og psykiske påvirkninger ethvert kalorikutt aldri vil gi deg.

Legg fokuset i “Kalorier ut” istedenfor i “Kalorier inn”, det er en formel som for de fleste vil gi bedre effekter på langvarig sikt (og det er jo det vi ønsker!) enn å (mageplaske (nok en gang?) ved å) overfokusere på “Kalorier inn”.

15.
Dec
2009
Det beste med jula

Jeg har nevnt før at jeg ikke har helt den store trua på jula. Når jeg kommer over ting som juleevangeliet i Java ler jeg høyt, fordi hele greia er så absurd. Vi sitter og snakker om Maria og eselet og de tre vise menn, som om det faktisk er en historie som har skjedd. (Jomfrufødsler vet vi vel julepyntalle må være en av de mest brukte skrønene i verden. Før vitenskapen og kunnskapsspredning lærte oss bedre.) Men vi har jo de som kan gjøre seg fine tanker rundt historien om Maria, og det er fint. Mange kjenner jo historien. Men sånn til syvende og sist vet vi at historier (her: bibelen) skrives av vinnerne, eller skal vi si makthaverne, og at julen i Norge kommer av joul, og at det opprinnelig var en hedensk vinterfest. Eller noe sånt. Nei, jul som tradisjon, ikke helt overbevist.

Derfor får jeg liksom litt sånn angst når man snakker om engler som daler ned i sky, nisser med hvitt skjegg (courtesy of The Coca Cola Company) og Jesus. Sistnevnte fordi jeg ikke er særlig kristen, selv om Jesus godt kan ha levd og til og med sikkert var en hyggelig fyr. Men at den samme politiske figuren Jesus ble født i en jomfrufødsel… nei. Jeg er ikke overbevist.

Og så skal det handles. Julefjas og gaver. Jeg er nok for praktisk av meg til å klare å sette pris på dette med julegaver. Jeg bruker å kjøpe sko til samboeren min. Nå går jo han med de skoene til de revner, og jeg kjøper såpass bra kvalitet at de holder en vinter eller to, samt at de er fine nok til at de kan brukes til dress såvel som jeans, men noen ganger blir jeg litt lei meg av meg selv fordi jeg ikke klarer å finne på noe særlig bedre. Eller romantisk. Eller minneverdig. Jeg blir rett og slett fylt med litt gaveangst, en sånn angst jeg har hørt beskrevet av menn når de ikke aner hva de skal finne på til dama. Og litt den samme angsten føler jeg ved å pakke opp gaver selv. Jeg vet jo ikke hva jeg føler om gavene jeg åpner, veldig ofte ender jeg opp med å få masse rart fordi jeg aldri klarer å si hva jeg ønsker meg. Å ønske seg ting er også angstfylt, fordi jeg ikke klarer å komme på noe, og jeg vil ikke si masse tull bare for å si noe. Det er jo tross alt penger det er snakk om her! Og hva er egentlig oddsen for at jeg kommer på noe bra jeg trenger i de ca 8,3% av året en måned før jul er? Jeg kan jo ikke ønske meg joggesko, for sånt skal man jo ikke bruke før om et halvår, og en uskreven regel ved gaver er vel at de skal kunne brukes innen et viss tidsrom. Å ønske seg skøyter om du har bursdag i april er liksom ikke lov. Da må du heller ønske deg tråbil eller hoppetau. Ønskelister, skeptisk.

Jeg liker bare ikke tanken på at man skal løpe rundt og bruke penger på ting man ikke i utgangspunktet er sikker på at er en hensynsmessig gave. Barn har jo alltid bruk for leker og klær, men har vi voksne bruk for enda en salatbolle, saltkvern eller lilla bordduk? Nei, ønskelister og gavegiving, hvertfall ikke overbevist. Min oppfatning er at bare de under 20 burde gi og få julegaver, fordi den barnlige gleden med å få julegaver synes jeg er fin. Men at voksne skal trampe rundt på søndagsåpne kjøpesenter for å kjøpe gullsmykker, undertøy og nipsnaps man aldri får bruk for for at handelsstanden skal gni seg i hendene, nei, jeg er ikke overbevist her heller.

Og det som jeg finner mest underfundig er at vi gjentar dette år etter år. Helt i maskinmodus. Akkurat som alle de andre tingene vi gjør fordi alle andre gjør dem. Som en fast innstilt klokke gjentar vi de samme ritualene gjennom et kalenderår. Så hvert år det er jul klarer jeg ikke la være å tenke på at i januar skal trærne igjen kastes ut, pynten pakkes bort, ribberestene kastes, nyttårsforsettene lages og treningssenterene inntas. Vi går liksom rundt i en sånn kose-modus der det må spises mest mulig så vi kan hate oss selv etterpå.

Så hva er det du LIKER med jula da, Grinchen, om det er noe du liker i det hele tatt?? vil du kanskje spørre meg nå. Ok, det er noe med jula jeg liker, og det skal nevnes nå:

Lysene på kirkegården.
Guttekor som synger Deilig er jorden.
Middag med tente lys og kjente ansikter.

Alt annet er jeg ikke overbevist om. Men disse punktene gjør at jeg nok et år skal klare å kose meg i jula.

9.
Dec
2009
Ti kilo HVA?

Har du noen ganger følt deg så feit og jævli at du mener det beste hadde vært bli sluppet ned på en øy alla Robinson-øya slik at du ikke fikk i deg særlig med mat og derfor ble tynn? Tanken har vel slått de fleste – “om jeg bare hadde fått i meg mindre mat hadde jeg blitt tynnere”. Det er jo slik vi slanker kjæledyrene våre — når Bonzo er for tjukk, gir vi han mindre hundemat, og vips er han tynnere. Dette gjelder vel for oss også?

Hva angår Bonzo, tenk over følgende: 1) Hvor mye mer fysisk aktiv enn deg er gjerne Bonzo i løpet av en dag? Hvor mye mer av kroppen sin bruker han faktisk når han går? 2) Hvor mye mat trenger han egentlig i forhold til kroppsvekta? 3) Kanskje hunders fysikk tross alt er annerledes enn menneskers? Kanskje “mindre mat = tynn” ikke er helt overførbart?

For det er ganske mange misoppfatninger ute og går hva angår slanking, eller skal vi si vektnedgang. For det første tror mange at det vi gjerne har brukt 2-3 år på å legge på oss, skal man trenge bare 2-3 måneder å ta av igjen. Dette er logikkbrist nr. 1. Logikkbrist nr. 2 er at å gå ned i VEKT er å gå ned i FETT. At væske og muskler er inne i bildet her, velger vi gjerne å glatt overse. Det er hva vekta sier som er viktigst!

Dette har vi blitt fortalt helt fra vi var små og veide oss på bestemors grønnblomstrede badevekt, til i dag hvor vi stadig vekk ser reklamer som disse:

01

02

03

Da skal vi ha en liten fysikkleksjon, folkens! Hva skjer når vi går opp på en vekt? Jeg skal ikke begi meg ut på hvordan maskineriet i en vekt fungerer (annet enn at jeg tipper det er noen springfjærer inn i bildet), men det som i prinsippet skjer er at vekten måler trykket fra kroppen din. Og hva bestemmer hvor mye kroppen din “trykker” på vekta eller ikke?

Vekt er lik masse gange gravitasjon. Det er derfor vi sier at man veier mye mindre på månen, fordi på månen er gravitasjonen svakere. På jorda er gravitasjonen tilsvarende en akselerasjon på 9,81 meter i sekundet i sekundet (m/s^2), fordi det er med denne akselerasjonen et legeme vil falle dersom det slippes ned på jorda i vakum. (Å snakke om vakum er egentlig bare å si at vi ser bort fra luftmotstand og andre forstyrrende elementer.) Masse er derfor en beskrivelse av hva vi “veier” når vi ser bort fra gravitasjonen.

Tidligere ble en kilo definert som vekten av 1 dm^3 (1 liter) med vann. Nå defineres den etter en fast kilogramprototyp av platina-iridium-legering som oppbevares i Frankrike.

Nok fysikk, nå skal jeg komme til poenget. Se for deg en kropp. Den består av blant annet skjelett, sener, ledd, blod, innvoller, og — fett. Kroppene våre kan gjøre fantastiske ting, de har immunforsvar, vi har en svært kompleks hjerne, kroppen kan helbrede seg selv, kroppen kan bygge seg sterkere ved at man systematisk river den ned. Ingen kropp er lik, og kropper kommer i forskjellig høyde, bredde, form, farge — you name it. Det mange av oss ønsker, er å ha en kropp som har et viss utseende. (Funksjon tar vi jo for gitt at er der.)

Så. Med den forutsetning av at ingen kropp er lik eller fungerer på nøyaktig samme sett, og at vi alle (hvertfall når det kommer til slanking) ønsker å oppnå en viss visuell framtoning med kroppen vår. Hva gjør vi når vi skal følge med denne visualiteten?

Vi går på vekta.

Vi trår opp på vår kjære fiende, får målt hvordan trykket fra kroppen vår aktiverer den lille springfjæra (eller hva som er inni der) slik at displayet som er programmert etter det som før var vekta av 1 liter vann, som nå er etter et lodd i platina-iridium-legering oppbevart i Frankrike, skal gi oss et nummer som er basert på gravitasjonen på jordkloden. Og når vi nok en gang skuffet har observert at tallet ikke har endret seg noe særlig, går vi til gymmen, der vi etter å ha brukt kroppen til å kanskje løpe litt og opplevd hvordan kroppen nedkjøler seg selv ved å utskille svette, eller har brutt ned muskelfiber for at den skal (helt uten piller eller medisiner!) bygge seg opp sterkere enn det den var før, chitchatter litt med venninna i garderoben og sier MEN VEKTA RIKKER SEG JO IKKE!

Altså, hallo, vi gjør det jo rimelig enkelt for disse snyltefirmaene ref reklamene avbildet over her — de lover oss at vi skal gå ned i vekt, og det gjør man jo sikkert også, går ned masse i vekt. Men når man da går ned ti kilo, som den ene reklamen lover, er det da hundre prosent sikkert at vi ser noe annerledes ut?

Jeg refererer til en av mine favorittbilder:

FatvsMuscle

Kanskje de ti kiloene er to kilo fett, fire kilo vann (siden kuren tørker deg ut) og fire kilo muskler? Og hva vet vi om muskler? Jo, de øker basalforbrenningen vår, altså den døgnlige forbrenningen, den som i stor grad påvirker fettforbrenningen. Slike tullekurer ender ofte med å ta av muskelvevet, slik at basalforbrenningen er ennå lavere etter kuren enn den var før. Og så går vi opp i fettprosent igjen (og også vekt, i og med at vannet kommer tilbake) og må ta enda en kur… og slik sørger industrien for å holde det gående.

Altså, det er ikke noe galt i å kalle epler for pærer så lenge vi forstår at vi egentlig snakker om epler. Vi kan godt bruke ord som “vektnedgang” og “ta av noen kilo” uten at vi nødvendigvis mener at så lenge det vises på vektnåla driter vi åssen kroppen vår ser ut, men det som ofte skjer når man kaller epler for pærer er at mange (spesielt unge mennesker) tror vi faktisk snakker om pærer. Unge jenter er veldig opptatt av hva de veier, og tror det er et speil på hvilken fysisk form de er i, og også for hvordan de faktisk ser ut (om de er “tynne” eller ikke.) Slankeindustrien hyler også ut om pærer, og det gjør at vi faktisk blir opptatt av kiloene istedenfor fettprosenten. Og hvorfor? Kilo kan vi selv lett måle ved å kjøpe en billigvekt fra IKEA. Fettprosenten koster fem hundre spenn å måle på nærmeste treningssenter. Selvsagt vil de som selger disse tullekurene appelere til kilo. Det er for oss lettvint å måle kiloer samt lettvint å tro på en lettvint fix. De hadde ikke klart å selge disse produktene om vi hadde bedre tilgang til bedre måleutstyr, men siden vi er så opphengt i vekt, gjør vi det enkelt for dem.

Vekt sier ingen ting om hvor feit du er eller ikke. Den er bare et tall basert på fysikkprinsipper som forteller deg noe om massen din, men overhodet ingen ting om volumet denne massen er fordelt på. De fleste av oss ønsker å minske volumet vår. Det er det vi ønsker å oppnå når vi snakker om vektnedgang. Så hvordan måler du volumforminskelse?

Målebånd. Bukser. Ta bilder.

Vekta kaster du.

19.
Oct
2009
En ny antidop-rollemodell!

Dette er en post om en person hvis blogg jeg har lest i et års tid nå. Jeg ramlet innpå bloggen hennes fordi hun har mye bra mat-tips – ikke bare nødvendigvis “lettmat”, men sunn, næringsrik mat uten overflødig fett og karbohydrater. Med andre ord, sånt som passer bra når man prøver å bli kvitt litt overflødig flesk.

weber1

Kristine Weber hadde kjent hjertebank og ment at noe var “galt” i mange år, men siden leger og helsesøstre ikke undersøkte henne nøyere, ble det ikke oppdaget noe. Som 23-åring tok hun mot til seg og sa til legen “her er det noe som er galt – undersøk meg!” Etter at prøver ble tatt, fikk hun påvist hull i hjertet, også kalt “ventrikkel-septum-defekt”, som betyr at det finnes en liten lekkasje som gjør at høyre del av hjertet blir mer belastet enn det venstre. Ved senere undersøkelse fikk hun vite at hun hadde nok en hjertefeil – ”paroxysmal supraventrikulær takykardi”, som er en feil de i følge Kristine “enda ikke helt vet hva er”.

Kristine hadde drevet med rytmisk sportsgymnastikk og danset ballett i mange år, og alltid vært aktiv. Etter at hjertefeilene ble påvist, ble hun enda mer opptatt av å holde seg i form. Hun begynte å trene styrke på treningssenter, og etter hvert utviklet interessen seg til tyngre styrketrening. Hun hadde nemlig tidligere oppdaget at hun genetisk sett hadde bra grunnlag for muskelbygging. Etter bare 7 måneder med tung styrke fikk hun for seg at hun skulle stille i bodyfitness i Sandefjord Open i 2008, hvor hun presterte å vinne – som debutant! Hun ble så nummer tre i Oslo Grand Prix samme året.

Bodyfitness og bodybuilding-idretten tror jeg deler en del av ulempene som annen bedømmingssport gjør, som f.eks. hundeutstillinger (uten sammenligninger forøvrig.) Jeg er vokst opp med hunder i familien og vært på en del utstillinger, og har sett hvor spesielt et slikt miljø kan være, og også Kristine fikk oppleve hvordan små miljø og sterke meninger deretter kan virke sårende. Siden hun bare hadde trent “ordentlig” (ref hva noen kan mene) i 7 mnd, ble det hvisket om doping hvertfall på forum på nett. Jeg er usikker på hvor lenge Kristine har skrevet blogg for hun har skiftet adresse noen ganger, men hun har alltid hatt en sterk antidop-profil på bloggen sin, noe som hun selv sier kan virke tirrende på andre.

Som hun skriver i bloggen:

Vel, jeg har sagt det før og sier det igjen; jeg har aldri, og kommer aldri til å bruke noen “medikamenter”, hverken for muskelbygging eller fettforbrenning. Aldri. Jeg har kommet dit jeg er nå uten, og det skal jeg fortsette med. Jeg er et levende bevis på at det er fullt mulig.

Skulle jeg være så blåst å begynne med det på grunn av dette (beklager til alle dere som gjør det), så ville jeg mest antagelig ikke ha levd så veldig lenge grunnet dobbelt hjertefeil.

Det er utsagn som dette jeg synes er så flotte. Kristine er åpenbart et naturtalent i sporten sin, hun er intelligent (utdannet økonom) og forstår premissene i konkurransen – at bodyfitness, i motsetning til bodybuilding, faktisk ER en skjønnhetskonkurranse i tillegg til kroppskonkurranse. Utstråling, hår, drakt og sminke teller, altså “totalpakka” – ikke bare muskelutviklingen.

Før en konkurranse som bodyfitness spiser man veldig lite for å tømme kroppen for fett, og som de fleste vet, blir man lett energiløs og nedstemt når man ikke får mat – noe som kan gjøre stygge kommentarer ekstra sårende. Tidligere i år vant nemlig Kristine sin klasse i bodyfitness i Stavanger Open – og opplevde at noen reagerte fordi dommerne “favoriserte” de “tynne” damene (som for oss normale dødelige ikke akkurat er særlig “tynt”, men faktisk ganske muskuløst.) Da hun presterte å ta hjem seieren i NM også, var det igjen noen som ble ekstra sinte, og noe av det, slik jeg har forstått fra forum, diverse blogginnlegg og ved å høre på publikums reaksjoner på live-overføringen på treningsforum.no, gikk utover Kristine også. Men, ingen ting stanser en ekte vinner – selv om hun var usikker på om hun ville stille i Nordisk, bestemte hun seg for å gjøre det også – og presterte å vinne sin klasse her også!

Da skal jeg si som Postgirobygget – “og så kommer moralen”:

Vi vet alle at det finnes doping i samtlige idretter (til og med i sprangridning, slik vi fikk erfare i siste OL). Derfor er det så FLOTT når noen stiller seg selv lagelig til hugg ved å erkjenne at 1) ja, jeg vet det skjer doping i min idrett også, og 2) jeg tar avstand fra dette, ikke bare privat, men også offentlig i min egen blogg. Det kan virke meningsløst å prøve å være “helt” noen ganger og gjøre slikt, men DET ER SÅ VIKTIG! Det er ikke uten grunn uttrykket “boler” brukes jevnlig om en mann med store muskler – muskelsport og doping er liksom ikke noe man blir sjokkert når man hører om har skjedd samtidig. Selv om bodyfitnessdamene kan se “tynne” ut, er det en god del muskelarbeid inn i bildet her også, og jeg tviler ikke på at doping skjer her også, om ikke for muskelbygging, så for fettforbrenning. DOP ER UT – uansett i hvilken form det skjer!

Vi som er “hobbyslankere” blir ofte lei, og skulle ofte ønske det fantes en “lettvint kur” – rett og slett en mirakelpille. Mange prøver å innbilde oss at den finnes, men alle med huet på rett plass vet at dette bare er tøys. Giftstoffer i alle slag er sånt vi bruker når vi vil ta snarveier – om det så er alkohol for å slukke bekymringer eller noe så uskyldig som kaffe for å holde oss våkne.

Det meste av det vi ønsker oss kan vi oppnå på naturlig vis. Det er det jeg føler er det underliggende budskapet i Kristines blogg, og det er det som er så flott med den. Det er det som gjør Kristine til den vinneren hun er!

weber2

(Dette er også en oppfordring til Kristine til å ikke slutte å blogge – hvem skal vi da få tips av om hvordan man lager en hel kake med bare 90 kalorier?!)

11.
Aug
2009
En skulle vøri tjue år i Trondhjem

Det er sensommer skråstrek tidlig høst i Trondheim, og i dag, 11. august 2009, er det immatrikuleringsfest på NTNU. Tusenvis av nye studenter skal innta byen, det skal registreres, immatrikuleres og hilses på i faddergrupper. Det skal handles på IKEA, busskort skal kjøpes, og det skal ikke minst, festes. Bunnpris’n er overfylt av de unge håpefulle som handler Tuborg på 0,33-flaske. Jentene skal spraye håret, ha på tights og lipgloss, gutta skal ha på nye jeans, sneakers og kule t-skjorter, og så skal det vorses, gjerne med faddergruppa. Så skal de innta byens store, røde runde, Studentersamfundet i Trondhjem, forkortet til Samfundet eller Samf, mange og glade og fulle, det skal klines, spys, prates, knuffes, les, og så skal det spises og fortæres Sesamburger, gjerne Hawaiibaconchilicheese som må sis i riktig rekkefølge hvis ikke blir du korrigert høflig (og med et smil) av de som jobbes der.

Jeg kan se dem for meg, jeg kan høre dem, føle dem, lukte dem. Det er forhåpning i lufa, forhåpninger til en ny, spennende fase av livet, det er nye tider, studering, nye venner, nye utfordringer. Det er også de som returnerer, som allerede har vært her i ett eller flere år, som er “innbodde” nå, og som vet om byens hemmeligheter; hvor under Elgeseter bro det er bra å kline så ingen ser deg, hvilke kaffebarer som har åpent lengst, hvilke stier som er bra å jogge på, hvordan få lånekassebudsjettet til å holde, hvor det er billigst øl.

Saken er at jeg kan ikke se dem lenger, for jeg er ikke i Trondheim lenger. Da jeg bodde i Trondheim var august måned en av mine favorittider, når studentene kom tilbake. Selv da jeg ikke studerte selv, var det noe herlig i lufta akkurat på denne tiden. Og da jeg selv begynte å studere igjen, vel, det var noe for seg selv. Å føle at du var del av et større fellesskap. Å vandre brisen ned til sentrum med faddergruppa di, enten du selv var andunge eller du var andemor, å ha nye mennesker rundt deg å bli kjent med. Man kunne møte folk på veien ned til “mettby’n” og bli kjent med dem også. Alltid forventning og spenning i lufta, alltid en ungdommelig og energisk atmosfære som aldri syntes å ta slutt, alltid en by som snurret rundt, der stort er lite og lite er stort, og alt er egentlig bare helt lagom.

Da jeg begynte i førsteklassen som 24-åring følte jeg meg kanskje gammal, men jeg hadde likevel mye til felles med disse andre unge menneskene. Jeg engasjerte meg i alt da jeg først begynte igjen, jeg var student på heltid. Studentutvalgstur, linjeforening, Samfundet. Jeg var med på alt for sikkerhets skyld. Noe av det har gitt meg erfaringer som har bært meg videre i livet, da spesielt linjeforeninga, som mer eller mindre skaffet meg voksenjobben jeg har nå.

For det er der jeg er nå: Jeg har en halv leilighet, lån, enda et lån, et tredje lån, avdrag, renter, kabel-tv, internett, kredittkortregninger, jobb med ansvar. Jeg har virkelig blitt voksen. Og noen ganger er det så deilig å lukke øynene og minnes tilbake til da alt var komplisert, men likevel så enkelt. Når jeg tenker på den tiden lenge nok, innser jeg jo at jeg hadde minst like mange “problemer” som jeg har nå, men det er likevel godt å bare lukke øynene og kjenne lukten av grønne trær, høre fuglene kvitre og studentene synge på “Studenter i den gamle stad” og minnes tilbake til da jeg egentlig hadde alt foran meg som et nydekket bord, men ikke ante hvor enestående den tiden faktisk er.

Andemor Kristin den gangen da.

17.
Apr
2008
Selvsikkerhet selger ikke slankekurer

Jeg begynner med overskriften. “Selvsikkerhet selger ikke slankekurer”. Dette må være det smarteste utsagnet jeg har hørt på lenge. Kanskje er det veldig innlysende og selvsagt, men det må være en grunn til at alle “damebladene” som selges i Norge i dag er opptatt av akkurat det samme – hvordan bli vakrere, slankere, bedre kledd og bedre i senga. Bladene floder over av artikler om samleiestillinger, vibratortester, sminketester og tips, kjendisstoff og så videre.

Disse bladene trenger annonsører for å overleve, og alle annonser rettet til damer har som kjent bilder av – pene damer! Det høres jo helt vanvittig ut at man kjøper ting fordi en eller annen sylslank og lekker sylfide vi ikke nødvendigvis liker trynet på, men sånn er det altså. Selv om vi er misunnelige på de som er penere og tynnere enn oss, så er det derfor vi ender opp med å kjøpe produktene de fronter. De får oss til å føle oss mindre verd, og produktene de holder assosieres med at de er “bedre” enn oss. Damer som er bedre enn oss bruker Dior-parfyme. Derfor blir vi jo mer lik dem om vi også kjøper Dior-parfyme. Eller?

Mange lurer på hvorfor Cosmopolitan, Henne, KK, Tara, [mag] og hva de alle heter ikke har mannfolk på forsida. Hvor for har de ikke det? Ingen tør å prøve det. Ingen tror det finnes marked for et dameblad fulle av halvnakne hønks. Man tror ikke dagens kvinner føler seg “tøffe” nok til å kjøpe noe sånt – ikke alle er da bikerbabes? Nei, kvinner er opptatt av helse, interiør og lipgloss, og det er jo egentlig det vi VIL de skal være opptatt av – for det liker annonsørene våre!

Jeg lærte en del om annonsørene og kildenes makt da jeg gikk på Mediekommunikasjon på universitetet, og det er ikke til å stikke under et stol at et magasin for unge kvinner (20-30 år) er avhengig av annonsører for å overleve. Nå har vi riktignok ikke kommet i Norge dit vi har i Storbritannia, der det reklameres for fettsuging og silikoninnlegg i bladene, foreløbig reklameres det for barberhøvler og sjampo. Men det er egentlig ikke et så langt sprang fra skjønnhetsprodukter til silikon – er det egentlig? Produktene havner jo på en måte inn i samme kategori – overprisede ting vi betaler for for å se bedre ut.

Nå skal jeg ikke late som om jeg bare handler Spenol og aldri bruker sminke, for det er langt fra sannheten. Jeg setter pris på dyre øyenskygger, og liker å eksperimentere med sminke. Likevel må jeg si at jeg sjeldent kjøper det jeg leser om i dameblader – jeg søker heller på forum på internett om andre menneskers erfaringer med produktene, og hva som foretrekkes der ute i verden. Dette er ikke min “jeg blir ikke påvirket av reklame”-forsvarstale, for det vet jeg at jeg også blir – jeg prøver å si at det finnes en sannhet i at unge kvinner er opptatt i helseprodukter. Jeg liker å holde meg i form også, men da mer som at jeg prøver å ete greit og få trent noen ganger i uka, fordi det er det eneste som funker. Problemet er at alle damebladene lover mirakelkurer. Ned ti kilo på tre uker og så videre. Tre kilo på én uke KAN man oppnå, men man må da vitterlig forstå at det her da ikke er snakk om tre kilo fett, men heller tre kilo vann

Problemet er altså vårt hig etter lette løsninger – samt at vi har for dårlig selvtillit. Jenter kan aldri være nok. Det er alltid noe man kan rette på – og det er jo forsåvidt sant. Men når jenter etterspør artikler om hvordan man kan få mer selvtillit, og du er bra som du er… så lurer jeg på hvorfor magasin ikke har mer slike artikler. Greit nok at vi kjøper skjønnhetsprodukter og blader fordi vi føler oss stygge og tjukke og har dårlig selvtillit, men har man ikke mer kred til norske damer at man ikke tør å selge noe som er annerledes? At man kan selge et blad med skikkelige artikler om selvtillit, og ikke dette “bli dronninga av kontoret”-skvipet som åpenbart er direkte oversatt fra et amerikansk Cosmo?

Hvordan skifte plugg på en ledning, skifte vindusvisker på bilen, tester av teknologiske produkt, lette hersketeknikker, artikler om nyere forskning, månedens mann… slikt kombinert med skjønnhet, klær og velvære. Og med en mann på forsida. Hvorfor er dette så umulig? Kjøper damer virkelig bare blader fordi de vil være som alle andre?

Jeg kunne gjerne tenkt meg å gå til en kiosk og ha lyst til å kjøpe noe annet enn Illustrert Vitenskap, Motor og Kryssordmagasinet. Noe det faktisk går an å lese i – som er smart, sexy og morsomt. Er jeg alene?

3.
Feb
2007
Livsgrunnlagsomveltninger

Det var så lite som skulle til. Et skeivtråkk på fotballbanen og karrieren hans var ødelagt. Det var gjort på et halvt sekund. Så mange timer med trening, motivasjon, buss til og fra trening, kostholdsdiskusjoner med kameratene. Plutselig spilte det ingen rolle, karrieren hans lå i gjørma på banen sammen med den knuste ankelen. Herr Brun hadde et helt vanlig liv med de vanlige oppturene og nedturene, helt til han kjørte over naboens toåring helt tilfeldig. Det var ikke hans skyld, han sjekket alltid bak bilen, og moren til barnet løp rundt og lette, men hun lette på feil sted først. Det spiller ingen rolle hvem sin skyld det var eller ikke, for ingen ambulanse kunne kjøre barnet raskt nok til sykehuset.

Are Angrende gikk hurtig hjem fra en annen kvinnes seng, men det spilte ingen rolle hvor hurtig han gikk, for han visste at samboeren hans kom til å få vite om det, om ikke av andre så av hans eget skyldfylte ansikt. Det som virket som en så god idé etter en krangel og åtte øl ble i løpet av en time noe som ville ødelegge hele livet hans. Et så kort innfall, en så stor fallhøyde. Han ville miste samboeren sin og betale for det resten av livet.

Verden var for travelt opptatt med sine egne oppturer og nedturer at den ikke innså at den faktisk var i ferd med å ødelegge sitt eget livsgrunnlag. Det er så lett. Først har man det, i det neste sekundet er det revet bort, i mer eller mindre grad.

Våre etterkommere vil bli flyktninger. Og her satt man faktisk og mente at oljepengene skulle brukes på billigere sprit og flesk.

Det skal så lite til, så er hele tilværelsen annerledes. Selv om man aldri i livet ville trodd det kunne bli sånn. Men det kan raskt skje. Ingen ting varer evig.

8.
Nov
2006
Stygge tanker

I dag regna det noe ufattelig, jeg følte meg en lett blanding av deprimert, sarkastisk og likegyldig. Jeg hadde tatt bussen hjem (pga regnvær) og gikk som ei drukna katte mot huset jeg bor i. I den ene bakken så jeg ei dame med heavy regntøy gående med en monstrebrei barnevogn, samt en fireåring (ikke god til å gjette alder på unger, men de så omtrent tre-fire ut) på hver side av seg. Så så jeg at hun faktisk hadde bundet fast ungene til vogna, med remser fra vogna til armene til ungene. Hmm, tenkte jeg først. Så tenkte jeg jaja, grei måte å forhindre at ungene løper ut i veien og kverker seg selv permanent. Muttern brukte å stå bundet fast til takrenna da hun var liten, fordi hun stakk av hele tiden, og mormor hadde nok å holde på med inne i huset.

Ungen på høyresida trasket villig vedsiden av vogna, i fin marsj, og så ut som om den hadde skjønt at jo raskere man gikk, jo raskere var man hjemme og fikk trå ut av den seige regndrakten. Ungen på venstresida, derimot, oppførte seg så standard ille som unger som oftest tillater seg å gjøre: den gikk og tuta. Skreik og bar seg, og prøvde å stanse vogna ved å hale tilbake. (Lykke til, småen!) Tingen er, den skreik ikke lenger, den bare tutet skrike-lignende lyder bare for å få uttrykt sin protest, og skulle jeg gjette hadde den sikkert hold på sånn i hvertfall tjue minutter. Mora (eller passeren, eller hva det var) fortalte den stadig vekk at “det nytter ikke, gi deg nå, vi skal hjem” og så videre.

Greia her er at jeg moret meg på ungens vegne. Ille, ikke sant? Teite lille drittunge, grin så mye du vil, ingen gidder å høre på deg likevel. Du er jo bundet fast! Ta nå å tørk eller sleik i deg snørra eller hva det er du gjør, hold kjeft å gå, for faen. Er ingen som gidder å høre på deg likevel, du griner for døve ører.

Så kom jeg på noe. Jeg er skikkelig skada altså. Jeg liker når ting må føye seg. Jeg er tildels fan av undertrykking. Ingen ting gjør meg lykkeligere enn å se en skikkelig plagsom bikkje bli tuska på plass av en større og sterkere bikkje. Da jeg var på rideleir en gang, fortalte han som eide hestene at han brukte å ta inn unge, ubrukelige hester til tilridning. Dette var ofte hester som var så bortskjemte og sta at de ikke kjente respekt for eierne sine. Han brukte da å slippe disse stolte og bitchy hestene inn i innhengningen med resten av hestene sine, der den unge hesten ville sprade rundt og late som om han var verdensmester, helt til lederhesten fikk nok (vi snakker en DIGER gamp av en hingst, veldig rolig, men absolutt autoritær) ruslet over til den unge hesten for å “hilse”. Den unge hesten ville som oftest prøve å bitche og bite og være teit, hvorpå ledergampen satte tenna i manken på den yngre hesten og beit helt til gnellingen til den yngre hesten hjallet i hele dalen. Og, sa eieren av hestene, da var halve temminga gjort. Fordi problemene til disse problemhestene var at de ikke hadde respekt for at det finnes et system, en ordning, der verdens navle slett ikke dreier seg om dem, men om samholdet.

Det går stadig vekk program om ungdommer “på avveie” som blir sendt opp til et fjell eller ut i skauen eller noe for å lære seg å samarbeide, og at det finnes andre i verden enn dem selv. De lærer jo faktisk noe, og de har sikkert godt av det, men de første programmene er de alltid veldig respektløse og sure, akkurat som de ungene hestene, og jeg nyter hvert sekund. Hver gang de lider nederlag, hver gang de må føye seg, hver gang de griner fordi de må ta ut en piercing eller rette seg etter regler, da fryder jeg meg. Nei, jeg fryder meg ikke, jeg godter meg. Se, litte drittunge, du må faktisk føye deg, som resten av oss. Resten av oss har lært fra barnsben av at det nytter ikke å protestere. Det nytter ikke å mase til du får det, for til syvende og sist er det faktisk de voksne som bestemmer, uansett hvor urettferdig det kan virke.

Jeg var en av de barna som hadde ganske mange regler og begrensninger for hva jeg fikk gjøre. Delvis fordi muttern var spesialpedagog og hadde ganske mange bra ideer, men også fordi jeg var enebarn, og derfor mer “precious”. Jeg var nok et veldig beskyttet barn, hvertfall med tanke på at jeg ikke fikk ta bussen alene før jeg var 13. Men jeg veit at muttern er en litt “husredd” person av seg, så at jeg fikk holde på med ridning, synes jeg er ganske utrolig i seg selv. Man kan jo slå seg ganske forderva om det skjer noe. Men det hjalp vel at det 1) var dyr (dyremennesker liker dyr) og 2) jeg red stort sett ganske snille hester. Dessuten holdt hestene meg unna narkotikaen og torget og alt det andre ugne fjortiser driver med. Jeg var femten før jeg i det hele tatt holde i en sigarett, og jeg drakk aldri. (Dette førte jo til at jeg ble fjortis da jeg var 17, men det er en annen ting.)

Greia er at jeg var kanskje borskjemt, i og med at jeg fikk masse leker da jeg var mindre, men selv om jeg fikk mye, så fikk jeg det ikke når jeg ville. Jeg kunne ikke mase meg til en eneste ting, slik venninne mine kunne. “Alle de andre gjør det” var et argument pedagogmora mi viste var sånne forsøk på å bare lure henne, slik at jeg kunne gjøre uskikkelige og rampete ting. Derfor, siden jeg visste det ikke nyttet, ble jeg et ganske føyelig barn. Men jeg ble også et ganske trassig barn, og trassheten fikk utløp andre steder enn hjemme (for der turte jeg ikke). Og, tingen er, noen ganger tror jeg at jeg fremdeles har ganske mye oppbygd trass og sinne hengende inne.

Alle er jo redd for å bli som sine foreldre, og jeg har flere ganger tenkt at jeg skal bli en “snillere” mor. Ungene mine skal få lov til å bli litt drittunger, fordi det er slik de lærer at de faktisk kan få det de vil bare de er sta nok. De skal ikke få hånda avslått konstant. Men, det jeg tenker nå, måten jeg frydet meg over fireåringen som var bundet til barnevogna, får meg til å tenke at jeg kommer til å bli en skikkelig sadistisk mor. Jeg kommer til å bruke trassen min til å bli en skikkelig fæl og autoritær mor, som driver en leir mer enn et hjem. Jeg kommer ikke til å rynke på nesa engang når jeg lar ungen ligge og grine i en time alene mens jeg ser på teve, fordi den har vært trassig og nekter å sove.

“Jammen det er jo bra, unger er jo så bortskjemt i dag” tenker du nå. Joda. Jada. På ett vis. Men jeg tror ikke militærfamilien er noe løsning. All due respekt til muttern, hun er en fantastisk dame, og det er aldri enkelt å være alenemor (hvertfall når ikke mitt faderlige opphav var fullstendig ikke tilstedeværende… ga faen, kan man vel heller si) og jeg synes hun har vært utrolig tøff og flink, dette er ikke noe bashing av moderlig opphav. Det er bare en analyse av min egen hjerne. Litt innrømmelse av tanker.

Jeg tror bare jeg er redd noen ganger at jeg kommer til å bli… kald. Fordi jeg egentlig er en ganske naiv og forsiktig person, og veldig følsom, men at jeg en dag kommer til å bli svertet, så svertet at den eneste måten å overleve på etter det er å bli hard. Det er altså et worst case scenario, som jeg overhodet ikke ser for meg på en bra dag, ånei, da har jeg mange planer og drømmer og vet at jeg egentlig har det perfekt, og at ting kommer bare til å bli bedre. Men på en dårlig dag… da føler man seg sårbar, oppgitt, og til dels ganske ondskapsfull. Det er vel bare en prosess man må gjennom innimellom, for å bli minnet på at man er et menneske.

For tingen er, når jeg har prosessert meg gjennom den verste fasen av trass og godtelse, så blir jeg øm. Da vet jeg at jeg hadde kommet til å prøve å snakke ungen til fornuft, eventuelt bære den noen meter, bare for å vise at “jeg skjønner åssen du har det” (noe som er veldig viktig, ifølge barnebøker (mangel på litteratur til muttern noen ganger…)) problemet er vel kanskje at den andre ungen også hadde ville blitt bært da, og det hadde kanskje blitt i det tyngste laget :P

Fordi den vrælende ungen gjør noe smart. Den kommer til å bli noe smart, fordi den har en vilje og personlighet. Den andre stakkaren er kanskje også lurere fordi den blidgjør det voksne mennesket ved å ikke lage bråk, men kanskje også blir han glemt i all ståheien. Alt er relativt, ingen ting trenger være bare bra eller bare dårlig, men den som roper høyest får ofte mest oppmerksomhet, og det er derfor det er bra å overse bråkinga, fordi det skal ikke være sånn at all PR er god PR i det daglige liv.

En bra balanse, asså. Verden er en gråsone. Vekten er jevn. And the world makes sense again.

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett ikke er i stand til å tenke skikkelig. Jeg må skrive det eller si det for å sortere det. Herregud så jentete.

3.
Sep
2006
Å glede seg over is-spising

Tidligere har jeg skrevet om min evne til å aldri klare å bestemme meg. Tingen er at jeg har alltid vært sånn. Det gjelder det meste i mitt liv, når det gjelder alt fra utdanning til om jeg skal ha på meg lyseblå eller mørkeblå t-skjorte, der det som oftest har endt opp med at jeg har skrapt rein Lånekassa (og betaler for det nå) (pun intended) og/ eller kommer alt for seint til det jeg skal fordi det alltid ender opp med at jeg løper inn igjen for å skifte t-skjorte to-tre ganger før jeg gir meg. Og da alltid med tanken “jeg skulle tatt den andre…”

Som sagt, jeg har alltid vært sånn, og jeg sliter stadig med å ta avgjørelser. Det er som om jeg er seks år igjen og henger over isboksen på bænserten og sjekker ut isen. Først av alt: Saftis eller krem-is? Så, sjokolade? Jorbær? Karamell? Pistasj? Pimp? Det er helt håpløst. Alle valgene flakser foran synsfeltet og gjør hjernen både redd og forvirret. Hvordan kan jeg være sikker på at jeg faktisk ender opp med den isen jeg faktisk har lyst på? Hva er det med isene som gjorde at jeg ville ha is i utgangspunktet? Er det søtsug, fordi jeg ble tilbudt den gratis, eller er det bare fordi alle andre ville ha det? Og når jeg først har bestemt meg for at ja, is hørtes godt ut, så er det jo egentligforferdelig ille å skulle finne ut hva man egentlig vil ha!

Det er ikke lett. Det verste er redselen for å ikke vite hva du vil. Og det gjør ikke saken bedre når mora di eller vennene dine står og venter og maser og kjefter, “bestem deg nå da!” Det stresser meg bare enda mer, og setter prosessen tilbake mange minutter i tid. Jeg trenger uendelig lang tid på å kjenne etter, om det virkelig er krokan jeg vil ha, om det er krokan som vil tilfredsstille meg. Og når jeg endelig plukker opp en is og sier “denne! denne tar jeg!” så ender det alltid med at jeg etter en viss tid, til og med om jeg er på vei bort fra boksen og faktisk kommet meg noen meter avgårde, legger isen tilbake i boksen og plukker opp en annen. Prosessen er lang, den tar tid, og jeg er hele tiden redd. Redd for å velge feil. Redd for å begå tabben av å komme ut med noe som er så totalt feil, redd for det øyeblikket da jeg har tatt av papiret og er på vei til å begynne å spise, og jeg innser at dette bare er så galt, det er fullstendig feil, og at jeg er en banal ting som har gjort til at jeg valgte nettopp denne isen, som for eksempel at papiret var så stilig, eller at jeg kjøper slanke-is når det er en skikkelig feit kremete en jeg vil ha.

Jeg skulle ønske jeg hadde det lettere. Jeg skulle ønske jeg var en av dem som tenker “nå vil jeg ha is!”, “jeg vil ha noe med sjokolade”, og “se, Royal Mandel! DEN vil jeg ha! ja, det hørtes bra ut”. Så kjøper man Royal Mandel, går til kassen, drar fram femtilappen og betaler. Så spaserer man fornøyd og lykkelig ut i sola, plukker av papiret og setter tenna i isen. Så lett som bare det.

Selvfølgelig er det ikke sikkert at alle har det SÅ lett, men de står hvertfall ikke med kraftige identitetsproblemer over det latterlige, banale enkle som å velge en is. De har kanskje ikke denne nitidige angsten over å skuffe seg selv og alle andre. Den følelsen av å skjemmes over å ikke vite hva man vil overhodet, at man ikke klarer ta ansvar for seg selv og sitt liv og klare å ta et enkelt valg.

Jeg har blitt litt flinkere med årene. Nå klarer jeg ta det med ro, puste, og begrense meg ned til to-tre valg som ser akseptable ut. Så klarer jeg tenke ut noe som kan virke bra, og viktigst av alt: jeg tar det ikke så tungt om jeg kanskje kommer ut med feil is. For de fleste isene er gode, de fleste isene har noe bra med seg man kan like, det er ingen iser som er fæle. Og det er når man ikke tar det så tungt og ikke er så redd, at man klarer slappe av, og ikke få panikk der man står ved fryseboksen. Og det er da man kjenner den. Den lille følelsen som ligger trygt nede i mellomgulvet, godt gjemt, men likevel der. En deilig kule av selvtillit, et instinkt som kiler deg der nede, som sier deg: dette er det jeg vil ha. Jeg vil ha mørk sjokolade. Det spiller ikke så mye rolle hvordan resten av isen er, men mørk sjokolade, det har jeg lyst på. Mørk sjokolade vil nok gjøre meg lykkelig, om ikke for resten av livet, så hvertfall for en god stund. Jeg kan ikke vite det hundre prosent, men jeg har en god følelse på at det er nettopp dette jeg vil ha.

Så smiler jeg, plukker opp en is med mørk sjokolade og spaserer til kassen. Ikke uten angst så det holder, men likevel mye roligere. Fordi jeg allerede kjenner smaken av sjokoladen på tunga, den fristende, fyldige smaken, som jeg ikke vet helt hvorfor klarer å tirre meg sånn, men som på en deilig måte bare går meg rett til hodet. Bottom line: Jeg stresser ikke over bekymringer, selv om jeg vet at jeg kan få angst fortsatt over hendelser forbundet med isen. Greia er at jeg nå stort sett bare gleder meg til å spise isen. Det er en dejlig følelse.

12.
Aug
2006
De tre og en halv kvinnene jeg kunne ligget (eller lignende) med

Slemme hormoner er i ferd med å slippe taket, mens dejlige hormoner er i ferd med å trå fram fra mørket. Har kanskje litt å gjøre med endelig hjemme igjen og drikker Sol-øl, fantastisk, importert (hvertfall ifølge flaska) bier/ bierra/ biere fra Mehhikå, men uansett, humør på topp, skal på bursdagsfest til venninne siden 5 år og gikk på barnehagen-s samboer, også i anledning feire fysikkarakter, og før det bare snakke skit og drikke øl med Kirien min. Hurra!

Så, grunnet lett og lett brisent humør, tenker ramse opp småskitten og smådejlig liste: de tre kvinnene jeg faktisk kunne gått til sengs med. (Det ble visst tre og en halv…)

Vi begynner med tre og en halv…

3,5: Shakira

Dama virker vel passe intelligent, dog kanskje har noen småproblemer med engelsken sin… “lucky that my breasts are small and humble, so you don’t confuse them with mountains”? Er heldigvis lenge siden “Wherever, Whenever” der hun sang om ekskjæreste (da kjæreste, sef) som hun var trofast mot leeenge mens han pulte andre jenter back in Columbia eller hva det var (takk Terje The One And Only for info om dette way back i November) Siden den gang har hun fokusert på å bli fremstilt mer naturlig i videoene sine (dvs. ikke fem lag spækkel og Britney-bekledning) og sånt synes jeg er tiltrekkende. Hun har pene, brune øyne, huden ser lett solbrent ut, og man kan se for seg å sitte og flørte (bak solbriller) med Shakira i ettermiddagssol der huden hennes lukter en lett blanding av svette og solkrem, hun har pene tenner og pene lepper som hun jevnlig smører inn med lett rosa lipgloss. Håret er krøllete og vanskelig og hun sutrer kanskje over det mens jeg kan si “neida, det er så fint så” (gadd ikke finne i gugel-spansk) og vinne poeng på det. Også den kroppen. Ingen isolerer som Shakira. Kanskje kan hun gi meg private timer. Jeg kan også sheike, men langt på nær så bra som Shakira. Eller Sheikira. Mmm.

3: Eliza Dushku

Eliza kjenner vi godt som Faith i Buffy the Vampire Slayer og Angel. Faith er en småbæd vampyrjager som selv blir rimelig bæd i løpet av seriene, og må temmes (på en måte) av Angel, før hun så går frivillig i fengsel i noen år, for så å bryte seg ut for å redde verden sammen med Buffy. Jah. Uansett… hva det er med miss Dushky? Hun er brunette, hun er kinky, hun er sexy, hun har deilige lepper, glatt hår, og en selvsikkerhet (på skjermen, nevertheless) som er passe maskulin og feminin på samme tid. Hun har også en veldig kul stemme, en litt raspete, småvampete stemme som kan viske skitne ting i øret ditt. Setting med miss Dushku ville vært en småskitten bar der man drikker alt for mange Buds, spiller pool og hisser opp redneck’er med å danse og kline på bardisken. Og, hun har på seg svarte skinnbukser. Selvfølgelig.

2: Katee Sackhoff (Starbuck)

Måtte jo bare komme, eh? Jeg har jo nesten hatt våte drømmer om denne dama… tøff som f, Starbuck (Captain Kara Thrace) fra Battlestar Galactica 2003 er noe for seg selv. For en latter, for en attitude, for et pågangsmot, for et smil! Denne dama er så übermyk og überhard på samme tid at det er nok til å gi de fleste gutter og jenter pene drømmer. Det jeg digger mest med figuren er måten hun framstår som så utrolig levende: Om det er fordi hun er sint, knust, hevntørst eller glad, så viser hun det så til de grader. Hele kvinnfolket er pakket med følelser og action, og det er bare å hive seg til siden og bli fascinert. Dette smilet kunne faktisk sjarmert meg i senk, det tror jeg nok. Setting: Bare det er ombord på et romskip. Med de derre fancy klærne og alle de sci-fi-aktige tingene. Sånn, gønnere og fancy duppeditter rundt omkring… kombinert med whiskey og pokersjetonger. Oh yes.

Og så…. *drumroll*

1: Laura Wilson

“Hæ? Hvem faen er dette?” tenker du nå. Vel, Laura spilte rebelske May i kiddie-tvserien The Tribe (går forresten på NRK1 for tiden, red. anm.) i fire sesonger. May er et opprørsk wildcard som aldri helt ser ut til å klare å velge side: når hun jobber for de bæde, trives hun ikke helt, og når hun jobber for de gode, blir hun konstant konfrontert med sine tidligere brølere. Hun kommer seg gjennom livet ved å stjele, lure og til tider prostituere seg, men på en eller annen måte drar hun seg gjennom alt. Hun har også en livlig, veldig “sprit-ey” personlighet; “fierce” er vel mer ordet. (Øllen har tatt rotta på norsken min.) Spitzy, kanskje, hehe. Hun er hvertfall ildfull så det holder. Temperament, heter det! Temperament. Det har hun. Pluss at hun har en god dose humor, selv om kanskje litt wicked til tider. Så hva er det som gjør denne dama til nummer en? For selv om rollefiguren hennes spiller delvis på sex, så er det rimelig kamuflert i serien. Men vi litt eldre veit hva hun driver med og hvordan hun ville blitt framstilt i en litt mindre reitet serie. Tingen er at hun er bare så ufattelig… porno. Se, der fikk dere se meg skrive det… hun er rett og slett porno. Som bare faen. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skulle gått fram med hun her, men jeg tror ikke hun ville skuffet meg… jeg liker hvertfall å tro det.

Sånn, da var vel helge-lesbefantasiene matet for denne gang? ;)

2.
Aug
2006
Kvinner er fortsatt fødemaskiner

Noen ganger kommer man over ting som bare er så utrolig koselig!! Jeg håper Herrman finner veien hjem!

Ellers så må jeg bare si at Battlestar Galactica kan være litt frustrerende noen ganger, og da mener jeg frustrerende som i… at det appellerer direkte til følelsene. Det jeg digger med SciFi er evnen det har til å sette helt vanlige, menneskelige følelser inn i en helt annerledes kontekst, og få det til å funke så jævli bra. Litt sånn Situasjoner, Samfunn og Sex. Presidency. Krig. Filosofi. Religion. Kjønnsroller.

Det som fikk meg til å tilte i siste episode var da Starbuck (kvinnelig pilot, red. anm.) blir fanget av en cylon (en slags intelligent robot, red. anm.), som hun først tror er et menneske, en lege, (hun er blitt skutt) og han ranter om hvordan hennes evne til reproduksjon er hennes viktigste våpen akkurat nå. (Det er bare litt under femti tusen mennesker igjen, red. anm.)

Hæ? Hæ?! Starbuck har jobbet blodhardt hele livet for å bli den beste piloten på Galactica, hun drikker som en mann, ler som en mann, er generelt bare jævli tøff i trynet og en skikkelig dame med bein i nesa som ikke lar seg knekke, hun har slitt for å komme dit hun er, og så får hun den i trynet… det hun er verd, er hun verd på grunn av forplantningsorganene sine. Det hjelper lite å kicke ass i kockpit’en og slå ut alle dine mannlige konkurrenter. Niks, du er til syvende og sist en fødemaskin.

Noe så jævli nedverdigende!!

Kjente jeg ble veldig sint på hennes vegne… hehe. (Hva er TV-serier om de ikke vekker følelser fram?) Her jobber vi damer for å skaffe oss bra utdanning, vi sitter i kassa på Rema 1000 for å få penger om sommeren, vi har mødre som marsjerte i tog for at vi skulle ha retten til å bestemme over vårt eget kjønnsliv, vi vil behandles på lik linje med menn, vi vil ha karriere, vi vil bli sjef, vi vil gjøre det bra. Men hva er vi oppvokst med? Hva er budskapet vi får fra våre medsøstre helt fra vi er ganske små?

“Skal du ha unger må man nesten sette i gang før man er 30.”

Det minner meg om den gangen jeg satt på rådgiverkontoret til min gamle gymnaslærer på NTNU Gløshaugen (teknologimekka, for dere som ikke vet) og han sa “ja Anne, men du er hvor gammel nå? 22, 23? Husk at utdanningen tar fem år. Vil du klare det på fem år? Det kan jo være du vil ha familie på den tiden du er ferdig vettu, det er sånt du også bør ta med i beregningen.”

Hele livet blir vi forberedt på noe vi ikke engang veit at vi vil ta. Er det noe rart jenter blir ungesjuke før mannfolk? Det har nemlig ikke noe med den biologiske klokka å gjøre, sier nå jeg. Jenter vokser opp med denne stadige vitenheten om at skal du bli smelt på tjukken, er det ikke bra å vente til du nærmer deg førti. Det kan være farlig for ungen, det. Egoistisk kan det være, ser du. Så husk, vil du ha barn, og det skal jeg LOVE deg du vil ha før eller siden, så må du planlegge det allerede !

Hva om gutta også fikk KJEMPEdårlig sperm på den alderen? Hva om helserisikoen deres steg så betraktelig etter fylte tredve, ville ikke det ført til at man også generelt snakket mer i allmenheten om at de også måtte “tenke på sånt”?

Jeg blir bare så sur av det der. Det er for faen meg ikke rettferdig. Og vi sier det er likestilling i samfunnet? Ikke faen. Det er ikke likestilling før det å ikke ville ha unger er like akseptert som det å ville ha dem. Ikke før rådgivere gir faen i å true med familieplaner. Ikke før gutter vokser opp med det samme presset som jenter. Ikke før de blir like mye koblet til forplantningsprosessen (Gud, hæsli ord) som jenter stadig vekk blir. Det trengs fremdeles TO mennesker til å lage en unge, det er for faen ikke bare jenta som skal sitte med alt ansvaret om “vil jeg ha barn?”, “må til legen for å fikse p-piller” og “du har ikke kondom fordi du ikke trodde det ble noe, eller var det heller kanskje fordi du ikke ville at det skulle SE ut som du trodde det, for da blir det hvertfall ikke noe?” Det er ikke HENNES beslutning om det skal bli barn av det ikke. Det er ikke bare HENNES ansvar og HENNES ønsker.

Anne-Kat Hærland vil ikke ha unger. Hun har rett og slett bestemt seg for at det er noe hun ikke velger å gjøre, og hun forteller om det på en humoristisk måte, noe jeg virkelig liker. Jeg så på Sommeråpent her om dagen da hun holdt på å dra innmaten ut av en rå gås eller noe, og sa “æsj, jeg er glad jeg ikke skal føde, ass”. Mange tenkte vel “hva? Hvorfor skal du ikke det? Du er ikke kvinne før du får barn! Men du skjønner vel ikke det før du får dem selv, lille dumme deg”. Hvorfor skal det være så utrolig fantastisk å bli mor? Hvorfor dyrker man fram en slik propaganda som får jenter til å tro at det beste i verden er å gifte seg å bli mamma?

Selv tror jeg ikke det er noe så utrolig fantastisk med det, eller jo, selvfølgelig er det sikkert enestående på grunn av alle hormonene og alt det der, men jeg tror det mer er et annerledes og kanskje, skal innrømme det, mye mer givende liv, fordi du får sett verden gjennom et annet par øyne. Men man må ikke romantisere morsrollen. Morsrollen er tøff, vanskelig og kan være rett deprimerende, og det er for all del ikke noe man for alt i verden.

Man skal selvfølgelig ikke træsje en kake man ikke har spist (og INGEN pøn her, for den morbide) men en venninne av mora mi hadde en slående kommentar da vi var på ferie til Kreta for… n antall år siden. (Jeg var vel 18.) Hun sa at selv om hun ikke hadde unger selv, så betydde ikke det at hun ikke visste noen om dem. Hun jobber på en skole, for pokker! Hva er det slags mystiske hemmeligheter hun ikke vet som resten som er mødre vet? Er det blodsbånd, mitt kjøtt og ditt kjøtt, skrik, vræl, latter, smil, sjelefrender? Selv har jeg all grunn til å si at utsagnet om at blod er tykkere enn vann ikke alltid stemmer. Gener gjør deg til den du er, men det er hvordan du tilbringer livet (og med hvem) som gjør deg til den du er. Dette med blod, død og sex har jeg egentlig riktig aldri forstått. Men hvem vet, den dagen jeg skulle finne på å skvise ut en rosa og dø av lykke (som Rocky sier, “hvem er vel ikke lykkelig etter å ha skvisa ut en kokosnøtt av toern? Man er jo bare glad det er over!”) så kan det være jeg ser Gud og Jesus og sola og månen på en gang, men er det ikke veldig nedgraderende å behandle kvinner som ikke har barn som om det er noe FEIL på dem? Som om de MANGLER noe?

VI KVINNER TRENGER IKKE Å VÆRE FØDEMASKINER FOR Å VÆRE MENNESKER! Det er bare budskapet jeg prøver å få ut. Vi er mer enn eggstokker og vagina og bryster og sex. Vi har intellekt, vi har meninger, vi har humor, vi har mot, vi har glede. Vi er like fullt kvinner selv om vi ikke er mødre. For vi er også søstre, døtre, venninner, kusiner, tanter, elskerinner, kjærester, koner, og så videre.

Så tenk deg litt om neste gang fordumsfulle tanker kommer krypende inn når du hører om en “54 år gammel barnløs dame”. Er hun virkelig barnLØS? Er det ikke noe i det uttrykket som sier at det er noe her som ikke er helt riktig?

Jeg vet forresten at “barnløse” menn også ofte blir sett på som uansvarlige, så dette er nok en toveis diskriminering, ingen tvil om det. Sånn, om noen skulle klage på FeminismePost. Hehe.

(Og til den nysgjerrige leser: Jeg har nok tenkt å pule på meg en unge selv før eller siden, sånn for nysgjerrighetens skyld. Jeg tror jeg kunne blitt en god mor. Sånn, når jeg ikke mister toastjernet i hodet på den og glemmer den igjen på butikken. Men det blir nok ikke på en god stund ennå.)

15.
Jul
2006
Oslo ftw

Da har man tilbringt fem dager (seks, om man teller med det lille stoppet innom før de tre chikseterene raset videre til Quarten) i Oslo. Gjennom min oppvekst har jeg hørt mye om denne byen. Den var visst både stor, farlig og full av slemme innvandrere, aggressive tiggere, uhyggelige bakgater, for ikke å snakke om at den var så uhorvelig stor, uendelig stor, uframkommelig og ganske upersonlig.

Nå må jeg bare le litt. Byen er jo langt fra stor! Det bor knappast 700 000 i sentrum, og er vel kanskje det eneste man kan kalle en by i Norge i verdensperspektiv. (Skal ikke en by ha minst en million innbyggere?) Altså noe som kan ligne på en by. Oslo er en liten by sådan. Nå prøver ikke jeg å gjøre narr av Oslo eller noe sånt, jeg vil bare påpeke at den er nesten litt nusselig. Og langt fra slem. Den er mer festlig. Og selv om, ja, det bor noen skikkelig urvne personligheter der, så må jeg bare si at selv om jeg bodde i det mest urvne strøket i hele byen (Skippergata) så så jeg verken vold, ran eller intense tiggergjenger som fotfølger deg flere hundre meter. (Men ja, jeg så endel prostituerte, det skal det sies. Trist er jo den saken, og alvorlig ser jeg på det, men jeg klarte likevel ikke la være fleipe ovenfor mitt mannlige selskap at “de går jo ikke på deg nå, de ser jo at du allerede har skaffet deg en”.) Det skjer mer rare ting i Oslo, uten tvil, men samtidig er det noe annet forlokkende med en sånn någenlunde ekte by: Oslo er en lekepass. Er du rund 30, har en godt betalt jobb, bor sentralt og har mange bekjentskaper så er Oslo en Playground. Her kan du velge i utallige restauranter (hvertfall om du har Trondheim som sammenligningsgrunnlag), henge på utallige pub’er og dra på sjekkern på forskjellige utesteder. Byen er såpass stor at du ikke møter på de samme folka når du er ute, alas slipper å holde deg inne med fylleangst i flere helger om du har dreti på draget. Den er upersonlig nok til at det er fullstendig akseptert å bare dra hetta over hodet og ikke gidde prate med en sjel, samtidig som at folk er høflig-hyggelige når du spør dem om noe. Upersonlige, ja, men ingen er uhøflige. Servitørene er sørvis ganger hundre, fordi de får faktisk såpass med tips at det er mulig å leve godt av å være servitør. Maten er bedre. Det finnes både trikk og t-bane. Det finnes gater på gater med kjekkaser, og ingen av dem jeg så hadde en teit, blond bærte i hælene. (Nå skal det nevnes at jeg var der fem dager midt på sommeren. Kan være det er totalt annerledes på vinteren, det har jeg mindre formening om.)

Det eneste jeg savner med Oslo er litt mer trær og fugler. Men det er jo bare noen holdeplasser med kollektivtrafikk. Dessuten finnes det små parkflekker titt og ofte, det er jo ingen dårlig sak. En annen ting som er bra er at man slipper å kjøre motorisert drittkjøretøy for å komme seg ut av sentrum. Og bilene kjører i hundre og ti på motorveien. Herlig!

Sist jeg var i Roma tenkte jeg “her vil jeg bo!” Det samme tenkte jeg om Paris. Og don’t get me started on Stckholm. (Jeg leste allerede boligannonser inne på butikkene da jeg var der. Sånn, bare for å se hva det kostet.) Oslo er laaangt fra noe Roma eller Paris, eller STHLM for den saks skyld, men det er det eneste man i Norge kan kalle en by. Jeg hadde knapt vært innom Oslo for et år siden, nå er jeg litt bedre kjent. Det dras fram mye dårlig om Oslo i media, det er kanskje derfor jeg måtte skrive en post om hvor feil jeg synes det der er. Jeg er faktisk en utenombyer som liker Oslo, og det er vel kanskje sjelden vare?

For det slår meg at alle jeg har pratet med som ikke er så fornøyd med byen, kommer fra mindre steder. Type Hamar eller noe sånt. Jeg tør ikke påstå at jeg er fra noe storby jeg heller, men Trondheim er så middelvei at det gjør meg sjuk noen ganger. Ikke stort nok, ikke lite nok. Bare en merkelig hybrid. Oslo prøver hvertfall å leke storby, det skal den ha.

Dog, hadde jeg bodd der i et år hadde jeg vel hatet den. Hvem vet.

Men, det var satans til rant om Oslo. Jeg gjorde jo annet morsomt på turen! Roadtripen var fan-tastisk. Helt utrolig kul. Jeg har ikke ledd så mye sammenhengende på en evighet! Konserten vi var på, Muse, var helt fantastisk, jeg skrek meg hes og hadde tidenes mentale utblåsning, jeg møtte mye kjentfolk, og to mil trafikkort på E18 klarte ikke ødelegge humøret vårt. Turen var rett og slett DRITBRA. Har du tilgang på bil, ta den NÅ og legg ut på tur!

Nå gjenstår bare én ting for å gjøre sommeren komplett: Jeg må over grensa. Hvor går turen? Sverige? Finland? Stay tuned…

Chicks’n på Oppdal. Råååååne. (Nei, min bil er ikke med på bildet :P )

24.
Jun
2006
Rååskild’

I disse dager gjør mennesker seg klar til å reise nedover til Roskilde. Jeg har tidligere sytt (fortid for “sytete”?) over at jeg ikke har kunnet dratt ned til Roskilde, og i år er saken den samme (bortsett fra at jeg syter ikke i år. Føler jeg har gjort mitt der nede.) Jeg var der nemlig i 2000, 2001, 2002 og 2003. Jeg tenkte, siden jeg ikke kommer til å dra ned i år eller, lage en post der jeg oppsummerer mine Rosildeopplevelser. Noe av det jeg opplevde står ikke her. Jeg har gjort mye rart på Roskilde…

2000

Første året etter videregående. Var der nede med type og et annet vennepar. Turen var en smule dårlig planlagt, været var elendig og folk døde under Pearl Jam-konserten. Men jeg fikk oppleve atmosfæren såpass at jeg tok turen tilbake året etter. Kvelden jeg var fullest: Pearl Jam-konserten. Festivalens høydepunkt: Kan ikke huske noe som satt så veldig bra.

2001

Året etter dro man ned med en gjeng venninner, og jeg var for første gang med på en skikkelig camp. Ble introdusert for rom og cola til frokost, klina med en australier med blått hår (slem Anne, slem, hadde ikke dumpa typen ennå) og jeg og Kiri rama stort sett rundt med rosa solbriller og hadde det fett. Kvelden jeg var fullest: Med nevnte australier. Festivalens høydepunkt: Basement Jaxx.

2002

Dette var året jeg lærte at å drikke rundt er gøy. I seks dager drakk jeg til frokost og lot være å dusje. (Var dog smart nok til å skifte klær.) Camp var med samboere og deres venner og mine venner og folk jeg visste om men ikke hadde prata så mye med… og campen het “Camp Discount” (nei, så ille er det ikke. Det var en intern greie mellom Marita og Camilla som begge hadde jobbet i turisttunge Geiranger og likte å etterlikne japanere som snakker dårlig engelsk.) Jonas og Ove var ukas stjerner og laget mye liv med sine uttrykk som “norsk tipping”, “svensk tipping”, “skål” (skåling med alkohol i, nettopp, skåler) og sine toogfemti brent-cd’er med ufattelig mye rar musikk på (blant annet Super Mario-sangen. Jeg tror min gjenoppdaging for Super Mario skjedde på grunn av dette. Samt en sang de kunne utenatt, Simply Folks tror jeg de hette, med “Hold kjæft (det e vi som e Trondhjæm)”.) Ellers hadde vi både svensker og dansker på besøk, jeg klarte å falle for en smålubben, bleikhåra trønder ved navn Mathias, som jeg plaga resten av sommeren, samt at Marita fikk minst fem ukjente mennesker til å synge bursdagssangen for meg på bursdagen min (til slutt ble jeg sur fordi hun ikke kunne få nok folk til å synge bursdagssangen til meg, sikkert fordi jeg ikke huska at ganske mange allerede hadde gjort det, så hun og Camilla dumpa meg, slik at jeg endte opp i en eller annen ukjent camp og husker ikke noe av hvordan jeg tilbringte bursdagen…) Kvelden jeg var fullest: Kan ikke skille dem alle. Kanskje bursdagen min. Første dagen var også stiv, da jeg klarte rote rundt med en danske på seksten år og røyke meg stein. For første og siste gang. Festivalens høydepunkt: Manu Chao, Rammstein, White Stripes.

2003

Fjerde året var året man var i en ENORM camp. Vi hadde to paviljonger og sikkert elleve telt rundt. Jeg kjente ikke halvparten av folkene, men ble da kjent med en del av dem. Det ble mye drikking dette året også, men nå klarte jeg å posjonere det bedre, slik at jeg var bare snørrfull to kvelder eller noe. Men, jeg klarte nesten å ta fra SjekkeBjørn den gule ledertrøya på fulleste mann i campen (men selvfølgelig måtte han ramle på to stoler og knuse dem på slutten av kvelden, og da var seieren tapt.) Ellers, godkveld var da jeg og Kjersti tok med oss ferdigblanda rom og cola og dro til andre siden av campen, langt pokkerivold, med tepper om skuldrene, og sang på “Drinking Rum and Coca Cola” og ble med ukjente mennesker inn. På bursdagen min hadde jentene kjøpt en mann til meg. Faktisk. Noen nordleninger solgte kompisen sin for tjue kroner timen, og de kjøpte han for en kveld. Sadly var jeg allerede lost in da crowd med Kjersti og Anita på Coldplay-konsert, der jeg fant en dritsexy svenske som jeg klina med hele Coldplaykonserten og etterpå overtalte til å bli med på Kaizers Orchestra. Tror ikke han var så veldig imponert, og rusen hans avtok visst, min også, så vi syntes plutselig hverandre var veldig teite, og skilte lag. Men jeg møtte en annen søt svenske, Tore (faktisk), som besøkte campen i løpet av de første to dagene. Det ble nok någet klinings og deling av ølkasse, helt til sola gikk opp. Han var ganske morsom og veldig interessert i utdanningssystem av en eller annen grunn. Ellers hadde jeg og Kjersti konkurranse: førstemann “Norden Rundt”. Nei, ikke SÅ morbid. Vi skulle bare kysse dem. Jeg vant 4-3, jeg mangla bare Finland (alle finnene der var buruglye hele gjengen…) Synes å huske at islendingen satte varig inntrykk. Kvelden jeg var fullest: Kvelden jeg nesten gjorde skam på SjekkeBjørn. Festivalens høydepunkt: Björk. Jeg grein som en liten unge.

Detta er det jeg kan komme på i farta, om jeg tenker bedre har jeg nok hundre flere minner jeg gjerne skulle delt, men 1) er ikke plass og 2) tror jeg skal sove litt nå, jobbing tar på.

Marita og Thomas Aron, ha en fortreffende festival. Jeg er med dere i sjela!

Ah, the memories. Roskilde 2003. Fra venstre: Jane, meg, Kjersti og Anita (og kneet til SjekkeBjørn.)

20.
Jun
2006
10 måter å gjøre kvinner gale på?

Jeg har dumpet borti en blog jeg i utgangspunktet ikke liker, men som jeg likevel ikke klarer å la være å lese, bare fordi meningene til denne personen er så godt forklart at det blir et lite innsyn i et sinn, selv om sinnet kanskje ikke nødvendigvis representerer de samme verdiene og meningene som meg.

Uansett, denne personen har ramset opp 10 sikre måter å gjøre kvinner gale på, og jeg tenkte bare gå gjennom punktene, fordi jeg kunne glatt ramset opp 10 andre som vil gjøre kvinner langt mer galere enn det der…

1. Se ut som Brad Pitt.

Dette driver kvinner til vanvidd? Hmm javel? Fordi Brad Pitt er kjekk? Jeg hadde sikkert lett feid over Brad Pitt, men han er langt ifra mannen med stor M for meg. Han er alt for glatt og uttrykksløs, rett og slett.

2. Ha navnet Robbie Williams.

Robbie Williams er kynisk, alt for rik og har gått på alt for mye dop. Dessuten er Frank Sinatra alltid best som Frank Sinatra.

3. Kast de skitne trusene dine på soveromsgulvet.

Han som har laget lista avslørte nettopp at han bruker truser… og jeg liker ikke menn som bruker truser.

Men om man bytter ut dette med “boxershorts” så utfordrer jeg alle til å finne gulvet på soverommet mitt. Jeg rydder innimellom, ja, men som oftest ser det ganske jævli ut. Så man skal ikke se bort ifra at jeg kan være like syndig jeg hva angår slenging av klær på gulvet. Bytting av undertøy hver dag, derimot… der har vi noe vi kan snakke om :P

4. Spør om hun har lagt på seg.

Dette er jo den o store “svar aldri ja på dette spørsmålet”. Jeg har en enkel taktikk: Jeg spør aldri om noe jeg ikke tør å høre svaret på. Som oftest veit jeg selv om magen buler litt ekstra på grunn av ekstra fett istedenfor ekstra vannansamling, og da er det bare én ting å gjøre om man vil få det bort: trene. Om man trenger en kompliment kan man spørre om andre ting, som f.eks. “er håret mitt fint i dag?” eller du kan gjøre andre ting for å booste selvtilliten. Men ikke spør om du er blitt feit når du veit du er blitt det. Det er bare selvtortur.

5. Antyd at eksen din er penere enn henne.

Dette er jo ikke særlig pent gjort, og heller ikke særlig smart. Tror man ødelegger mer for seg selv enn for partneren om man antyder noe sånt. Folk som sier slike ting må vel enten være ganske kjipe eller ha ekstremt dårlig selvtillit, som må rakke ned på andre for å føle seg bedre.

Jeg vet at jeg ikke bruker være av de peneste damene typene jeg driver med har hatt, så jeg prøver heller satse på andre ting… og som oftest er det mer populært enn om du ser ut som Claudia Schiffer eller ikke.

6. Si følgende: “Har du ikke nok sko nå?”

Jo, selvfølgelig har jeg det, men alle har vi våre laster! Åssen er det med DVD-samlinga di da, har den nådd 400 ennå?

7. Se på porno.

Har ikke problem med sånt jeg. Tror de som ikke liker at gutta sine ser på porno er de som ikke har hatt noe særlig glede av det selv. Kanskje ikke så mye å gjøre med det, men man må for all del ikke begynne å sammenligne seg med disse spinkle, silikonoppblåste kvinnene. Da driver man seg selv til vanvidd. Det er bare fantasier som noen har tatt seg tid til å leve ut i praksis og spille inn på film og tar masse penger for.

8. Legg deg på sofaen med en pils i hånda og fotball-VM på tven.

Bare gi meg også en pils og lov meg at du svarer meg om jeg spør deg om noe. Men mest sannsynlig så har jeg funnet på noe annet den kvelden.

9. Skriv noen generelle innlegg om kvinner.

Men det er jo så gøy å lese hva slags (mis!)oppfatinger menn har om kvinner!

10. Post noen bilder av pene kvinner på nett. Påpek at de er pene.

Jeg bruker kline opp bilder av hunker selv jeg, så for all del. Synes bare det er synd at enkelte menn pålegger seg selv et ensomt liv og en mangel på damekontakter som kan bli noe mer bare fordi de leter etter kvinner som ligner på kvinnene på bildene (som er sminket i tre timer og retusjert etterpå.) Livet ER ikke sånn. Pene jenter har dårlig selvtillit de også. Faktisk har de mest sannsynlig MER dårlig selvtillit, siden de hele livet har hørt at de er søte, og lagt mye av sin makt og selvtillit i nettopp det. Når dette er alt de har og alt de stoler på (i motsetning til mindre pene jenter som kanskje henter selvtillit fra ferdigheter, jobb, skole, humor osv.) så må det være ganske slitsomt å leve med dem når de merker at utseendet hagner eller de oppdager at du jobber med ei dritpen dame og de føler seg sjalu osv. Skal mye mindre til for å true og stresse ei modelldame enn ei helt vanlig, sunn ei.

My 2 cents, anyway.

13.
Jun
2006
Til C

Jeg vet hvordan du har det akkurat nå. Du klarer ikke ta kontrollen over ditt eget sinn. Tankene føles halvtenkte, meninger delvis tomme, usikkerheten har gnagd seg ned i underbevisstheten din. Hva er riktig? Hva er galt? Hvem har rett? Er du virkelig egoistisk og selvopptatt? Er det du som tenker og gjør feil? For alt du vil gjøre er jo å blidgjøre, men du har klart å rote det til likevel. Igjen. Du får høre at du stadig roter det til. At du har mange feil du må rette på for å kunne leve med andre mennesker. Du har kanskje gode argumenter og er smart, for, herregud, han ville jo ikke drasset på en dum dame. Men du har aldri rett i noe. Han har alltid rett. Du tar alltid feil. Du roter. Hvorfor gjør du det? Jeg skal fortelle deg hvorfor.

For du gjør ikke det.
Du roter ikke til noen ting.
Det er noen andre som roter til deg. Som penetrerer hjernen din og meningene dine, vrir om på hensikter som egentlig er gode, får deg til å føle deg ubrukelig og hjelpesløs, uverdig. Samtidig som følelsene er så små. De er så små, så ørsmå, som bittesmå partikler, så ubetydelige at det ikke er noe å rope ulv for. Du er jo et fornuftig menneske, du hører på fornuft. Du vet jo at disse urolige følelsene strider imot all fornuft. Alle argumenter taler for at du har det helt fint. Du har det jo bra, ikke sant? Men likevel er du bekymret, og deretter sint på deg selv fordi du er bekymret. Men dette sinne er så berettiget. DET ER SÅ BERETTIGET. Noen misbruker deg, river deg ned, tærer på kreftene dine, vrenger deg. Det er et overgrep. Kanskje et lite overgrep i sammenheng med hva man forbinder med et overgrep til vanlig, men det er et overgrep.

Et overgrep.
Og du skal ikke finne deg i det.
Og forhåpentligvis har du kommet deg ut av det nå. Men det er en sak i seg selv, for nå sitter du igjen med følelsen av at du ikke har noen evne til å lese mennesker lenger. Det mennesket du stolte på, som du henga deg til med kropp og sjel, som du la så mye av din sårbarhet rett i hendene på, viser seg plutselig å ha brutt deg ned. Ødelagt deg. Blottlagt deg. Hvordan skal du noensinne klare å stole på et menneske på den måten igjen? Hvordan skal du kunne tro at noen faktisk kan styrke deg i steden for å svekke deg? Gi i steden for å ta? At du ikke bare har vært fryktelig naiv, og nå er berettig straffet for det? At du trodde man bare kunne gå rundt og være naiv og godtroende, og ikke måtte beskytte seg selv til en viss grad?

Du ser alle menneskene som er tilsynelatende lykkelige rundt deg, de går hånd i hånd og ser på hverandre med ømme blikk, blikk du selv sendte den personen som du nå bare føler en kald likegyldighet, og en anelse hat, for. Hva har du gjort feil som gjør at du ikke har det samme som dem? Var du så svak at du ikke klarte å holde han i bånd, så puslete at du ikke klarte å stå imot argumentene hans? Eller er det virkelig slik at alle disse menneskene har den samme kampen i sine hjem? At man virkelig må ofre hele sin personlighet for å ha et velfungerende forhold til en annen person?

Akkurat nå sitter du nok og tror at det faktisk er sånn. Alle mennesker er innerst inne drevet av egoistiske hensikter, og man går inn i allianser først og fremst for å få det man vil ha. Regelmessig sex, noen å vise fram. Og, fordi alle andre gjør det. Reproduksjon. Det finnes ingen flere hensikter. Kanskje det man går rundt og tror er forelskelse, men som bare er en narresmokk for å få deg inn i reproduksjonen. Hjernen din lyger til deg. Hormonene dine lurer deg. Verden vil bedras, og du har ikke tenkt å bli en av disse idiotene. Du skal aldri la noen få bestemme over deg lenger, få vri om tankene dine, vri opp meningene dine som en svamp. Du skal nå være den som tar det du vil ha. Du oppsøker andre for å tilfredsstille dine kroppslige behov, som du faktisk har. Verden består stort sett av dette: sex og moro. Disse to tingene er begripelig. Kan forstås. Alt annet er bare begreper du ikke engang vet eksisterer for sikkert. Så du holder deg til dette.

Men jeg sier deg, du er bare skadeskutt. Du trenger bare tid. Du trenger tid til å sove litt, hvile, tenke for deg selv, helbredes, finne tilbake til den personen du vet du er. Ikke det skitne, redde barnet som hjemmer hendene sine og ser i bakken, men den stolte, sterke personligheten du er. Den som en gang brant med lidenskap og våget å drømme. Du har kanskje fått drømmene dine trampet på, men de er like reelle som alle andres drømmer. Du kan gjøre akkurat det du vil, du trenger ikke høre på fornuft.

En dag vil du våkne opp som av en dyp søvn og innse at solen titter ned på deg, fuglene synger, universet går sin gang, og du er del av det, du er verd noe, du er enestående og sterk. Dine gode hensikter er du ikke alene med. Det finnes flere som vil gi mer enn de vil ta, det finnes ærlige og skikkelige mennesker, som vil få deg til å innse at det finnes kjærlighet i verden, mye og sterk kjærlighet, som selv om bare streifer deg i noen sekunder, er verd mer enn alt gull på jord. Om noen kommer med et skjevt ord igjen, så har de evnen til å unnskylde seg. De vet når en lett krangel er i ferd med å gjøre deg sårbar. De trekker fram dine gode sider før de dårlige. De får deg til å føle deg så mye mer enn du er, og gir deg selvtillit til å være deg selv. Du må huske at du har retten til å gjøre akkurat det du vil. Ikke bare retten til å stikke hodet i sanden eller å forbanne den som såret deg, men:

Du har retten til å elske.
Du har retten til å bli elsket.

Du heles hele tiden, sekund for sekund, time for time, dag for dag, fra innsiden og ut. Én dag vil du bli fri. En dag vil du våkne og reise deg og innse at ingen eier tankene dine, ingen bestemmer hva du kan si og gjøre. Ingen kan bestemme hva du skal føle, hva du skal mene, hva du skal legge til grunnlag for dine avgjørelser. Det kan bare du gjøre. En dag vil du føle noe du med hele kroppen vet er en sannhet, en sannhet som ikke kan benektes, som du kan forsvare med hele deg, fordi det er din sannhet, og den er reell for deg, og ingen andre enn deg selv kan dra den i tvil, og da på grunnlag av dine egne argumenter og følelser.

Ingen skal få ødelegge et menneske som er så fint som deg, som har så ærlige hensikter, som egentlig bare vil være rolig og lykkelig og fri. En dag vil du innse det, at han tok så feil, og at du hadde så rett.

Din rett.

Bare vent.

5.
Jun
2006
Jenter vil også skyte dyr

NRK har i disse streiketider begynt å sende en skikkelig favoritt av meg og Kiri. Vi har savnet Norge Rundt Jukeboks helt siden den forsvant i fjor, men nå er den altså tilbake, denne gangen dog med nyheter rullende på høyre side. Til vår store glede er det akkurat de samme innslagene som blir stemt fram igjen og igjen (bortsett fra “Jakthunden Ruffe” og “Love is in the air” (om en vær og en fjording som har funnet kjærligheten) som glimrer med sitt fravær) og våre favoritter er alle her: “Rosenborgdame”, “Pigghåflåing” og “Kabeltrekkersanger”. Og, ikke minst, “Små hjortejegere”. Og denne fikk oss til å snakke om typiske gutteaktiviteter og jenteaktiviteter.

“Små hjortejegere” handler nemlig om tre gutter i 8-årsalderen som liker å stikke opp i skauen med lekegeværene sine og små termoser med kakao og leke at de er ekte jegere. Så tenkte vi bare: er det typisk at det bare er gutter? Hva om jenta i gata kom og ville være med? Ville hun gladelig fått lov, siden hun var en i gjengen, eller ville de sagt på sin Myklebustdialekt “detta er en guttelek”?

Vi prøvde å tenke tilbake til da vi var små. Kiri var alltid Shira, you know, He-mans bedre halvdel (eller var hun det), og derfor var hun kriger på lik linje med han som lekte He-man. Jeg hadde selv fordypet meg i tegneserien “Alvefolket” og ville absolutt ikke ta til takke med å være “kone som lager mat når mannen kommer hjem fra krig”. Jeg hadde sett fighterbabes med sverd og skjold og nektet å høre om at menn sikkert nok var fysisk sterkere og kom til å banke livskiten ut av meg. Dette var en lek for pokker, akkurat som Alvefolket, og der kunne også jentene slåss. Men ikke nok med at jeg fikk argumentert meg fram til å være kriger: Jeg ville være høvding. Hos noen falt det relativt dårlig i smak, noe som en gang endte med at leiren ble splittet i to og vi hadde krig mot hverandre (noe som forøvrig var fryktelig morsomt, noe alla snike seg runt hushjørner og prøve og “drepe” de andre) mens andre ganger var det helt greit, siden jeg (trodde jeg hvertfall) hadde god peiling på krigføring og hva som var viktig å tenke på.

Kiri var Shira, jeg var Kahvi, og det var fordi vi begge hadde forbilder å assosiere oss med. Jeg er glad det blei sånn. Men det som egentlig var utgangspunkt for diskusjonen vår var: er vår generasjon annerledes? Kommer våre barn, eller i det minste våre barnebarn, til å ha et litt mindre kjønnsrollefiksert syn på ting? Selvfølgelig kan jenter gjøre akkurat det de vil i dag, hvertfall i Norge, men greia handler om identifisering og påvirkning. Mange smågutter lærer å jege i dag fordi fedrene tar dem med på jakt. Kanskje er sønnene ikke så interessert i utgangspunktet, og ville vel aldri blitt det om de ikke hadde blitt med på jakta i det hele tatt, men de lærer seg å like det gjennom det sosiale og utfordringene som følger med det. Hadde en fra tatt med en datter ville nok hun like det på den samme måten. Grunnen til at jenter kanskje lettere sier “nei, ikke skyt de stakkars dyrene” er fordi de ikke er vokst opp med den samme jegermentaliteten. Kanskje de rett og slett ikke har fått tatt del i det.

Men det er fremdeles mange menn som mener at “gutter må få være gutter uten at jentene får blande seg oppi”. Jeg blir provosert av det. Vi jenter prøver ikke å blande inn jentementalitet oppi “guttesaker”. Vi vil nyte det og ta del av det på lik linje som menn, det vil si at vi setter pris på de samme sidene. Kanskje er vi mykere og mindre brautende rent sosialt, men vi liker også en god jakt eller en god boksekamp. Vi liker også tekniske duppedingser og en god utfordring. Vi har kanskje ikke testosteron til å hjelpe oss med å virkelig virkelig ville vinne, men vi liker å utfordre kroppen og hjernen på lik linje med menn. Det må gå an å blande kjønnsrollene og gjøre gode “crossovers” uten at menn skal trenges kalles femi og kvinner butch. Det er ikke “butch” å digge traktorer for en jente. Dette sier man bare fordi det er en slik ting som har vært reservert menn. Man bør heller si at det er en “teknisk sak”. (Dette er noe jeg lærte på Dragvoll som kalles “inkluderende talemåte” eller noe sånt, og det er en sånn ting FrP burde lære litt om.)

Så, når disse unge hjortejegerne blir voksne selv og får barn, hva slags tanker og verdier kommer de til å overføre til sine egne barn? Vil det være helt naturlig for den neste genarsjon unge hjortejegere når jenta i gata kommer spaserende å vinke henne inn og si “vil du være med å skyte noen dyr”?

Jeg tror nemlig slike ting tar tid. Og det bør absolutt være en slik utvikling. En positiv utvikling, der gutter kan få danse og jenter kan få gå på jakt. Vi trenger mangfold mer enn vi trenger et gammelt kjønnsrollemønster som for lengst er gått ut på dato.