Vi mennesker er, på grunn av vår lengde på levetid (inkludert interesse- og oppmerksomhetsspan) og livssyklus sådan, tilbøyelig til å la interesse- og kunnskapsfelt gå i faser. Altså trender.
På 80-tallet satte ernæringsfysiologene gjengen i The Brat Pack på karbohydrat-diett, fordi det var dét som var anbefalt som slankemat på den tiden. Kidsa satt altså å trøkket i seg ris, pasta og poteter, mens vi i dag nærmest skyr disse klassiske vomfyllene som pesten. På 80-tallet gikk man også rundt med pigghår, leggtrange bukser og paljettjakker, mens man på 90-tallet sverget til slengbukser og rettetang. Hvordan kan man egentlig gå fra svart til hvitt på den måten, hva angår både kunnskap og smak? Hva vet vi i dag vi ikke visste den gang, og hvordan kan vi være sikker på at vi vet i dag er den Eneste Sannhet?
En ting er sikkert, når det gjelder kosthold og trening er det mange subjektiviteter ute og går. Mange er engasjerte og har personlige suksesshistorier (eller failure-historier) de ønsker og dele med andre. De som har gjort dette til sitt levebrød støtter seg gjerne til undersøkelser og tilnærmet empirisk forskning, men når det gjelder “nyere forskning” er jeg heller skeptisk, uansett hva temaet er. I 2007 ble vi fortalt at foster kan bli skadet av bare en teskje alkohol inntatt av den gravide mor, og at en pils i svangerskapet var russisk rullett med fosterets vel, mens det nå nevnes at det var en omdiskuterbar tolking av rapporten som førte til Helsedirektoratets anbefaling om nullakseptanse for alkohol i svangerskapet. Kan vi egentlig stole på “forskning” i det hele tatt? Er det virkelig nok med 200 testpersoner, eller må man opp i 200 000?
“Forskning” rundt trening og kosthold er en jungel, en jeg overhodet ikke orker å bevege meg inn på, annet enn å si at jeg tar følgende for gitt:
1. Siden vi ikke “vet” alt i denne verden kan forskning være subject til usannheter og misforståelser.
2. Trening og kostholdslære er preget av trender.
Og dermed er jeg inne på dagens tema: Frokost.
Ah yeah.
Min første “Trend innen Trening” (tror jaggu dette skal bli en ny kategori på bloggen) omhandler denne berømte frokostdebatten som raser på internettet etter at Kari Jaquesson tok til motmæle på en meget male-lerretet-måte da noen prøvde å si at man ikke trenger å spise frokost for å slanke seg. Trenden her er altså å droppe frokosten, mot trenden før, da å ikke spise frokost var tilnærmet lik å be om å bli en dundre. Å spise frokost sørger for at man ikke overspiser når man først får mat senere på dagen, det er hovedargumentet.
Og dette er sikkert nok sant hva angår mennesker som er lite vant med trening, har lite kunnskap om energi og som spiser det som måtte passe dem når det passer dem. Skal du kutte ut det kjære sukkeret og den deilige drittmaten, og du allerede har et “trøsteforhold” til mat, er det sikkert lettere å fokusere hardt på å holde på de tradisjonelle måltidene, fordi mat er en viktig del av hverdagen din. Men at frokost stabiliserer blodsukkeret, øker forbrenningen eller sørger for mindre sult senere på dagen, er det hittil ingen som har klart å bevise rent empirisk. Faktisk herved enkelte at å spise frokost øker sulten, noe jeg har opplevd personlig, uten at jeg tør å påstå at det derfor er løsninga for alle som vil kutte kalorier ved å ikke spise frokost.
Er du sulten om morgenen? Spis frokost. Er du ikke sulten? La være. Men uansett hva du gjør, skal du passe på å kjenne etter at du er mett til de øvrige måltidene. Magen forstår ikke at den har fått nok før etter 15-20 minutter, og selv om du ikke trenger å tygge 20 gang per gaffel allá Grete Roede-metoden, er dette noe å tenke på. I tillegg skal du prøve å holde deg unna veldig energirik mat (som f.eks. sukkerholdige matvarer) slik at du reduserer energiinntaket. Får du i deg mer energi enn du klarer å forbruke i løpet av la oss si et døgn, vil denne nemlig lagres i kroppen som blant annet fett, fordi det er slik vi er “programmert”. Vi har den fantastiske funksjonen i kroppen å kunne lagre energi til senere bruk. Irriterende i dagens samfunn, meget viktig for noen tusen år siden.
Min personlig opplevelse ved å vente med å “break fast” til rundt lunsjtider er at jeg takler sult bedre. Jeg har rett og slett fått et mer avslappet forhold til mat. Der jeg før ble et monster om jeg ikke fikk i meg mat, klarer jeg nå vente litt lenger før jeg klikker i vinkel av sult. At man skulle klare å kontrollere sultbehov ved å ikke spise hadde jeg aldri trodd, og jeg sier ikke at det er løsningen for deg, men jeg opplever mye av det Pinglo skriver om i sin blogg. Ved å fokusere mindre på mat, har jeg større suksesssannsynlighet for å ikke havne i pølseseksjonen på Narvesen eller i kjeksskuffen på jobb, og dermed reduserer jeg mulighetene til å få i meg alt for energiinnholdig mat.
Husk bare at du alltid kommer lengst ved å trene, og at du trenger mat for å kunne trene skikkelig. Men når du får i deg denne maten er din egen, personlige avgjørelse, og trender i den ene eller andre retningen burde ikke overtale deg til å gjøre noe som strider i mot det som faktisk funker for deg.