For noen år tilbake leste jeg et spørsmål sendt inn til en av disse ungdoms-nettsidene som skal hjelpe ungdom med små og store spørsmål. Denne jenta lurte på hvorfor hun la på seg mer av å spise to brødskiver enn å spise en sjokolade. Det som er verd å merke seg her er at hun veide seg rett etter at hun hadde spist. Altså kunne hun like gjerne holdt matvarene i hånda og få samme resultat. Men det virker som om intelligensen har en tendens til å slås av når man snakker om “kroppsvekt”.

Nylig så jeg et lignende spørsmål postet i kommentarfeltet på en av Kristine Webers poster. “Jeg legger på meg 0,5 kilo etter å ha spist mye godteri i helga, er det ok så lenge jeg er 0,5 kilo lettere neste helg?”

I anledning et ønske om å drive med lett folkeopplysning vil jeg derfor komme med følgende opplysninger:

• En liter vann veier en kilo. Som de fleste vet består kroppen av ganske mange prosenter vann, og denne prosenten kan variere, avhengig av alt fra sykdom til trening til menstruasjon. Har du en halv liter mer vann i kroppen, veier du en halv kilo mer.
• En gjennomsnittlig dongeribukse veier ca en halvkilo. Det er derfor ganske viktig at du alltid veier deg uten klær, og helst på samme tidspunkt i uka (“onsdag før frokost”.)
• Mat vi spiser blir liggende i systemet i ca et halv døgn, gjerne mer. Den maten du bæsjet i formiddag, er ikke den du spiste til frokost. Mat du har liggende i systemet kan derfor være med å påvirke kroppsvekta di.

Sånn. Da håper jeg at jeg har bidratt til å roe ned et par angstfulle sjeler på en søndag ettermiddag. Moralen er — ikke bekymre deg så mye over svingninger på vekta. Pluss minus en kilo er obligatorisk feilmargin.

Bare en liten gledesmelding fra gymmen — jeg har ikke trent så veldig spesifikke mageøvelser i det siste, men magen får jo kjørt seg i knebøy, mark og lignende. Det må nevnes at det har blitt noe planke, men likevel hadde jeg ikke forventet meg effekten jeg opplevde i dag.

Time i sal, siste øvelse. Vanlige sit-ups, litt ymse varianter til sidene, med beina oppe, osv. Så skulle vi gjøre den varianten der man starter liggende med ryggen i bakken og så hever overkroppen opp så til og med korsryggen er oppe fra gulvet.

Jeg trengte knapt nok tenke på å stramme magemusklene, så var jeg oppe. Det var så lett at jeg nesten måtte le!

Overraskende og herlige treningsopplevelser FTW.

I dag har det vært vanskelig å ikke gå ut og røre seg, rett og slett. Jeg tror jeg har blitt en sånn skikkelig treningsdust som bare tenker på km, kilo og kcal. Fy faen! Neida. Det er bare digg.

Satt og rotet gjennom gamle bilder for å se om jeg skulle legge fram et “før og etter”-bilde igjen, men jeg har ikke tatt bilder siden 13. juni, og vel… vet ikke om jeg tør og ta nye. Ennå. Men det blir vel før eller siden…

Så jeg endte opp med å surfe etter proteinpulver. Egentlig synes jeg sjokomelk holder i massevis (masse proteiner i melk!) men det hadde vært digg å ha noe å lage vafler, pannekaker, småkaker og lignende med. Samt noe å ta rett etter trening når jeg virkelig trenger det. Men jeg legger det på hylla litt til… som med mye annet.

I morgen blir det mest sannsynlig 5 km eller lignende. Beina gleder seg.

Da har man vært på den hittil lengste joggeturen man noensinne har gjort, og etter å ha løpt sammenhengende i tre kvarter har jeg gjort meg følgende observasjoner hva angår å løpe en viss km-avstand:

• Ikke jogge med sokker med prikkemønster der prikkene faktisk er sydd inn i stoffet (etter noen km: au!)
• Spise mer enn bare en skål havregryn med syltetøy og en liten proteinbar først når du har vært våken i fire timer før turen
• Dog, en og en halv kopp med kaffe med melk gjorde susen!

Før hatet jeg å løpe, nå tror jeg at jeg begynner å komme inn i det. Satser på å ta 10-kilometeren på under 75 min. Greit mål for en jogge-newbie det?

Vi mennesker er, på grunn av vår lengde på levetid (inkludert interesse- og oppmerksomhetsspan) og livssyklus sådan, tilbøyelig til å la interesse- og kunnskapsfelt gå i faser. Altså trender.

På 80-tallet satte ernæringsfysiologene gjengen i The Brat Pack på karbohydrat-diett, fordi det var dét som var anbefalt som slankemat på den tiden. Kidsa satt altså å trøkket i seg ris, pasta og poteter, mens vi i dag nærmest skyr disse klassiske vomfyllene som pesten. På 80-tallet gikk man også rundt med pigghår, leggtrange bukser og paljettjakker, mens man på 90-tallet sverget til slengbukser og rettetang. Hvordan kan man egentlig gå fra svart til hvitt på den måten, hva angår både kunnskap og smak? Hva vet vi i dag vi ikke visste den gang, og hvordan kan vi være sikker på at vi vet i dag er den Eneste Sannhet?

En ting er sikkert, når det gjelder kosthold og trening er det mange subjektiviteter ute og går. Mange er engasjerte og har personlige suksesshistorier (eller failure-historier) de ønsker og dele med andre. De som har gjort dette til sitt levebrød støtter seg gjerne til undersøkelser og tilnærmet empirisk forskning, men når det gjelder “nyere forskning” er jeg heller skeptisk, uansett hva temaet er. I 2007 ble vi fortalt at foster kan bli skadet av bare en teskje alkohol inntatt av den gravide mor, og at en pils i svangerskapet var russisk rullett med fosterets vel, mens det nå nevnes at det var en omdiskuterbar tolking av rapporten som førte til Helsedirektoratets anbefaling om nullakseptanse for alkohol i svangerskapet. Kan vi egentlig stole på “forskning” i det hele tatt? Er det virkelig nok med 200 testpersoner, eller må man opp i 200 000?

“Forskning” rundt trening og kosthold er en jungel, en jeg overhodet ikke orker å bevege meg inn på, annet enn å si at jeg tar følgende for gitt:

1. Siden vi ikke “vet” alt i denne verden kan forskning være subject til usannheter og misforståelser.
2. Trening og kostholdslære er preget av trender.

Og dermed er jeg inne på dagens tema: Frokost.

Ah yeah.

Min første “Trend innen Trening” (tror jaggu dette skal bli en ny kategori på bloggen) omhandler denne berømte frokostdebatten som raser på internettet etter at Kari Jaquesson tok til motmæle på en meget male-lerretet-måte da noen prøvde å si at man ikke trenger å spise frokost for å slanke seg. Trenden her er altså å droppe frokosten, mot trenden før, da å ikke spise frokost var tilnærmet lik å be om å bli en dundre. Å spise frokost sørger for at man ikke overspiser når man først får mat senere på dagen, det er hovedargumentet.

Og dette er sikkert nok sant hva angår mennesker som er lite vant med trening, har lite kunnskap om energi og som spiser det som måtte passe dem når det passer dem. Skal du kutte ut det kjære sukkeret og den deilige drittmaten, og du allerede har et “trøsteforhold” til mat, er det sikkert lettere å fokusere hardt på å holde på de tradisjonelle måltidene, fordi mat er en viktig del av hverdagen din. Men at frokost stabiliserer blodsukkeret, øker forbrenningen eller sørger for mindre sult senere på dagen, er det hittil ingen som har klart å bevise rent empirisk. Faktisk herved enkelte at å spise frokost øker sulten, noe jeg har opplevd personlig, uten at jeg tør å påstå at det derfor er løsninga for alle som vil kutte kalorier ved å ikke spise frokost.

Er du sulten om morgenen? Spis frokost. Er du ikke sulten? La være. Men uansett hva du gjør, skal du passe på å kjenne etter at du er mett til de øvrige måltidene. Magen forstår ikke at den har fått nok før etter 15-20 minutter, og selv om du ikke trenger å tygge 20 gang per gaffel allá Grete Roede-metoden, er dette noe å tenke på. I tillegg skal du prøve å holde deg unna veldig energirik mat (som f.eks. sukkerholdige matvarer) slik at du reduserer energiinntaket. Får du i deg mer energi enn du klarer å forbruke i løpet av la oss si et døgn, vil denne nemlig lagres i kroppen som blant annet fett, fordi det er slik vi er “programmert”. Vi har den fantastiske funksjonen i kroppen å kunne lagre energi til senere bruk. Irriterende i dagens samfunn, meget viktig for noen tusen år siden.

Min personlig opplevelse ved å vente med å “break fast” til rundt lunsjtider er at jeg takler sult bedre. Jeg har rett og slett fått et mer avslappet forhold til mat. Der jeg før ble et monster om jeg ikke fikk i meg mat, klarer jeg nå vente litt lenger før jeg klikker i vinkel av sult. At man skulle klare å kontrollere sultbehov ved å ikke spise hadde jeg aldri trodd, og jeg sier ikke at det er løsningen for deg, men jeg opplever mye av det Pinglo skriver om i sin blogg. Ved å fokusere mindre på mat, har jeg større suksesssannsynlighet for å ikke havne i pølseseksjonen på Narvesen eller i kjeksskuffen på jobb, og dermed reduserer jeg mulighetene til å få i meg alt for energiinnholdig mat.

Husk bare at du alltid kommer lengst ved å trene, og at du trenger mat for å kunne trene skikkelig. Men når du får i deg denne maten er din egen, personlige avgjørelse, og trender i den ene eller andre retningen burde ikke overtale deg til å gjøre noe som strider i mot det som faktisk funker for deg.

I det siste har jeg vært litt lei av denne utholdende styrken. Eller, ikke akkurat lei, men jeg merker at ønsket etter forandring er større nå enn før. Siden jeg endelig har opplevd at vekta har rikket seg (ned 4-5 kg på et års tid) har jeg bestemt meg for å bruke vekta som mål likevel. Jeg er nå ca 73. Jeg skal først ned til 70. Så til 68. Så, kanskje, til 65. Tiden vil vise.

Selvsagt skal jeg trene styrke så jeg ikke mister musklatur. Men jeg tenker øke den rene kardioen også. Løpe løpe løpe. Må nesten trene nå siden jeg skal løpe 10 km i Oslo Marathon. Kult.

Juni 2009 til juni 2010.

Jeg tror jeg kan si mer eller mindre med sikkerhet at det er fem kilo forskjell på disse to bildene. Da jeg startet denne halvhjertede ferden var jeg ca 77,5 kilo, i dag ligger vekta ca på 72,5. Det er ikke 20 pounds down with Starbuck, men jeg er ikke ferdig ennå. Nå har jeg endelig fått dannet litt muskelmasse, så nå er jeg rimelig sikker på at det meste som går av vekta nå, er fett. Smekkert.

Det må nevnes at mesteparten av innsatsen har blitt gjort fra og med 2. april i år. Det var da jeg satte inn “nådesstøtet” og virkelig bestemte meg, og siden den gangen har jeg klemt inn 3-5 treningsøkter i uka. Det meste har vært utholdende styrke i saltimer, men noe jogg og litt tyngre løft har det blitt. I tillegg har jeg vært flinkere på kostholdet — jeg har hatt grønnsaksverksted, noe som vil si at jeg har sørget for at det alltid er ferdigkuttede (av meg), frosne grønnsaker i fryseren. I tillegg har jeg vært greit flink med å unngå for mye sukker, og tatt erstatninger som for eksempel lett-kakao istedenfor. Men alt i alt har jeg egentlig bare prøvd å gjøre kloke valg hele veien, med hovedvekt på å få rørt meg. Jeg kan ikke settes på diett, det er klin umulig. Kroppen min klikker bare i vinkel. Den eneste måten jeg kan gå ned i fettprosent på (uten å bli psykotisk) er ved å trene.

Disse bildene gjør meg jo kjempemotivert til å fortsette, og jeg håper bare jeg klarer å holde dampen oppe. Snart er det ferietid, og det er lett å droppe joggeskoene til fordel for hengekøya, men jeg må bare passe at jeg ikke går i fella. To ganger i uka minimum må jeg svette, så jeg ikke ramler tilbake i fettoppbyggingsrutinene jeg har slitt med de siste tre årene.

Målet er 150 pounds. 68 kilo. Inn i 30”-jeans. Få tilbake kroppen min. Åh jemini. Jeg kan faktisk se det pittelille lyset i enden av tunnelen nå, det som var så fjernt, så dimt, så uoppnåelig.

Brokkoli har aldri smakt så godt.

Altså, det ser ikke ut som jeg har kjempestore muskler eller noe, men poenget med bildet var å vise at armen min endelig har litt form. Det ser jo ut som en normal arm. Samt at underarmen visstnok har vokst litt, og det så jeg først nå. Det ser uansett bedre ut enn mitt forrige patetiske forsøk på en flex.

“Prøvebuksa” ble kneppet igjen i dag uten problemer. Joda, det har skjedd noe. Jeg skal slutte å sutre.

Primært begynte jeg å trene for å få bort noe flesk, det er ingen hemmelighet. Og jeg merker jo en bedring i hva jeg orker og ikke, samt at jeg blir lettere til sinns, når jeg trener 1-2 ganger i uka. Men nå som jeg er på niende uka med trening omtrent annenhver dag, ser jeg mye mer til disse “annenrangseffektene”. Og det er spesielt disse tingene jeg gleder meg over:

• Jeg sover bedre, og jeg trenger mindre søvn. Før trengte jeg gjerne 8-9 timer, nå spretter jeg opp klokka kvart på sju nesten uansett hvor sent jeg la meg, og jeg har ikke behov for ettermiddagslur selv om jeg har stått opp litt tidlig.
• Trening “går av seg selv”, og det er aldri ork å trene. Det kan være tungt enkelte dager, til og med vondt, men jeg kommer meg alltid gjennom det, og siden jeg trener såpass ofte, gjør det ikke noe om jeg har en dårlig økt. Jeg kan rett og slett tillate meg å være slapp på trening en dag, og da er ikke dørstokkmila høy i det hele tatt.

Nå må det også sies at det har ulemper å trene såpass mye. Jeg må nedprioritere ting — og da gjerne folk. Spesielt han som synes jeg er fin uansett hvor feit jeg er tror jeg kan ha problemer med å forstå motivasjonen min. Men nå kan jo han støffe trynet med kebab hver dag uten at det synes på han, så vi er virkelig kroppslig forskjellig her. Og det er noe av det jeg har innsett — kroppen min er vanskelig. Den legger på seg av stillesitting. Det hjelper ikke å senke kaloriinntaket, det liker den ikke, dessuten ender jeg alltid opp med å spise ett eller annet usunt likevel, og da er løpet kjørt. Sånt følger også til dårlig samvittighet, og det hele blir en ond sikrel. Jeg er halvt finnmarking, så kroppen min er laget for å suge til seg kalorier. Og det er helt greit. For i bytte har jeg fått stålhelse, og det er jeg jo faktisk glad for, selv om jeg aldri kommer til å være spesielt slank og feminin.

Jeg kommer aldri til å bli tynn, men det er hva du gjør med kroppen din som teller. Jeg er kanskje ikke liten og lett, og jeg har fremdeles en del polstring igjen, men jeg har fått muskler, og en mye større motor, og mer driv. Jeg føler meg omtrent sånn:

En annen “dårlig” ting med å trene mye er at folk lett kan mene du overdriver. Det er ikke “normalt” å velge skyr naturell med lettkakao over en is, og det kan virke “overdrevet” i manges øyne. Og at man ikke kan “unne seg” et stykke kake. Vel, jeg tillater meg å si nei til slik mat, og det er hovedsakelig fordi jeg prøver å unngå sukker. Jo mer sukker man spiser, jo mer får man lyst på, jeg er hvertfall sånn. Så når jeg velger frukt og annet framfor “the real thing”, er ikke det fordi jeg er en “helsefreak”, men fordi jeg ikke trenger det. Det er unødvendig. Jeg blir like “glad” av å spise et eple som en sjokolade når jeg har et lavere sukkerinntak. Jeg synes til og med lettmelk er “søtt” nå, og jeg “melker” ut sjokomelka mi med vanlig melk, fordi jeg synes den man kjøper på butikken er så søt. Også en ting som kan virke “åndssvakt”, men det er jo sånn jeg liker det! Hvorfor skal ikke jeg få gjøre det JEG liker, når alle andre åpenbart gjør det?

Nei, find your own path, sier jeg bare. Det har gått opp for meg at en stor del av livet består av å ignorere hva andre synes om deg og det du gjør, og at det faktisk krever sin kvinne å være seg selv. Å være meg betyr å gjøre mye fysisk, og det er også veldig meg å gjøre ting skikkelig. Det er jo ikke uten grunn at jeg har valgt den bloggtittelen jeg har.

All in!

Kan noen svare meg på følgende:

1. Hvordan kan det ha seg at jeg har trent 40 av de siste 60 dagene (og jeg tar i!) og enda ikke har gått ned en kilo? Jada jada muskler tyngre enn fett osv. men jeg burde vel ha klart å tuppe av meg 2-3 kilo fett på denne tiden — hvertfall med tanke på at jeg har levd på salat, grønnsaker, laks og lettkakao (jeg HAR spist nok!)

2. Hvorfor har jeg blitt MER kvisete etter å ha begynt å trene så mye samt KUTTET ut sukkeret? Jeg trodde man skulle få FIN hud av å trene??

Hgrmf. Orker fjørten pushups, ser ut som en skøyteløper på lårene, jada jada. Men noen ganger må man bare sutre litt. Jeg er da også forfengelig.

Dessuten er jeg skuffa over at ingen har kommentert dette bildet. Så da kommer det igjen.

Altså. “Nettauksjon” — og så må man fysisk gå inn et sted? Wass? Pluss — det henger et nett foran.

Har dere ingen humor?

Jeg satt på Fjesbok nær midnatt, da kule Katarina pinget. Det viste seg at vi var i samme by, så jeg fikk henge med henne og samboeren på trening dagen etter. Kat trener mye tyngre enn pingle-meg, så jeg fikk litt pointers på ting, blant annet fikk jeg prøvd markløft for første gang (!), og testa tilnærmet maks i benk og knebøy. Siden jeg aldri hadde ligget under en skikkelig benkestang (!!) tok det litt tid å komme i komfort-sonen, men så fort jeg gjorde det, fikk jeg tatt 42,5 kg i benk. Happy. (Selv om jeg mangler et par cm til brystet. Jeg har blitt villedet på utholdende styrke-trening, og skal rette det opp nå.)

I knebøy økte jeg også fra 70 til 75 kg (fremdeles 3 reps), som for meg er kroppsvekt, men selv om råva er godt ned i godkjent vinkel, ligger jeg nok litt for mye frampå enn det som er lovlig. Men når det blir så tungt, har man det med å ta sine egne, sære snarveier… nuvel. Samtidig er jeg ikke så fleksibel, samt at ryggen min ser ut som et tre når den strammes, så det ser lite elegant ut på bilder. Etter reglene burde jeg ha bredere bein og være mindre framoverlent. (Kanskje setter ryggen seg på en bedre måte også når jeg får “beina under meg”.)

Jeg skal jobbe videre med bøyen, for det er en øvelse jeg liker veldig godt, og vil få til!

Katarina sitt bilde. 70 kg.

Jeg fikk også puslet litt med deadlift for første gang, som sagt, og her er det nok mye feil. Jeg ser på det andre løftet at jeg aktiverer øvre del av rygg før nedre, noe jeg synes blinker FEIL lang vei. Samtidig gjør jeg liksom noe rart med knærne. Pluss at jeg ser ut til å gjøre alt i slo-mo, og dessuten ser ut som Lille My på håret. Haha.

Pirk i vei, det er sånt man lærer, jeg tar GJERNE imot kommentarer

I dag har jeg brukt dagen til å tenke over hvorfor trening er viktig for meg. Hvorfor jeg elsker å danse. Hvordan jeg elsker å se kroppen min respondere. Hvorfor jeg nå skal ta meg sammen og gi jernet videre så jeg kommer meg ned i min “comfortsize”.

Dette er takket være de flotte jentene jeg tilbringte formiddagen med i går. De har virkelig “peiling på det” og er flotte motivatorer og deler av sin kunnskap med glede. Deres kjærlighet til trening (for det er det de har!) smitter over på meg, og jeg er nå hakket mer hekta enn jeg kanskje til og med var i høst da jeg var “inne i det”. Å se at jeg har lagt grunnlag til å ta 70 kg i knebøy “lett som bare det” viser meg at jeg har fått til mye mer enn jeg så langt har trodd.

Jeg har innimellom trodd at jeg ikke har kunnet gjøre noe med “overvekten” — at kroppen nå hadde funnet sin komfortvekt på ca 75 kilo, og at det ville være svært vanskelig å komme seg ned fra den. Nå tenker jeg annerledes. De siste ukene har jeg vært slapp på treningsfronten, men likevel mistet flesk. Jeg kommer meg nå inn i min fine fløyelskjole i str 38, som jeg ikke fikk skikkelig over hoftene bare for et halvt år siden. “Testbuksa” mi i 30” kneppet jeg opp i dag uten å måtte åme meg på senga. Noe har skjedd, noe vil tydeligvis at jeg skal fortsette.

Så da er det bare å kline til videre. Jeg har motivasjonen. Jeg skal handle inn egg, koteletter og grønnsaker, proteinbarer og lett-kakao (veldig effektiv sjokosug-stilner.) Jeg skal peke meg ut treningstimer, og jeg skal like blodslitet igjen. Jeg skal glise over å knapt klare å kneppe opp BH’en, og å halte ned trapper, og å ha så mye vann i kroppen at jeg har gått opp 2 kg dagen etter en treningsøkt. Muskler skal skjelve. Vaskemaskinen med treningsklær skal dure. Det skal igjen ligge flere par joggesko til tørk på badet.

Gleder meg!!