Jeg må si Harald Eias program frusterer meg litt. Og nå skal jeg ikke begi meg ut på lange forklaringer hvorfor. Jeg skal bare si at jeg VET at det har vært en trend i kjønnsforskermiljøet siden tja, 60- 70- tallet, på at alle individer er født med samme forutsetninger (ie samme hjerne) og at det derfor ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å si at det er forskjell på gutter og jenter. For sånn sett har de “kjipe” norske kjønnsforskerne rett: De forholder seg til bevisene, og det er faktisk, etter vitenskapelig modell, ikke bevist at gutter og jenter har forskjellige preferanser fra fødselen av.

Men. Da jeg var liten, løp jeg rundt i 2 cm kort hår. Om det var Shira eller He-Man vi lekte med spilte ingen rolle, så lenge “bygget” vi lekte med hadde en heis. Jeg har mye lengre ringefingre enn pekefingre, som visstnok betyr mye testosteron i fostervannet. Og ja, jeg liker matematikk og å lese kart, men ærlig talt, dette er egenskaper jeg stort sett har tillegnet meg, ikke sånt jeg føler jeg har noe særlig talent for fra naturens side.

Og hvorfor?

Mora mi var alenemor. Hun var både min mor og min far. Hun viste meg at damer kan ligge på kne og skure gulv, og øyeblikket etter gå ut og snekre bu til søppelkassene. (Faktisk foretrekker hun det siste.) Jeg ble vist tidlig at mine forventninger til meg var ganske mangfoldige, og jeg fikk anerkjennelse fra mor om jeg gjorde “manneting” like mye som “dameting”. Har det hatt noe å si? Jeg tror det.

Vi ønsker å koble alt jente- og guttepraten til gener, og det er lett å si om man er oppvokst i et standar mor, far og barn-hjem. Vi som har hatt litt andre grunnlag vil kanskje gi deg en annen versjon. Og det er viktig å ta vare på disse versjonene, fordi de er et testament til hvorfor noen av oss oppfatter ting en liten grad annerledes. Jeg har faktisk kanskje ikke hatt noe spesielt grunnlag i det hele tatt for å bli mer glad i å snekre ting, men jeg har fått innlært at det kan være en fin ting å kunne. Jeg har altså hatt muligheten til å se at strukturerte-tekniske-algoritme-relaterte ting kan være morsomme. Fordi et (kvinnelig) forbilde av meg har oppdaget det før meg og “ledet vei” til disse tingene.

Jeg ser på meg ser som veldig feminin, men ikke i den “tradisjonelle” oppfatningen av feminin, som åpenbart nå betyr kommunikasjon, mennesker, rosa og barbiedukker. For meg betyr den feminine del kommunikasjon, intuisjon, humor og åpenhet. Femininitet kan slå ut til å bli fullstendig bitch, og vi damer kan være rimelig kjipe når vi ikke døyver våre verste egenskaper, akkurat som hos menn. Men hovedlinja mi her er at damer er forskjellige. Og vi kan være veldig “damete” uten å å hate tekniske fag.

Jeg har nevnt før at jeg ikke har helt den store trua på jula. Når jeg kommer over ting som juleevangeliet i Java ler jeg høyt, fordi hele greia er så absurd. Vi sitter og snakker om Maria og eselet og de tre vise menn, som om det faktisk er en historie som har skjedd. (Jomfrufødsler vet vi vel alle må være en av de mest brukte skrønene i verden. Før vitenskapen og kunnskapsspredning lærte oss bedre.) Men vi har jo de som kan gjøre seg fine tanker rundt historien om Maria, og det er fint. Mange kjenner jo historien. Men sånn til syvende og sist vet vi at historier (her: bibelen) skrives av vinnerne, eller skal vi si makthaverne, og at julen i Norge kommer av joul, og at det opprinnelig var en hedensk vinterfest. Eller noe sånt. Nei, jul som tradisjon, ikke helt overbevist.

Derfor får jeg liksom litt sånn angst når man snakker om engler som daler ned i sky, nisser med hvitt skjegg (courtesy of The Coca Cola Company) og Jesus. Sistnevnte fordi jeg ikke er særlig kristen, selv om Jesus godt kan ha levd og til og med sikkert var en hyggelig fyr. Men at den samme politiske figuren Jesus ble født i en jomfrufødsel… nei. Jeg er ikke overbevist.

Og så skal det handles. Julefjas og gaver. Jeg er nok for praktisk av meg til å klare å sette pris på dette med julegaver. Jeg bruker å kjøpe sko til samboeren min. Nå går jo han med de skoene til de revner, og jeg kjøper såpass bra kvalitet at de holder en vinter eller to, samt at de er fine nok til at de kan brukes til dress såvel som jeans, men noen ganger blir jeg litt lei meg av meg selv fordi jeg ikke klarer å finne på noe særlig bedre. Eller romantisk. Eller minneverdig. Jeg blir rett og slett fylt med litt gaveangst, en sånn angst jeg har hørt beskrevet av menn når de ikke aner hva de skal finne på til dama. Og litt den samme angsten føler jeg ved å pakke opp gaver selv. Jeg vet jo ikke hva jeg føler om gavene jeg åpner, veldig ofte ender jeg opp med å få masse rart fordi jeg aldri klarer å si hva jeg ønsker meg. Å ønske seg ting er også angstfylt, fordi jeg ikke klarer å komme på noe, og jeg vil ikke si masse tull bare for å si noe. Det er jo tross alt penger det er snakk om her! Og hva er egentlig oddsen for at jeg kommer på noe bra jeg trenger i de ca 8,3% av året en måned før jul er? Jeg kan jo ikke ønske meg joggesko, for sånt skal man jo ikke bruke før om et halvår, og en uskreven regel ved gaver er vel at de skal kunne brukes innen et viss tidsrom. Å ønske seg skøyter om du har bursdag i april er liksom ikke lov. Da må du heller ønske deg tråbil eller hoppetau. Ønskelister, skeptisk.

Jeg liker bare ikke tanken på at man skal løpe rundt og bruke penger på ting man ikke i utgangspunktet er sikker på at er en hensynsmessig gave. Barn har jo alltid bruk for leker og klær, men har vi voksne bruk for enda en salatbolle, saltkvern eller lilla bordduk? Nei, ønskelister og gavegiving, hvertfall ikke overbevist. Min oppfatning er at bare de under 20 burde gi og få julegaver, fordi den barnlige gleden med å få julegaver synes jeg er fin. Men at voksne skal trampe rundt på søndagsåpne kjøpesenter for å kjøpe gullsmykker, undertøy og nipsnaps man aldri får bruk for for at handelsstanden skal gni seg i hendene, nei, jeg er ikke overbevist her heller.

Og det som jeg finner mest underfundig er at vi gjentar dette år etter år. Helt i maskinmodus. Akkurat som alle de andre tingene vi gjør fordi alle andre gjør dem. Som en fast innstilt klokke gjentar vi de samme ritualene gjennom et kalenderår. Så hvert år det er jul klarer jeg ikke la være å tenke på at i januar skal trærne igjen kastes ut, pynten pakkes bort, ribberestene kastes, nyttårsforsettene lages og treningssenterene inntas. Vi går liksom rundt i en sånn kose-modus der det må spises mest mulig så vi kan hate oss selv etterpå.

Så hva er det du LIKER med jula da, Grinchen, om det er noe du liker i det hele tatt?? vil du kanskje spørre meg nå. Ok, det er noe med jula jeg liker, og det skal nevnes nå:

Lysene på kirkegården.
Guttekor som synger Deilig er jorden.
Middag med tente lys og kjente ansikter.

Alt annet er jeg ikke overbevist om. Men disse punktene gjør at jeg nok et år skal klare å kose meg i jula.

Det var så lite som skulle til. Et skeivtråkk på fotballbanen og karrieren hans var ødelagt. Det var gjort på et halvt sekund. Så mange timer med trening, motivasjon, buss til og fra trening, kostholdsdiskusjoner med kameratene. Plutselig spilte det ingen rolle, karrieren hans lå i gjørma på banen sammen med den knuste ankelen. Herr Brun hadde et helt vanlig liv med de vanlige oppturene og nedturene, helt til han kjørte over naboens toåring helt tilfeldig. Det var ikke hans skyld, han sjekket alltid bak bilen, og moren til barnet løp rundt og lette, men hun lette på feil sted først. Det spiller ingen rolle hvem sin skyld det var eller ikke, for ingen ambulanse kunne kjøre barnet raskt nok til sykehuset.

Are Angrende gikk hurtig hjem fra en annen kvinnes seng, men det spilte ingen rolle hvor hurtig han gikk, for han visste at samboeren hans kom til å få vite om det, om ikke av andre så av hans eget skyldfylte ansikt. Det som virket som en så god idé etter en krangel og åtte øl ble i løpet av en time noe som ville ødelegge hele livet hans. Et så kort innfall, en så stor fallhøyde. Han ville miste samboeren sin og betale for det resten av livet.

Verden var for travelt opptatt med sine egne oppturer og nedturer at den ikke innså at den faktisk var i ferd med å ødelegge sitt eget livsgrunnlag. Det er så lett. Først har man det, i det neste sekundet er det revet bort, i mer eller mindre grad.

Våre etterkommere vil bli flyktninger. Og her satt man faktisk og mente at oljepengene skulle brukes på billigere sprit og flesk.

Det skal så lite til, så er hele tilværelsen annerledes. Selv om man aldri i livet ville trodd det kunne bli sånn. Men det kan raskt skje. Ingen ting varer evig.

I dag regna det noe ufattelig, jeg følte meg en lett blanding av deprimert, sarkastisk og likegyldig. Jeg hadde tatt bussen hjem (pga regnvær) og gikk som ei drukna katte mot huset jeg bor i. I den ene bakken så jeg ei dame med heavy regntøy gående med en monstrebrei barnevogn, samt en fireåring (ikke god til å gjette alder på unger, men de så omtrent tre-fire ut) på hver side av seg. Så så jeg at hun faktisk hadde bundet fast ungene til vogna, med remser fra vogna til armene til ungene. Hmm, tenkte jeg først. Så tenkte jeg jaja, grei måte å forhindre at ungene løper ut i veien og kverker seg selv permanent. Muttern brukte å stå bundet fast til takrenna da hun var liten, fordi hun stakk av hele tiden, og mormor hadde nok å holde på med inne i huset.

Ungen på høyresida trasket villig vedsiden av vogna, i fin marsj, og så ut som om den hadde skjønt at jo raskere man gikk, jo raskere var man hjemme og fikk trå ut av den seige regndrakten. Ungen på venstresida, derimot, oppførte seg så standard ille som unger som oftest tillater seg å gjøre: den gikk og tuta. Skreik og bar seg, og prøvde å stanse vogna ved å hale tilbake. (Lykke til, småen!) Tingen er, den skreik ikke lenger, den bare tutet skrike-lignende lyder bare for å få uttrykt sin protest, og skulle jeg gjette hadde den sikkert hold på sånn i hvertfall tjue minutter. Mora (eller passeren, eller hva det var) fortalte den stadig vekk at “det nytter ikke, gi deg nå, vi skal hjem” og så videre.

Greia her er at jeg moret meg på ungens vegne. Ille, ikke sant? Teite lille drittunge, grin så mye du vil, ingen gidder å høre på deg likevel. Du er jo bundet fast! Ta nå å tørk eller sleik i deg snørra eller hva det er du gjør, hold kjeft å gå, for faen. Er ingen som gidder å høre på deg likevel, du griner for døve ører.

Så kom jeg på noe. Jeg er skikkelig skada altså. Jeg liker når ting må føye seg. Jeg er tildels fan av undertrykking. Ingen ting gjør meg lykkeligere enn å se en skikkelig plagsom bikkje bli tuska på plass av en større og sterkere bikkje. Da jeg var på rideleir en gang, fortalte han som eide hestene at han brukte å ta inn unge, ubrukelige hester til tilridning. Dette var ofte hester som var så bortskjemte og sta at de ikke kjente respekt for eierne sine. Han brukte da å slippe disse stolte og bitchy hestene inn i innhengningen med resten av hestene sine, der den unge hesten ville sprade rundt og late som om han var verdensmester, helt til lederhesten fikk nok (vi snakker en DIGER gamp av en hingst, veldig rolig, men absolutt autoritær) ruslet over til den unge hesten for å “hilse”. Den unge hesten ville som oftest prøve å bitche og bite og være teit, hvorpå ledergampen satte tenna i manken på den yngre hesten og beit helt til gnellingen til den yngre hesten hjallet i hele dalen. Og, sa eieren av hestene, da var halve temminga gjort. Fordi problemene til disse problemhestene var at de ikke hadde respekt for at det finnes et system, en ordning, der verdens navle slett ikke dreier seg om dem, men om samholdet.

Det går stadig vekk program om ungdommer “på avveie” som blir sendt opp til et fjell eller ut i skauen eller noe for å lære seg å samarbeide, og at det finnes andre i verden enn dem selv. De lærer jo faktisk noe, og de har sikkert godt av det, men de første programmene er de alltid veldig respektløse og sure, akkurat som de ungene hestene, og jeg nyter hvert sekund. Hver gang de lider nederlag, hver gang de må føye seg, hver gang de griner fordi de må ta ut en piercing eller rette seg etter regler, da fryder jeg meg. Nei, jeg fryder meg ikke, jeg godter meg. Se, litte drittunge, du må faktisk føye deg, som resten av oss. Resten av oss har lært fra barnsben av at det nytter ikke å protestere. Det nytter ikke å mase til du får det, for til syvende og sist er det faktisk de voksne som bestemmer, uansett hvor urettferdig det kan virke.

Jeg var en av de barna som hadde ganske mange regler og begrensninger for hva jeg fikk gjøre. Delvis fordi muttern var spesialpedagog og hadde ganske mange bra ideer, men også fordi jeg var enebarn, og derfor mer “precious”. Jeg var nok et veldig beskyttet barn, hvertfall med tanke på at jeg ikke fikk ta bussen alene før jeg var 13. Men jeg veit at muttern er en litt “husredd” person av seg, så at jeg fikk holde på med ridning, synes jeg er ganske utrolig i seg selv. Man kan jo slå seg ganske forderva om det skjer noe. Men det hjalp vel at det 1) var dyr (dyremennesker liker dyr) og 2) jeg red stort sett ganske snille hester. Dessuten holdt hestene meg unna narkotikaen og torget og alt det andre ugne fjortiser driver med. Jeg var femten før jeg i det hele tatt holde i en sigarett, og jeg drakk aldri. (Dette førte jo til at jeg ble fjortis da jeg var 17, men det er en annen ting.)

Greia er at jeg var kanskje borskjemt, i og med at jeg fikk masse leker da jeg var mindre, men selv om jeg fikk mye, så fikk jeg det ikke når jeg ville. Jeg kunne ikke mase meg til en eneste ting, slik venninne mine kunne. “Alle de andre gjør det” var et argument pedagogmora mi viste var sånne forsøk på å bare lure henne, slik at jeg kunne gjøre uskikkelige og rampete ting. Derfor, siden jeg visste det ikke nyttet, ble jeg et ganske føyelig barn. Men jeg ble også et ganske trassig barn, og trassheten fikk utløp andre steder enn hjemme (for der turte jeg ikke). Og, tingen er, noen ganger tror jeg at jeg fremdeles har ganske mye oppbygd trass og sinne hengende inne.

Alle er jo redd for å bli som sine foreldre, og jeg har flere ganger tenkt at jeg skal bli en “snillere” mor. Ungene mine skal få lov til å bli litt drittunger, fordi det er slik de lærer at de faktisk kan få det de vil bare de er sta nok. De skal ikke få hånda avslått konstant. Men, det jeg tenker nå, måten jeg frydet meg over fireåringen som var bundet til barnevogna, får meg til å tenke at jeg kommer til å bli en skikkelig sadistisk mor. Jeg kommer til å bruke trassen min til å bli en skikkelig fæl og autoritær mor, som driver en leir mer enn et hjem. Jeg kommer ikke til å rynke på nesa engang når jeg lar ungen ligge og grine i en time alene mens jeg ser på teve, fordi den har vært trassig og nekter å sove.

“Jammen det er jo bra, unger er jo så bortskjemt i dag” tenker du nå. Joda. Jada. På ett vis. Men jeg tror ikke militærfamilien er noe løsning. All due respekt til muttern, hun er en fantastisk dame, og det er aldri enkelt å være alenemor (hvertfall når ikke mitt faderlige opphav var fullstendig ikke tilstedeværende… ga faen, kan man vel heller si) og jeg synes hun har vært utrolig tøff og flink, dette er ikke noe bashing av moderlig opphav. Det er bare en analyse av min egen hjerne. Litt innrømmelse av tanker.

Jeg tror bare jeg er redd noen ganger at jeg kommer til å bli… kald. Fordi jeg egentlig er en ganske naiv og forsiktig person, og veldig følsom, men at jeg en dag kommer til å bli svertet, så svertet at den eneste måten å overleve på etter det er å bli hard. Det er altså et worst case scenario, som jeg overhodet ikke ser for meg på en bra dag, ånei, da har jeg mange planer og drømmer og vet at jeg egentlig har det perfekt, og at ting kommer bare til å bli bedre. Men på en dårlig dag… da føler man seg sårbar, oppgitt, og til dels ganske ondskapsfull. Det er vel bare en prosess man må gjennom innimellom, for å bli minnet på at man er et menneske.

For tingen er, når jeg har prosessert meg gjennom den verste fasen av trass og godtelse, så blir jeg øm. Da vet jeg at jeg hadde kommet til å prøve å snakke ungen til fornuft, eventuelt bære den noen meter, bare for å vise at “jeg skjønner åssen du har det” (noe som er veldig viktig, ifølge barnebøker (mangel på litteratur til muttern noen ganger…)) problemet er vel kanskje at den andre ungen også hadde ville blitt bært da, og det hadde kanskje blitt i det tyngste laget

Fordi den vrælende ungen gjør noe smart. Den kommer til å bli noe smart, fordi den har en vilje og personlighet. Den andre stakkaren er kanskje også lurere fordi den blidgjør det voksne mennesket ved å ikke lage bråk, men kanskje også blir han glemt i all ståheien. Alt er relativt, ingen ting trenger være bare bra eller bare dårlig, men den som roper høyest får ofte mest oppmerksomhet, og det er derfor det er bra å overse bråkinga, fordi det skal ikke være sånn at all PR er god PR i det daglige liv.

En bra balanse, asså. Verden er en gråsone. Vekten er jevn. And the world makes sense again.

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett ikke er i stand til å tenke skikkelig. Jeg må skrive det eller si det for å sortere det. Herregud så jentete.

Tidligere har jeg skrevet om min evne til å aldri klare å bestemme meg. Tingen er at jeg har alltid vært sånn. Det gjelder det meste i mitt liv, når det gjelder alt fra utdanning til om jeg skal ha på meg lyseblå eller mørkeblå t-skjorte, der det som oftest har endt opp med at jeg har skrapt rein Lånekassa (og betaler for det nå) (pun intended) og/ eller kommer alt for seint til det jeg skal fordi det alltid ender opp med at jeg løper inn igjen for å skifte t-skjorte to-tre ganger før jeg gir meg. Og da alltid med tanken “jeg skulle tatt den andre…”

Som sagt, jeg har alltid vært sånn, og jeg sliter stadig med å ta avgjørelser. Det er som om jeg er seks år igjen og henger over isboksen på bænserten og sjekker ut isen. Først av alt: Saftis eller krem-is? Så, sjokolade? Jorbær? Karamell? Pistasj? Pimp? Det er helt håpløst. Alle valgene flakser foran synsfeltet og gjør hjernen både redd og forvirret. Hvordan kan jeg være sikker på at jeg faktisk ender opp med den isen jeg faktisk har lyst på? Hva er det med isene som gjorde at jeg ville ha is i utgangspunktet? Er det søtsug, fordi jeg ble tilbudt den gratis, eller er det bare fordi alle andre ville ha det? Og når jeg først har bestemt meg for at ja, is hørtes godt ut, så er det jo egentligforferdelig ille å skulle finne ut hva man egentlig vil ha!

Det er ikke lett. Det verste er redselen for å ikke vite hva du vil. Og det gjør ikke saken bedre når mora di eller vennene dine står og venter og maser og kjefter, “bestem deg nå da!” Det stresser meg bare enda mer, og setter prosessen tilbake mange minutter i tid. Jeg trenger uendelig lang tid på å kjenne etter, om det virkelig er krokan jeg vil ha, om det er krokan som vil tilfredsstille meg. Og når jeg endelig plukker opp en is og sier “denne! denne tar jeg!” så ender det alltid med at jeg etter en viss tid, til og med om jeg er på vei bort fra boksen og faktisk kommet meg noen meter avgårde, legger isen tilbake i boksen og plukker opp en annen. Prosessen er lang, den tar tid, og jeg er hele tiden redd. Redd for å velge feil. Redd for å begå tabben av å komme ut med noe som er så totalt feil, redd for det øyeblikket da jeg har tatt av papiret og er på vei til å begynne å spise, og jeg innser at dette bare er så galt, det er fullstendig feil, og at jeg er en banal ting som har gjort til at jeg valgte nettopp denne isen, som for eksempel at papiret var så stilig, eller at jeg kjøper slanke-is når det er en skikkelig feit kremete en jeg vil ha.

Jeg skulle ønske jeg hadde det lettere. Jeg skulle ønske jeg var en av dem som tenker “nå vil jeg ha is!”, “jeg vil ha noe med sjokolade”, og “se, Royal Mandel! DEN vil jeg ha! ja, det hørtes bra ut”. Så kjøper man Royal Mandel, går til kassen, drar fram femtilappen og betaler. Så spaserer man fornøyd og lykkelig ut i sola, plukker av papiret og setter tenna i isen. Så lett som bare det.

Selvfølgelig er det ikke sikkert at alle har det SÅ lett, men de står hvertfall ikke med kraftige identitetsproblemer over det latterlige, banale enkle som å velge en is. De har kanskje ikke denne nitidige angsten over å skuffe seg selv og alle andre. Den følelsen av å skjemmes over å ikke vite hva man vil overhodet, at man ikke klarer ta ansvar for seg selv og sitt liv og klare å ta et enkelt valg.

Jeg har blitt litt flinkere med årene. Nå klarer jeg ta det med ro, puste, og begrense meg ned til to-tre valg som ser akseptable ut. Så klarer jeg tenke ut noe som kan virke bra, og viktigst av alt: jeg tar det ikke så tungt om jeg kanskje kommer ut med feil is. For de fleste isene er gode, de fleste isene har noe bra med seg man kan like, det er ingen iser som er fæle. Og det er når man ikke tar det så tungt og ikke er så redd, at man klarer slappe av, og ikke få panikk der man står ved fryseboksen. Og det er da man kjenner den. Den lille følelsen som ligger trygt nede i mellomgulvet, godt gjemt, men likevel der. En deilig kule av selvtillit, et instinkt som kiler deg der nede, som sier deg: dette er det jeg vil ha. Jeg vil ha mørk sjokolade. Det spiller ikke så mye rolle hvordan resten av isen er, men mørk sjokolade, det har jeg lyst på. Mørk sjokolade vil nok gjøre meg lykkelig, om ikke for resten av livet, så hvertfall for en god stund. Jeg kan ikke vite det hundre prosent, men jeg har en god følelse på at det er nettopp dette jeg vil ha.

Så smiler jeg, plukker opp en is med mørk sjokolade og spaserer til kassen. Ikke uten angst så det holder, men likevel mye roligere. Fordi jeg allerede kjenner smaken av sjokoladen på tunga, den fristende, fyldige smaken, som jeg ikke vet helt hvorfor klarer å tirre meg sånn, men som på en deilig måte bare går meg rett til hodet. Bottom line: Jeg stresser ikke over bekymringer, selv om jeg vet at jeg kan få angst fortsatt over hendelser forbundet med isen. Greia er at jeg nå stort sett bare gleder meg til å spise isen. Det er en dejlig følelse.

Slemme hormoner er i ferd med å slippe taket, mens dejlige hormoner er i ferd med å trå fram fra mørket. Har kanskje litt å gjøre med endelig hjemme igjen og drikker Sol-øl, fantastisk, importert (hvertfall ifølge flaska) bier/ bierra/ biere fra Mehhikå, men uansett, humør på topp, skal på bursdagsfest til venninne siden 5 år og gikk på barnehagen-s samboer, også i anledning feire fysikkarakter, og før det bare snakke skit og drikke øl med Kirien min. Hurra!

Så, grunnet lett og lett brisent humør, tenker ramse opp småskitten og smådejlig liste: de tre kvinnene jeg faktisk kunne gått til sengs med. (Det ble visst tre og en halv…)

Vi begynner med tre og en halv…

3,5: Shakira

Dama virker vel passe intelligent, dog kanskje har noen småproblemer med engelsken sin… “lucky that my breasts are small and humble, so you don’t confuse them with mountains”? Er heldigvis lenge siden “Wherever, Whenever” der hun sang om ekskjæreste (da kjæreste, sef) som hun var trofast mot leeenge mens han pulte andre jenter back in Columbia eller hva det var (takk Terje The One And Only for info om dette way back i November) Siden den gang har hun fokusert på å bli fremstilt mer naturlig i videoene sine (dvs. ikke fem lag spækkel og Britney-bekledning) og sånt synes jeg er tiltrekkende. Hun har pene, brune øyne, huden ser lett solbrent ut, og man kan se for seg å sitte og flørte (bak solbriller) med Shakira i ettermiddagssol der huden hennes lukter en lett blanding av svette og solkrem, hun har pene tenner og pene lepper som hun jevnlig smører inn med lett rosa lipgloss. Håret er krøllete og vanskelig og hun sutrer kanskje over det mens jeg kan si “neida, det er så fint så” (gadd ikke finne i gugel-spansk) og vinne poeng på det. Også den kroppen. Ingen isolerer som Shakira. Kanskje kan hun gi meg private timer. Jeg kan også sheike, men langt på nær så bra som Shakira. Eller Sheikira. Mmm.

3: Eliza Dushku

Eliza kjenner vi godt som Faith i Buffy the Vampire Slayer og Angel. Faith er en småbæd vampyrjager som selv blir rimelig bæd i løpet av seriene, og må temmes (på en måte) av Angel, før hun så går frivillig i fengsel i noen år, for så å bryte seg ut for å redde verden sammen med Buffy. Jah. Uansett… hva det er med miss Dushky? Hun er brunette, hun er kinky, hun er sexy, hun har deilige lepper, glatt hår, og en selvsikkerhet (på skjermen, nevertheless) som er passe maskulin og feminin på samme tid. Hun har også en veldig kul stemme, en litt raspete, småvampete stemme som kan viske skitne ting i øret ditt. Setting med miss Dushku ville vært en småskitten bar der man drikker alt for mange Buds, spiller pool og hisser opp redneck’er med å danse og kline på bardisken. Og, hun har på seg svarte skinnbukser. Selvfølgelig.

2: Katee Sackhoff (Starbuck)

Måtte jo bare komme, eh? Jeg har jo nesten hatt våte drømmer om denne dama… tøff som f, Starbuck (Captain Kara Thrace) fra Battlestar Galactica 2003 er noe for seg selv. For en latter, for en attitude, for et pågangsmot, for et smil! Denne dama er så übermyk og überhard på samme tid at det er nok til å gi de fleste gutter og jenter pene drømmer. Det jeg digger mest med figuren er måten hun framstår som så utrolig levende: Om det er fordi hun er sint, knust, hevntørst eller glad, så viser hun det så til de grader. Hele kvinnfolket er pakket med følelser og action, og det er bare å hive seg til siden og bli fascinert. Dette smilet kunne faktisk sjarmert meg i senk, det tror jeg nok. Setting: Bare det er ombord på et romskip. Med de derre fancy klærne og alle de sci-fi-aktige tingene. Sånn, gønnere og fancy duppeditter rundt omkring… kombinert med whiskey og pokersjetonger. Oh yes.

Og så…. *drumroll*

1: Laura Wilson

“Hæ? Hvem faen er dette?” tenker du nå. Vel, Laura spilte rebelske May i kiddie-tvserien The Tribe (går forresten på NRK1 for tiden, red. anm.) i fire sesonger. May er et opprørsk wildcard som aldri helt ser ut til å klare å velge side: når hun jobber for de bæde, trives hun ikke helt, og når hun jobber for de gode, blir hun konstant konfrontert med sine tidligere brølere. Hun kommer seg gjennom livet ved å stjele, lure og til tider prostituere seg, men på en eller annen måte drar hun seg gjennom alt. Hun har også en livlig, veldig “sprit-ey” personlighet; “fierce” er vel mer ordet. (Øllen har tatt rotta på norsken min.) Spitzy, kanskje, hehe. Hun er hvertfall ildfull så det holder. Temperament, heter det! Temperament. Det har hun. Pluss at hun har en god dose humor, selv om kanskje litt wicked til tider. Så hva er det som gjør denne dama til nummer en? For selv om rollefiguren hennes spiller delvis på sex, så er det rimelig kamuflert i serien. Men vi litt eldre veit hva hun driver med og hvordan hun ville blitt framstilt i en litt mindre reitet serie. Tingen er at hun er bare så ufattelig… porno. Se, der fikk dere se meg skrive det… hun er rett og slett porno. Som bare faen. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skulle gått fram med hun her, men jeg tror ikke hun ville skuffet meg… jeg liker hvertfall å tro det.

Sånn, da var vel helge-lesbefantasiene matet for denne gang?

Noen ganger kommer man over ting som bare er så utrolig koselig!! Jeg håper Herrman finner veien hjem!

Ellers så må jeg bare si at Battlestar Galactica kan være litt frustrerende noen ganger, og da mener jeg frustrerende som i… at det appellerer direkte til følelsene. Det jeg digger med SciFi er evnen det har til å sette helt vanlige, menneskelige følelser inn i en helt annerledes kontekst, og få det til å funke så jævli bra. Litt sånn Situasjoner, Samfunn og Sex. Presidency. Krig. Filosofi. Religion. Kjønnsroller.

Det som fikk meg til å tilte i siste episode var da Starbuck (kvinnelig pilot, red. anm.) blir fanget av en cylon (en slags intelligent robot, red. anm.), som hun først tror er et menneske, en lege, (hun er blitt skutt) og han ranter om hvordan hennes evne til reproduksjon er hennes viktigste våpen akkurat nå. (Det er bare litt under femti tusen mennesker igjen, red. anm.)

Hæ? Hæ?! Starbuck har jobbet blodhardt hele livet for å bli den beste piloten på Galactica, hun drikker som en mann, ler som en mann, er generelt bare jævli tøff i trynet og en skikkelig dame med bein i nesa som ikke lar seg knekke, hun har slitt for å komme dit hun er, og så får hun den i trynet… det hun er verd, er hun verd på grunn av forplantningsorganene sine. Det hjelper lite å kicke ass i kockpit’en og slå ut alle dine mannlige konkurrenter. Niks, du er til syvende og sist en fødemaskin.

Noe så jævli nedverdigende!!

Kjente jeg ble veldig sint på hennes vegne… hehe. (Hva er TV-serier om de ikke vekker følelser fram?) Her jobber vi damer for å skaffe oss bra utdanning, vi sitter i kassa på Rema 1000 for å få penger om sommeren, vi har mødre som marsjerte i tog for at vi skulle ha retten til å bestemme over vårt eget kjønnsliv, vi vil behandles på lik linje med menn, vi vil ha karriere, vi vil bli sjef, vi vil gjøre det bra. Men hva er vi oppvokst med? Hva er budskapet vi får fra våre medsøstre helt fra vi er ganske små?

“Skal du ha unger må man nesten sette i gang før man er 30.”

Det minner meg om den gangen jeg satt på rådgiverkontoret til min gamle gymnaslærer på NTNU Gløshaugen (teknologimekka, for dere som ikke vet) og han sa “ja Anne, men du er hvor gammel nå? 22, 23? Husk at utdanningen tar fem år. Vil du klare det på fem år? Det kan jo være du vil ha familie på den tiden du er ferdig vettu, det er sånt du også bør ta med i beregningen.”

Hele livet blir vi forberedt på noe vi ikke engang veit at vi vil ta. Er det noe rart jenter blir ungesjuke før mannfolk? Det har nemlig ikke noe med den biologiske klokka å gjøre, sier nå jeg. Jenter vokser opp med denne stadige vitenheten om at skal du bli smelt på tjukken, er det ikke bra å vente til du nærmer deg førti. Det kan være farlig for ungen, det. Egoistisk kan det være, ser du. Så husk, vil du ha barn, og det skal jeg LOVE deg du vil ha før eller siden, så må du planlegge det allerede nå!

Hva om gutta også fikk KJEMPEdårlig sperm på den alderen? Hva om helserisikoen deres steg så betraktelig etter fylte tredve, ville ikke det ført til at man også generelt snakket mer i allmenheten om at de også måtte “tenke på sånt”?

Jeg blir bare så sur av det der. Det er for faen meg ikke rettferdig. Og vi sier det er likestilling i samfunnet? Ikke faen. Det er ikke likestilling før det å ikke ville ha unger er like akseptert som det å ville ha dem. Ikke før rådgivere gir faen i å true med familieplaner. Ikke før gutter vokser opp med det samme presset som jenter. Ikke før de blir like mye koblet til forplantningsprosessen (Gud, hæsli ord) som jenter stadig vekk blir. Det trengs fremdeles TO mennesker til å lage en unge, det er for faen ikke bare jenta som skal sitte med alt ansvaret om “vil jeg ha barn?”, “må til legen for å fikse p-piller” og “du har ikke kondom fordi du ikke trodde det ble noe, eller var det heller kanskje fordi du ikke ville at det skulle SE ut som du trodde det, for da blir det hvertfall ikke noe?” Det er ikke HENNES beslutning om det skal bli barn av det ikke. Det er ikke bare HENNES ansvar og HENNES ønsker.

Anne-Kat Hærland vil ikke ha unger. Hun har rett og slett bestemt seg for at det er noe hun ikke velger å gjøre, og hun forteller om det på en humoristisk måte, noe jeg virkelig liker. Jeg så på Sommeråpent her om dagen da hun holdt på å dra innmaten ut av en rå gås eller noe, og sa “æsj, jeg er glad jeg ikke skal føde, ass”. Mange tenkte vel “hva? Hvorfor skal du ikke det? Du er ikke kvinne før du får barn! Men du skjønner vel ikke det før du får dem selv, lille dumme deg”. Hvorfor skal det være så utrolig fantastisk å bli mor? Hvorfor dyrker man fram en slik propaganda som får jenter til å tro at det beste i verden er å gifte seg å bli mamma?

Selv tror jeg ikke det er noe så utrolig fantastisk med det, eller jo, selvfølgelig er det sikkert enestående på grunn av alle hormonene og alt det der, men jeg tror det mer er et annerledes og kanskje, skal innrømme det, mye mer givende liv, fordi du får sett verden gjennom et annet par øyne. Men man må ikke romantisere morsrollen. Morsrollen er tøff, vanskelig og kan være rett deprimerende, og det er for all del ikke noe man må for alt i verden.

Man skal selvfølgelig ikke træsje en kake man ikke har spist (og INGEN pøn her, for den morbide) men en venninne av mora mi hadde en slående kommentar da vi var på ferie til Kreta for… n antall år siden. (Jeg var vel 18.) Hun sa at selv om hun ikke hadde unger selv, så betydde ikke det at hun ikke visste noen om dem. Hun jobber på en skole, for pokker! Hva er det slags mystiske hemmeligheter hun ikke vet som resten som er mødre vet? Er det blodsbånd, mitt kjøtt og ditt kjøtt, skrik, vræl, latter, smil, sjelefrender? Selv har jeg all grunn til å si at utsagnet om at blod er tykkere enn vann ikke alltid stemmer. Gener gjør deg til den du er, men det er hvordan du tilbringer livet (og med hvem) som gjør deg til den du er. Dette med blod, død og sex har jeg egentlig riktig aldri forstått. Men hvem vet, den dagen jeg skulle finne på å skvise ut en rosa og dø av lykke (som Rocky sier, “hvem er vel ikke lykkelig etter å ha skvisa ut en kokosnøtt av toern? Man er jo bare glad det er over!”) så kan det være jeg ser Gud og Jesus og sola og månen på en gang, men er det ikke veldig nedgraderende å behandle kvinner som ikke har barn som om det er noe FEIL på dem? Som om de MANGLER noe?

VI KVINNER TRENGER IKKE Å VÆRE FØDEMASKINER FOR Å VÆRE MENNESKER! Det er bare budskapet jeg prøver å få ut. Vi er mer enn eggstokker og vagina og bryster og sex. Vi har intellekt, vi har meninger, vi har humor, vi har mot, vi har glede. Vi er like fullt kvinner selv om vi ikke er mødre. For vi er også søstre, døtre, venninner, kusiner, tanter, elskerinner, kjærester, koner, og så videre.

Så tenk deg litt om neste gang fordumsfulle tanker kommer krypende inn når du hører om en “54 år gammel barnløs dame”. Er hun virkelig barnLØS? Er det ikke noe i det uttrykket som sier at det er noe her som ikke er helt riktig?

Jeg vet forresten at “barnløse” menn også ofte blir sett på som uansvarlige, så dette er nok en toveis diskriminering, ingen tvil om det. Sånn, om noen skulle klage på FeminismePost. Hehe.

(Og til den nysgjerrige leser: Jeg har nok tenkt å pule på meg en unge selv før eller siden, sånn for nysgjerrighetens skyld. Jeg tror jeg kunne blitt en god mor. Sånn, når jeg ikke mister toastjernet i hodet på den og glemmer den igjen på butikken. Men det blir nok ikke på en god stund ennå.)

Da har man tilbringt fem dager (seks, om man teller med det lille stoppet innom før de tre chikseterene raset videre til Quarten) i Oslo. Gjennom min oppvekst har jeg hørt mye om denne byen. Den var visst både stor, farlig og full av slemme innvandrere, aggressive tiggere, uhyggelige bakgater, for ikke å snakke om at den var så uhorvelig stor, uendelig stor, uframkommelig og ganske upersonlig.

Nå må jeg bare le litt. Byen er jo langt fra stor! Det bor knappast 700 000 i sentrum, og er vel kanskje det eneste man kan kalle en by i Norge i verdensperspektiv. (Skal ikke en by ha minst en million innbyggere?) Altså noe som kan ligne på en by. Oslo er en liten by sådan. Nå prøver ikke jeg å gjøre narr av Oslo eller noe sånt, jeg vil bare påpeke at den er nesten litt nusselig. Og langt fra slem. Den er mer festlig. Og selv om, ja, det bor noen skikkelig urvne personligheter der, så må jeg bare si at selv om jeg bodde i det mest urvne strøket i hele byen (Skippergata) så så jeg verken vold, ran eller intense tiggergjenger som fotfølger deg flere hundre meter. (Men ja, jeg så endel prostituerte, det skal det sies. Trist er jo den saken, og alvorlig ser jeg på det, men jeg klarte likevel ikke la være fleipe ovenfor mitt mannlige selskap at “de går jo ikke på deg nå, de ser jo at du allerede har skaffet deg en”.) Det skjer mer rare ting i Oslo, uten tvil, men samtidig er det noe annet forlokkende med en sånn någenlunde ekte by: Oslo er en lekepass. Er du rund 30, har en godt betalt jobb, bor sentralt og har mange bekjentskaper så er Oslo en Playground. Her kan du velge i utallige restauranter (hvertfall om du har Trondheim som sammenligningsgrunnlag), henge på utallige pub’er og dra på sjekkern på forskjellige utesteder. Byen er såpass stor at du ikke møter på de samme folka når du er ute, alas slipper å holde deg inne med fylleangst i flere helger om du har dreti på draget. Den er upersonlig nok til at det er fullstendig akseptert å bare dra hetta over hodet og ikke gidde prate med en sjel, samtidig som at folk er høflig-hyggelige når du spør dem om noe. Upersonlige, ja, men ingen er uhøflige. Servitørene er sørvis ganger hundre, fordi de får faktisk såpass med tips at det er mulig å leve godt av å være servitør. Maten er bedre. Det finnes både trikk og t-bane. Det finnes gater på gater med kjekkaser, og ingen av dem jeg så hadde en teit, blond bærte i hælene. (Nå skal det nevnes at jeg var der fem dager midt på sommeren. Kan være det er totalt annerledes på vinteren, det har jeg mindre formening om.)

Det eneste jeg savner med Oslo er litt mer trær og fugler. Men det er jo bare noen holdeplasser med kollektivtrafikk. Dessuten finnes det små parkflekker titt og ofte, det er jo ingen dårlig sak. En annen ting som er bra er at man slipper å kjøre motorisert drittkjøretøy for å komme seg ut av sentrum. Og bilene kjører i hundre og ti på motorveien. Herlig!

Sist jeg var i Roma tenkte jeg “her vil jeg bo!” Det samme tenkte jeg om Paris. Og don’t get me started on Stckholm. (Jeg leste allerede boligannonser inne på butikkene da jeg var der. Sånn, bare for å se hva det kostet.) Oslo er laaangt fra noe Roma eller Paris, eller STHLM for den saks skyld, men det er det eneste man i Norge kan kalle en by. Jeg hadde knapt vært innom Oslo for et år siden, nå er jeg litt bedre kjent. Det dras fram mye dårlig om Oslo i media, det er kanskje derfor jeg måtte skrive en post om hvor feil jeg synes det der er. Jeg er faktisk en utenombyer som liker Oslo, og det er vel kanskje sjelden vare?

For det slår meg at alle jeg har pratet med som ikke er så fornøyd med byen, kommer fra mindre steder. Type Hamar eller noe sånt. Jeg tør ikke påstå at jeg er fra noe storby jeg heller, men Trondheim er så middelvei at det gjør meg sjuk noen ganger. Ikke stort nok, ikke lite nok. Bare en merkelig hybrid. Oslo prøver hvertfall å leke storby, det skal den ha.

Dog, hadde jeg bodd der i et år hadde jeg vel hatet den. Hvem vet.

Men, det var satans til rant om Oslo. Jeg gjorde jo annet morsomt på turen! Roadtripen var fan-tastisk. Helt utrolig kul. Jeg har ikke ledd så mye sammenhengende på en evighet! Konserten vi var på, Muse, var helt fantastisk, jeg skrek meg hes og hadde tidenes mentale utblåsning, jeg møtte mye kjentfolk, og to mil trafikkort på E18 klarte ikke ødelegge humøret vårt. Turen var rett og slett DRITBRA. Har du tilgang på bil, ta den NÅ og legg ut på tur!

Nå gjenstår bare én ting for å gjøre sommeren komplett: Jeg må over grensa. Hvor går turen? Sverige? Finland? Stay tuned…

Chicks’n på Oppdal. Råååååne. (Nei, min bil er ikke med på bildet )

I disse dager gjør mennesker seg klar til å reise nedover til Roskilde. Jeg har tidligere sytt (fortid for “sytete”?) over at jeg ikke har kunnet dratt ned til Roskilde, og i år er saken den samme (bortsett fra at jeg syter ikke i år. Føler jeg har gjort mitt der nede.) Jeg var der nemlig i 2000, 2001, 2002 og 2003. Jeg tenkte, siden jeg ikke kommer til å dra ned i år eller, lage en post der jeg oppsummerer mine Rosildeopplevelser. Noe av det jeg opplevde står ikke her. Jeg har gjort mye rart på Roskilde…

2000

Første året etter videregående. Var der nede med type og et annet vennepar. Turen var en smule dårlig planlagt, været var elendig og folk døde under Pearl Jam-konserten. Men jeg fikk oppleve atmosfæren såpass at jeg tok turen tilbake året etter. Kvelden jeg var fullest: Pearl Jam-konserten. Festivalens høydepunkt: Kan ikke huske noe som satt så veldig bra.

2001

Året etter dro man ned med en gjeng venninner, og jeg var for første gang med på en skikkelig camp. Ble introdusert for rom og cola til frokost, klina med en australier med blått hår (slem Anne, slem, hadde ikke dumpa typen ennå) og jeg og Kiri rama stort sett rundt med rosa solbriller og hadde det fett. Kvelden jeg var fullest: Med nevnte australier. Festivalens høydepunkt: Basement Jaxx.

2002

Dette var året jeg lærte at å drikke rundt er gøy. I seks dager drakk jeg til frokost og lot være å dusje. (Var dog smart nok til å skifte klær.) Camp var med samboere og deres venner og mine venner og folk jeg visste om men ikke hadde prata så mye med… og campen het “Camp Discount” (nei, så ille er det ikke. Det var en intern greie mellom Marita og Camilla som begge hadde jobbet i turisttunge Geiranger og likte å etterlikne japanere som snakker dårlig engelsk.) Jonas og Ove var ukas stjerner og laget mye liv med sine uttrykk som “norsk tipping”, “svensk tipping”, “skål” (skåling med alkohol i, nettopp, skåler) og sine toogfemti brent-cd’er med ufattelig mye rar musikk på (blant annet Super Mario-sangen. Jeg tror min gjenoppdaging for Super Mario skjedde på grunn av dette. Samt en sang de kunne utenatt, Simply Folks tror jeg de hette, med “Hold kjæft (det e vi som e Trondhjæm)”.) Ellers hadde vi både svensker og dansker på besøk, jeg klarte å falle for en smålubben, bleikhåra trønder ved navn Mathias, som jeg plaga resten av sommeren, samt at Marita fikk minst fem ukjente mennesker til å synge bursdagssangen for meg på bursdagen min (til slutt ble jeg sur fordi hun ikke kunne få nok folk til å synge bursdagssangen til meg, sikkert fordi jeg ikke huska at ganske mange allerede hadde gjort det, så hun og Camilla dumpa meg, slik at jeg endte opp i en eller annen ukjent camp og husker ikke noe av hvordan jeg tilbringte bursdagen…) Kvelden jeg var fullest: Kan ikke skille dem alle. Kanskje bursdagen min. Første dagen var også stiv, da jeg klarte rote rundt med en danske på seksten år og røyke meg stein. For første og siste gang. Festivalens høydepunkt: Manu Chao, Rammstein, White Stripes.

2003

Fjerde året var året man var i en ENORM camp. Vi hadde to paviljonger og sikkert elleve telt rundt. Jeg kjente ikke halvparten av folkene, men ble da kjent med en del av dem. Det ble mye drikking dette året også, men nå klarte jeg å posjonere det bedre, slik at jeg var bare snørrfull to kvelder eller noe. Men, jeg klarte nesten å ta fra SjekkeBjørn den gule ledertrøya på fulleste mann i campen (men selvfølgelig måtte han ramle på to stoler og knuse dem på slutten av kvelden, og da var seieren tapt.) Ellers, godkveld var da jeg og Kjersti tok med oss ferdigblanda rom og cola og dro til andre siden av campen, langt pokkerivold, med tepper om skuldrene, og sang på “Drinking Rum and Coca Cola” og ble med ukjente mennesker inn. På bursdagen min hadde jentene kjøpt en mann til meg. Faktisk. Noen nordleninger solgte kompisen sin for tjue kroner timen, og de kjøpte han for en kveld. Sadly var jeg allerede lost in da crowd med Kjersti og Anita på Coldplay-konsert, der jeg fant en dritsexy svenske som jeg klina med hele Coldplaykonserten og etterpå overtalte til å bli med på Kaizers Orchestra. Tror ikke han var så veldig imponert, og rusen hans avtok visst, min også, så vi syntes plutselig hverandre var veldig teite, og skilte lag. Men jeg møtte en annen søt svenske, Tore (faktisk), som besøkte campen i løpet av de første to dagene. Det ble nok någet klinings og deling av ølkasse, helt til sola gikk opp. Han var ganske morsom og veldig interessert i utdanningssystem av en eller annen grunn. Ellers hadde jeg og Kjersti konkurranse: førstemann “Norden Rundt”. Nei, ikke SÅ morbid. Vi skulle bare kysse dem. Jeg vant 4-3, jeg mangla bare Finland (alle finnene der var buruglye hele gjengen…) Synes å huske at islendingen satte varig inntrykk. Kvelden jeg var fullest: Kvelden jeg nesten gjorde skam på SjekkeBjørn. Festivalens høydepunkt: Björk. Jeg grein som en liten unge.

Detta er det jeg kan komme på i farta, om jeg tenker bedre har jeg nok hundre flere minner jeg gjerne skulle delt, men 1) er ikke plass og 2) tror jeg skal sove litt nå, jobbing tar på.

Marita og Thomas Aron, ha en fortreffende festival. Jeg er med dere i sjela!

Ah, the memories. Roskilde 2003. Fra venstre: Jane, meg, Kjersti og Anita (og kneet til SjekkeBjørn.)

Jeg har dumpet borti en blog jeg i utgangspunktet ikke liker, men som jeg likevel ikke klarer å la være å lese, bare fordi meningene til denne personen er så godt forklart at det blir et lite innsyn i et sinn, selv om sinnet kanskje ikke nødvendigvis representerer de samme verdiene og meningene som meg.

Uansett, denne personen har ramset opp 10 sikre måter å gjøre kvinner gale på, og jeg tenkte bare gå gjennom punktene, fordi jeg kunne glatt ramset opp 10 andre som vil gjøre kvinner langt mer galere enn det der…

1. Se ut som Brad Pitt.

Dette driver kvinner til vanvidd? Hmm javel? Fordi Brad Pitt er kjekk? Jeg hadde sikkert lett feid over Brad Pitt, men han er langt ifra mannen med stor M for meg. Han er alt for glatt og uttrykksløs, rett og slett.

2. Ha navnet Robbie Williams.

Robbie Williams er kynisk, alt for rik og har gått på alt for mye dop. Dessuten er Frank Sinatra alltid best som Frank Sinatra.

3. Kast de skitne trusene dine på soveromsgulvet.

Han som har laget lista avslørte nettopp at han bruker truser… og jeg liker ikke menn som bruker truser.

Men om man bytter ut dette med “boxershorts” så utfordrer jeg alle til å finne gulvet på soverommet mitt. Jeg rydder innimellom, ja, men som oftest ser det ganske jævli ut. Så man skal ikke se bort ifra at jeg kan være like syndig jeg hva angår slenging av klær på gulvet. Bytting av undertøy hver dag, derimot… der har vi noe vi kan snakke om

4. Spør om hun har lagt på seg.

Dette er jo den o store “svar aldri ja på dette spørsmålet”. Jeg har en enkel taktikk: Jeg spør aldri om noe jeg ikke tør å høre svaret på. Som oftest veit jeg selv om magen buler litt ekstra på grunn av ekstra fett istedenfor ekstra vannansamling, og da er det bare én ting å gjøre om man vil få det bort: trene. Om man trenger en kompliment kan man spørre om andre ting, som f.eks. “er håret mitt fint i dag?” eller du kan gjøre andre ting for å booste selvtilliten. Men ikke spør om du er blitt feit når du veit du er blitt det. Det er bare selvtortur.

5. Antyd at eksen din er penere enn henne.

Dette er jo ikke særlig pent gjort, og heller ikke særlig smart. Tror man ødelegger mer for seg selv enn for partneren om man antyder noe sånt. Folk som sier slike ting må vel enten være ganske kjipe eller ha ekstremt dårlig selvtillit, som må rakke ned på andre for å føle seg bedre.

Jeg vet at jeg ikke bruker være av de peneste damene typene jeg driver med har hatt, så jeg prøver heller satse på andre ting… og som oftest er det mer populært enn om du ser ut som Claudia Schiffer eller ikke.

6. Si følgende: “Har du ikke nok sko nå?”

Jo, selvfølgelig har jeg det, men alle har vi våre laster! Åssen er det med DVD-samlinga di da, har den nådd 400 ennå?

7. Se på porno.

Har ikke problem med sånt jeg. Tror de som ikke liker at gutta sine ser på porno er de som ikke har hatt noe særlig glede av det selv. Kanskje ikke så mye å gjøre med det, men man må for all del ikke begynne å sammenligne seg med disse spinkle, silikonoppblåste kvinnene. Da driver man seg selv til vanvidd. Det er bare fantasier som noen har tatt seg tid til å leve ut i praksis og spille inn på film og tar masse penger for.

8. Legg deg på sofaen med en pils i hånda og fotball-VM på tven.

Bare gi meg også en pils og lov meg at du svarer meg om jeg spør deg om noe. Men mest sannsynlig så har jeg funnet på noe annet den kvelden.

9. Skriv noen generelle innlegg om kvinner.

Men det er jo så gøy å lese hva slags (mis!)oppfatinger menn har om kvinner!

10. Post noen bilder av pene kvinner på nett. Påpek at de er pene.

Jeg bruker kline opp bilder av hunker selv jeg, så for all del. Synes bare det er synd at enkelte menn pålegger seg selv et ensomt liv og en mangel på damekontakter som kan bli noe mer bare fordi de leter etter kvinner som ligner på kvinnene på bildene (som er sminket i tre timer og retusjert etterpå.) Livet ER ikke sånn. Pene jenter har dårlig selvtillit de også. Faktisk har de mest sannsynlig MER dårlig selvtillit, siden de hele livet har hørt at de er søte, og lagt mye av sin makt og selvtillit i nettopp det. Når dette er alt de har og alt de stoler på (i motsetning til mindre pene jenter som kanskje henter selvtillit fra ferdigheter, jobb, skole, humor osv.) så må det være ganske slitsomt å leve med dem når de merker at utseendet hagner eller de oppdager at du jobber med ei dritpen dame og de føler seg sjalu osv. Skal mye mindre til for å true og stresse ei modelldame enn ei helt vanlig, sunn ei.

My 2 cents, anyway.

Jeg vet hvordan du har det akkurat nå. Du klarer ikke ta kontrollen over ditt eget sinn. Tankene føles halvtenkte, meninger delvis tomme, usikkerheten har gnagd seg ned i underbevisstheten din. Hva er riktig? Hva er galt? Hvem har rett? Er du virkelig egoistisk og selvopptatt? Er det du som tenker og gjør feil? For alt du vil gjøre er jo å blidgjøre, men du har klart å rote det til likevel. Igjen. Du får høre at du stadig roter det til. At du har mange feil du må rette på for å kunne leve med andre mennesker. Du har kanskje gode argumenter og er smart, for, herregud, han ville jo ikke drasset på en dum dame. Men du har aldri rett i noe. Han har alltid rett. Du tar alltid feil. Du roter. Hvorfor gjør du det? Jeg skal fortelle deg hvorfor.

For du gjør ikke det.
Du roter ikke til noen ting.
Det er noen andre som roter til deg. Som penetrerer hjernen din og meningene dine, vrir om på hensikter som egentlig er gode, får deg til å føle deg ubrukelig og hjelpesløs, uverdig. Samtidig som følelsene er så små. De er så små, så ørsmå, som bittesmå partikler, så ubetydelige at det ikke er noe å rope ulv for. Du er jo et fornuftig menneske, du hører på fornuft. Du vet jo at disse urolige følelsene strider imot all fornuft. Alle argumenter taler for at du har det helt fint. Du har det jo bra, ikke sant? Men likevel er du bekymret, og deretter sint på deg selv fordi du er bekymret. Men dette sinne er så berettiget. DET ER SÅ BERETTIGET. Noen misbruker deg, river deg ned, tærer på kreftene dine, vrenger deg. Det er et overgrep. Kanskje et lite overgrep i sammenheng med hva man forbinder med et overgrep til vanlig, men det er et overgrep.

Et overgrep.
Og du skal ikke finne deg i det.
Og forhåpentligvis har du kommet deg ut av det nå. Men det er en sak i seg selv, for nå sitter du igjen med følelsen av at du ikke har noen evne til å lese mennesker lenger. Det mennesket du stolte på, som du henga deg til med kropp og sjel, som du la så mye av din sårbarhet rett i hendene på, viser seg plutselig å ha brutt deg ned. Ødelagt deg. Blottlagt deg. Hvordan skal du noensinne klare å stole på et menneske på den måten igjen? Hvordan skal du kunne tro at noen faktisk kan styrke deg i steden for å svekke deg? Gi i steden for å ta? At du ikke bare har vært fryktelig naiv, og nå er berettig straffet for det? At du trodde man bare kunne gå rundt og være naiv og godtroende, og ikke måtte beskytte seg selv til en viss grad?

Du ser alle menneskene som er tilsynelatende lykkelige rundt deg, de går hånd i hånd og ser på hverandre med ømme blikk, blikk du selv sendte den personen som du nå bare føler en kald likegyldighet, og en anelse hat, for. Hva har du gjort feil som gjør at du ikke har det samme som dem? Var du så svak at du ikke klarte å holde han i bånd, så puslete at du ikke klarte å stå imot argumentene hans? Eller er det virkelig slik at alle disse menneskene har den samme kampen i sine hjem? At man virkelig må ofre hele sin personlighet for å ha et velfungerende forhold til en annen person?

Akkurat nå sitter du nok og tror at det faktisk er sånn. Alle mennesker er innerst inne drevet av egoistiske hensikter, og man går inn i allianser først og fremst for å få det man vil ha. Regelmessig sex, noen å vise fram. Og, fordi alle andre gjør det. Reproduksjon. Det finnes ingen flere hensikter. Kanskje det man går rundt og tror er forelskelse, men som bare er en narresmokk for å få deg inn i reproduksjonen. Hjernen din lyger til deg. Hormonene dine lurer deg. Verden vil bedras, og du har ikke tenkt å bli en av disse idiotene. Du skal aldri la noen få bestemme over deg lenger, få vri om tankene dine, vri opp meningene dine som en svamp. Du skal nå være den som tar det du vil ha. Du oppsøker andre for å tilfredsstille dine kroppslige behov, som du faktisk har. Verden består stort sett av dette: sex og moro. Disse to tingene er begripelig. Kan forstås. Alt annet er bare begreper du ikke engang vet eksisterer for sikkert. Så du holder deg til dette.

Men jeg sier deg, du er bare skadeskutt. Du trenger bare tid. Du trenger tid til å sove litt, hvile, tenke for deg selv, helbredes, finne tilbake til den personen du vet du er. Ikke det skitne, redde barnet som hjemmer hendene sine og ser i bakken, men den stolte, sterke personligheten du er. Den som en gang brant med lidenskap og våget å drømme. Du har kanskje fått drømmene dine trampet på, men de er like reelle som alle andres drømmer. Du kan gjøre akkurat det du vil, du trenger ikke høre på fornuft.

En dag vil du våkne opp som av en dyp søvn og innse at solen titter ned på deg, fuglene synger, universet går sin gang, og du er del av det, du er verd noe, du er enestående og sterk. Dine gode hensikter er du ikke alene med. Det finnes flere som vil gi mer enn de vil ta, det finnes ærlige og skikkelige mennesker, som vil få deg til å innse at det finnes kjærlighet i verden, mye og sterk kjærlighet, som selv om bare streifer deg i noen sekunder, er verd mer enn alt gull på jord. Om noen kommer med et skjevt ord igjen, så har de evnen til å unnskylde seg. De vet når en lett krangel er i ferd med å gjøre deg sårbar. De trekker fram dine gode sider før de dårlige. De får deg til å føle deg så mye mer enn du er, og gir deg selvtillit til å være deg selv. Du må huske at du har retten til å gjøre akkurat det du vil. Ikke bare retten til å stikke hodet i sanden eller å forbanne den som såret deg, men:

Du har retten til å elske.
Du har retten til å bli elsket.

Du heles hele tiden, sekund for sekund, time for time, dag for dag, fra innsiden og ut. Én dag vil du bli fri. En dag vil du våkne og reise deg og innse at ingen eier tankene dine, ingen bestemmer hva du kan si og gjøre. Ingen kan bestemme hva du skal føle, hva du skal mene, hva du skal legge til grunnlag for dine avgjørelser. Det kan bare du gjøre. En dag vil du føle noe du med hele kroppen vet er en sannhet, en sannhet som ikke kan benektes, som du kan forsvare med hele deg, fordi det er din sannhet, og den er reell for deg, og ingen andre enn deg selv kan dra den i tvil, og da på grunnlag av dine egne argumenter og følelser.

Ingen skal få ødelegge et menneske som er så fint som deg, som har så ærlige hensikter, som egentlig bare vil være rolig og lykkelig og fri. En dag vil du innse det, at han tok så feil, og at du hadde så rett.

Din rett.

Bare vent.

NRK har i disse streiketider begynt å sende en skikkelig favoritt av meg og Kiri. Vi har savnet Norge Rundt Jukeboks helt siden den forsvant i fjor, men nå er den altså tilbake, denne gangen dog med nyheter rullende på høyre side. Til vår store glede er det akkurat de samme innslagene som blir stemt fram igjen og igjen (bortsett fra “Jakthunden Ruffe” og “Love is in the air” (om en vær og en fjording som har funnet kjærligheten) som glimrer med sitt fravær) og våre favoritter er alle her: “Rosenborgdame”, “Pigghåflåing” og “Kabeltrekkersanger”. Og, ikke minst, “Små hjortejegere”. Og denne fikk oss til å snakke om typiske gutteaktiviteter og jenteaktiviteter.

“Små hjortejegere” handler nemlig om tre gutter i 8-årsalderen som liker å stikke opp i skauen med lekegeværene sine og små termoser med kakao og leke at de er ekte jegere. Så tenkte vi bare: er det typisk at det bare er gutter? Hva om jenta i gata kom og ville være med? Ville hun gladelig fått lov, siden hun var en i gjengen, eller ville de sagt på sin Myklebustdialekt “detta er en guttelek”?

Vi prøvde å tenke tilbake til da vi var små. Kiri var alltid Shira, you know, He-mans bedre halvdel (eller var hun det), og derfor var hun kriger på lik linje med han som lekte He-man. Jeg hadde selv fordypet meg i tegneserien “Alvefolket” og ville absolutt ikke ta til takke med å være “kone som lager mat når mannen kommer hjem fra krig”. Jeg hadde sett fighterbabes med sverd og skjold og nektet å høre om at menn sikkert nok var fysisk sterkere og kom til å banke livskiten ut av meg. Dette var en lek for pokker, akkurat som Alvefolket, og der kunne også jentene slåss. Men ikke nok med at jeg fikk argumentert meg fram til å være kriger: Jeg ville være høvding. Hos noen falt det relativt dårlig i smak, noe som en gang endte med at leiren ble splittet i to og vi hadde krig mot hverandre (noe som forøvrig var fryktelig morsomt, noe alla snike seg runt hushjørner og prøve og “drepe” de andre) mens andre ganger var det helt greit, siden jeg (trodde jeg hvertfall) hadde god peiling på krigføring og hva som var viktig å tenke på.

Kiri var Shira, jeg var Kahvi, og det var fordi vi begge hadde forbilder å assosiere oss med. Jeg er glad det blei sånn. Men det som egentlig var utgangspunkt for diskusjonen vår var: er vår generasjon annerledes? Kommer våre barn, eller i det minste våre barnebarn, til å ha et litt mindre kjønnsrollefiksert syn på ting? Selvfølgelig kan jenter gjøre akkurat det de vil i dag, hvertfall i Norge, men greia handler om identifisering og påvirkning. Mange smågutter lærer å jege i dag fordi fedrene tar dem med på jakt. Kanskje er sønnene ikke så interessert i utgangspunktet, og ville vel aldri blitt det om de ikke hadde blitt med på jakta i det hele tatt, men de lærer seg å like det gjennom det sosiale og utfordringene som følger med det. Hadde en fra tatt med en datter ville nok hun like det på den samme måten. Grunnen til at jenter kanskje lettere sier “nei, ikke skyt de stakkars dyrene” er fordi de ikke er vokst opp med den samme jegermentaliteten. Kanskje de rett og slett ikke har fått tatt del i det.

Men det er fremdeles mange menn som mener at “gutter må få være gutter uten at jentene får blande seg oppi”. Jeg blir provosert av det. Vi jenter prøver ikke å blande inn jentementalitet oppi “guttesaker”. Vi vil nyte det og ta del av det på lik linje som menn, det vil si at vi setter pris på de samme sidene. Kanskje er vi mykere og mindre brautende rent sosialt, men vi liker også en god jakt eller en god boksekamp. Vi liker også tekniske duppedingser og en god utfordring. Vi har kanskje ikke testosteron til å hjelpe oss med å virkelig virkelig ville vinne, men vi liker å utfordre kroppen og hjernen på lik linje med menn. Det må gå an å blande kjønnsrollene og gjøre gode “crossovers” uten at menn skal trenges kalles femi og kvinner butch. Det er ikke “butch” å digge traktorer for en jente. Dette sier man bare fordi det er en slik ting som har vært reservert menn. Man bør heller si at det er en “teknisk sak”. (Dette er noe jeg lærte på Dragvoll som kalles “inkluderende talemåte” eller noe sånt, og det er en sånn ting FrP burde lære litt om.)

Så, når disse unge hjortejegerne blir voksne selv og får barn, hva slags tanker og verdier kommer de til å overføre til sine egne barn? Vil det være helt naturlig for den neste genarsjon unge hjortejegere når jenta i gata kommer spaserende å vinke henne inn og si “vil du være med å skyte noen dyr”?

Jeg tror nemlig slike ting tar tid. Og det bør absolutt være en slik utvikling. En positiv utvikling, der gutter kan få danse og jenter kan få gå på jakt. Vi trenger mangfold mer enn vi trenger et gammelt kjønnsrollemønster som for lengst er gått ut på dato.