Vi sitter og later oss i hvert vårt hjørne av sofaen, da det kommer et mistenkelig pipp fra gangen. Etter en liten stund kommer det igjen. Og så kommer det hyppigere. Og vi innser at det nok er røykvarsleren som melder fra at den er sulten.
15 minutter etterpå står fremdeles røykvarsleren og piper. Vi er ikke raskeste dyra i flokken, får man si.
I det siste har Tarzan og jeg sett LITT for mye på The Biggest Looser. Det startet med at vi så sesong 7 på TVNorge, men siden progresjonen man opplever av å se amerikansk reality sendt bare 4 ganger i uka er tilnærmet et rullatorkappløp, endte det opp med at vi lastet ned resten etter å ha sett halvparten. Vi var ikke helt fornøyd med finalen, men jeg hadde en moroopplevelse da Tara Costa herself svarte på wallpost’en min på Fjesboka.
Jeg skjønte ikke hvor mye vi var inne i denne serien før jeg og Tarzan hadde følgende samtale. Jeg rynket på nesa til å spise spaghettien han hadde laget (carbs! carbs!!) da han satte opp en alvorlig mine og leverte følgende linje:
Men du husker jo hva Bob sa! Vi trenger karbohydrater også!!
Jeg svarte “ok, da” like alvorlig tilbake før jeg innså hvor komisk det hele var. Bob skal man høre på, altså. Vi kødder ikke med Bob!!
Men altzå, jeg er på Dag 2 (ikke Dag 2 av nyttårsforsett-slankekur nei, hele året er et eviglangt tjukkebolletrimmeforsøk for meg) i ny jobb, og jeg presterte å forsove meg. På Dag 2. Herved har jeg navngitt meg selv “The Biggest Snoozer”. Det må nevnes at det nok er Tarzan som er tungvekteren her, men jeg er ikke dårlig jeg heller, altså.
I dag har jeg trent så jævli mye at jeg håper jeg faller i koma klokka ti og greier å stå opp i måra. Tiden vil vise…
Hvilken madrassfasthet (myk / medium / hard) tilsvarer god, gammaldags skum-madrass i plankeseng? Har alltid sovet på skumgummi, så dette med å sette seg inn i rammemadrasser og overmadrasser med tilhørende fastheter er uhyrlig komplisert…
Vi har kjøpt IKEA Sultan Tafjord overmadrass på 6 cm og jeg føler jeg forsvinner ned i den… rammemadrassen vår er hard, og det er slik jeg vil ha den, men det hadde vært greit å “myknet” den opp LITT med en bra overmadrass — kan noen anbefale en hard til medium overmadrass? Uansett merke. Svar mottas med takk…
Hater når jeg må bytte drit. Mor og mormor lot det gå sport i å kjøpe ting og så bytte dem etterpå. Which is why jeg går ut av skobutikken med skoa PÅ samt pælmer alle lapper det øyeblikket jeg øyner en søppelbøtte. Bytte varer gjør jeg bare når jeg MÅ, og det tror jeg at jeg må nå. Blæ.
Da var vel jula egentlig over, og jeg har ikke noe spesielt å rapportere. Det ble spist og trent litt og pakket opp. Terje har slått meg 9 ut av 10 ganger i Race for the Galaxy. Så mye er som før, for å si det sånn.
I dag skal vi ut med bilen, så det blir spennende å se om vi må måke en TREDJE parkeringsplass når vi kommer hjem igjen. På Oslo vest er man visst allergisk mot spader og skufler, man bare tar plassene andre har måkt. Am I surprised? Nei.
Noen ganger gjør jeg ting som er så stikk i strid mot all logikk at jeg blir helt imponert over meg selv. I dag var jeg på vei ut av kjøpesenteret på Aker Brygge da en dame først tilbyr meg en lapp hun mente var “50% rabatt på mange Hennes & Mauritz-varer”! Jeg har klokelig lært meg mitt mantra there is nothing like a free lunch, and there aren’t any free lunches etter å ha bitt på en håndfull scams (blant annet DVD-utleie på internett, “gratis prøve!!”) så jeg tar aldri imot noe gratis mer.
Altså, hvem betaler folk til å a) sitte på telefonen eller b) står rett opp og ned i åtte timer for å gi bort ting? Er du en uteligger, og ser de ut som Frelsesarmeen? Nei. Da er det egentlig bare å si nei takk. Ingen ting er gratis!!
Derfor godta jeg meg litt da jeg hørte at mange har fått problemer med å stanse sms-reklame etter at de frivillig ga bort nummeret sitt for å få hundre kroner i rabatt på Kapp Ahl. De spurte meg også da jeg var der. Da jeg sa nei så dama bak kassa ut som om jeg nettopp hadde avslørt at jeg hadde et ekstra øye i panna. Hvem sier nei til hundre kroner lissåm?! Jeg, nemlig. Jeg selger ikke telefonnummeret mitt for hundre kroner. Hadde de tilbudt meg noen tusenlapper kunne vi fått i gang en dialog.
På bakgrunn av dette forstår vel mange hvorfor jeg automatisk sa nei takk til rabatt på H&M. De skal ha noe, tenkte jeg automatisk, så jeg sa nei. Men det stod ingen der og tok adressa di, det var bare en flyer, så jeg kunne forhørt meg. Man lukter jo raskt lunta og kan stikke av om de plutselig skal ha noe av deg. Jeg sa nei til en kanskje harmløs rabatt.
Femten sekunder etter dette blir jeg stoppa av en midddeladrene kar med en stor koffert. Han spør om jeg snakker engelsk, og sier at han kommer fra Machester med flyet, og at bilen hans har stanset ute ved Langhus (et godt stykke utenfor Oslo) så han trenger tredve kroner. Han sier ikke hva han skal ha dem til. Jeg tenker ikke en gang over hva han a) har gjort med bilen, b) hvorfor han står utenfor Aker Brygge av alle ting, og c) hva han skal med de tredve kronene. Han står der og henvender seg hyggelig og personlig til meg, så jeg gir han tredve kroner, glad og fornøyd. Først når han fortsetter videre mot tuppen av Aker Brygge, på vei FRA trikkeholdeplassen, begynner jeg tenke. Hva i alle dager skulle han egentlig med de pengene? Kjøpe seg en Chai Latte? Om han var på vei til et hotell, hva trengte han dem til? Og om han skulle ta bussen, hvorfor gikk han ikke gjennom kjøpesenteret som ville vært kortere?
Folk tilbyr meg rabatt, jeg sier nei. Folk ber om penger (under tvilsomme tilskudd) og jeg gir gladelig fra meg. Hvor er egentlig logikken?
Jeg lærte visst ikke så mye av den DVD-utleie på internett-greia likevel. Jeg håper han kosa seg med pengene.
(Nå skal det dog nevnes at jeg hadde superkarma resten av dagen, så jeg tror ikke det var bortkasta. Jeg tror han var karma-julenissen. En middelaldrende karma-julenisse med beige frakk og koffert. Jepp. Det tror jeg.)
Den ser større ut enn den faktisk er nå på grunn av at stanga er i lengste laget. Man bruker å sette ekstra lang stang fordi man som oftest svulmer opp rundt såret. Jeg har time til å få ny stang om to uker, men spørs om jeg ikke må be om å få komme litt før, for tennene henger seg opp i plata når jeg spiser om jeg ikke er forsiktig 
Nå skal det gjøres følgende:
Marte sa at Costume er et ok moteblad. Jeg føler bare veldig for å gjøre jenteting for tida. Så da kjøpte jeg Costume. Og fiskekakene fra Rema er GRISEGODE.
Så skal jeg stryke julegardiner og så trene. Hahaha. NM i flinkest. Må gjøre opp for det skuffa trynet modern kommer til å sette opp når jeg kommer hjem til jul med nok et høl i trynet 
Hver gang Ofte når jeg drikker blir jeg så jævla drita, så jeg gidder ikke feire ny jobb med champagne. Det blir bare mas av det. DERFOR! tenkte jeg å gratulere meg selv på en annen måte! Tenkte liste meg ned til sentrum i morgen og høre om de har tid til å smelle på meg en tiny barbell i trynet…
Jeg hadde en Monroe-piercing (i det siste også gått under navnet “Madonna”) da jeg var 18. Jeg hadde den ikke lenge, for en bekymret mor og en kjip tannlege overtalte meg til å ta den ut. (Hallo. Selvfølgelig anbefaler ikke tannleger bakteriehull i munnhulen. Hva skulle han sagt? Neeeeida det der gjør ingen ting!) Jeg savnet den, savnet følelsen av metallet i munnen. Det jeg ikke savnet var at den var litt kjip med tennene mine fordi den egentlig satt litt for langt ut. (Dama som satte den tegnet den egentlig inn mye nærmere sentrum av munnen, men jeg mente den var for lang inn. Tenkte ikke på at man bruker munnen til å snakke og smile. D’oh.)
Slik så det altså ut.
Nå vurderer jeg å ta en “flipside-Monroe”, nemlig på undersiden av leppa. Jeg vet at man får en fatass kule i starten, men etter en måneds tid kan man vel putte på kortere stang med mindre smykker på, og jeg ser for meg noe allá dette:
Bildene er tatt herfra og herfra, fra denne modersiden.
Den lille til venstre er jo tilnærmet usynlig. Konge.
Skal, skal ikke?
Jeg har tenkt å fortelle den ganske lange og kjedelige historien om Anne og kiloene. Men dette er ene alene for å si noe om på hvilket grunnlag jeg trener nå, og hva ønskene og målene for framtiden er. Pluss hvorfor jeg er så opptatt av det.
Da jeg var liten kid var jeg ganske høy, og ikke den letteste flisa i klassen. Men jeg var fremdeles ganske slank, og da jeg skøyt mer i været som 13-åring var jeg direkte tynn. Så var jeg fin og normal, hverken undervektig eller overvektig, til året etter videregående — da kom kiloene snikende på. Jeg husker ikke hva jeg veide, men jeg brukte 34” i buksevidde, noe som er stort nok for en 20-åring. Dette er herrens år 2001.
Høsten 2001 bestemte jeg meg for å begynne å trene skikkelig, og kjøpte mitt første medlemsskap på 3T. Mot jula 2001 hadde jeg klart å prelle av meg litt flesk, men jeg ble liksom aldri kvitt “børen”. Utover 2002 og 2003 økte jeg mer i vekt fordi jeg jobbet mye i en pizzarestaurant og fikk beveget meg lite (stressing og svetting rundt på et kjøkken klassifiserer ikke kroppen min som fysisk aktivitet, tydeligvis). Maksvekt er jeg usikker på, men jeg tror jeg var oppimot 74 kg på det tyngste. Det skulle vise seg at dette ikke var maksvekt jeg kom til å oppnå.
Fra venstre: Sommeren 2001, en smule pløsen. November 2001, litt mindre. Utover 2002 en gang, pushing 74 kg.
I 2003 begynte jeg å danse igjen, samt at jeg meldte meg inn på treningssenter igjen (hadde droppa medlemsskapet en eller annen gang tidligere). Jeg skiftet avdeling på jobben og kjøpte ny sykkel, og da snøen begynte å forsvinne i 2004 begynte jeg å sykle til jobb, hver dag – noe som innebar ganske mye oppoverbakker på et stykke som totalt tar vel 20 min å sykle. (Strekket tar sikkert en time å gå. Vi snakker Ila – Moholt, for den som er kjent i Trondheim.) Jeg økte på med danseklasser og tok vel 3 i uka i alt, og kiloene prellet av. Plutselig var jeg nede i 65 kilo, som man også kan lese fra innlegg tilbake til 2004 på bloggen her.
Her snakker vi altså min “gull-alder” på slankefronten. Stort sett brukte jeg 38 i bukse (tilsvarende 28-29”). Jeg druknet i min 30”-bukse, og jeg husker jeg prøvde en 36-bukse på Vero Moda en gang og kom inn i den. Når jeg holder opp buksene jeg brukte den gangen foran meg nå, ser det ut som bukser en 13-åring kunne brukt, det er helt latterlig. Jeg vet ikke om målet er å være så bitteliten igjen, det ser nesten vondt ut…
Fra venstre: Jeg husker jeg tok dette bildet fordi jeg følte at den kroppen jeg hadde da var noe jeg virkelig burde ta bevis av for framtida… tror jeg skjønte selv at dette ikke kom til å vare evig. Men det varte til 2006 (bilde til høyre) mer eller mindre – jeg kom meg fremdeles inn i den samme buksa, min berømte bittelille fjortisbukse som jeg har på meg på begge bildene.
Jeg holdt på formen takket være dansing og treningssenter, selv gjennom første halvdel av 2006 da jeg hadde ødelagt et kne og ikke kunne trene noe særlig. (Mai 2006 introduserte jo fenomenet mageblogging.) Men så kom 2007, jeg hadde fått kjæreste, hadde sommerjobb hos en iskremprodusent der jeg fikk spise så mye is jeg ville… ikke bra. Kiloene snek seg på, en etter en, og jeg husker jeg prøvde å la være å bry meg… men det er jo ikke superhyggelig heller.
Fra venstre: November 2007, og magen har vokst, ingen tvil om det. Etter en rassia klarte jeg å lugge av litt flesk fram mot April 2008, men stagnerte.
Mot slutten av 2007 innså jeg at jeg var noe jeg ikke ville være, og satte inn en grei innsats som reduserte noe av flesket, men som tydeligvis ikke var nok til å holde på en god forbrenning, så det sklei ut igjen. Et par måneder etter at jeg hadde begynt i ny jobb i 2008 var jeg på mitt tyngste, vekta hadde klatret opp i mot 78 kilo, og der ble den trass i rykkvis innsats på Elixia i Oslo. I februar 2009 satte jeg inn storinnrykk og fikk krympa meg litt, men igjen, det sklei ut – og jeg kunne liksom ikke forstå hva jeg gjorde feil. Jeg har forstått i etterkant at innsatsen ikke var helhjerta nok. Styrke 1 gang i uka blir du ikke slank av.
Februar 2009 til mai 2009: Fikk tatt av en del flesk, men det skar seg med tur til NYC samt sommerferie. På begge bildene har jeg en “målebukse” i 31” jeg kjøpte i februar 2009 for å ha noe å måle meg mot.
I juni 2009 var jeg altså igjen plaget med fleskefull pløsemage, og bestemte meg. Altså Bestemte Meg. Nå hadde jeg fått en fin teknikk på utholdende styrke i sal, og økte hyppigheten på treningene. Fra uke 32 la jeg inn 2-3 treninger i uka, gjerne to timer i slengen om jeg orket. Det ga resultater til slutt. Jeg fikk av en god del “småflesk”, og i september hadde jeg fått av nok til at jeg stolt kunne si at 31”-buksa jeg hadde kjøpt (“målebuksa”) faktisk kunne brukes. I oktober gikk jeg ut med den for første gang. Relativt blid!
Juni 2009 til september 2009. Merkbar avflesking.
Og hvor står jeg nå? Bildene under er fra fotografering i oktober og november i år. Det går i rykk og napp, men vekta er nå på ca 75 kilo, noe som tilsider 3 kilo ned. Jeg har aldri vært så sterk i kroppen som jeg er nå, og jeg har mista nok fett til at jeg f.eks. kan flekse fram en rimelig fin Latissimus Dorsi.
Status okt/nov 2009. Buksa til venstre er en 30” jeg ikke har fått på meg siden tidlig 2008. Buksa til høyre er den samme 31”-prøvebuksa som på bildene over.
Så hva er målet nå? Jeg trener 2-3 ganger i uka, og har virkelig merket at å trene musklene er den enkleste måten å miste fett på. Tren ofte nok, stick with it, pass på kostholdet, så løsner det – men det tar tid og tålmodighet. Jeg ønsker å komme ned til hvertfall 72 kilo, men viktigere er å komme ned i 30”-størrelse. Minst. Jeg vet ikke om jeg ønsker eller kan komme meg ned til mine 2004-tall, det viktigste er at jeg føler meg i slag, får ned fettprosenten og liker det jeg ser.
Jeg danset mye før, og det er fremdeles den beste form for kondisjonstrening jeg har prøvd, men utholdende styrketrening med mange reps og moderat med vekt gjør også underverker for “blodpumpa” – pluss at det former muskler. Å løpe gidder jeg maks en gang i uka, spinning er dørgende kjedelig. Jeg ønsker å prøve roing og girya etter hvert, pilates dreiv jeg med før, men jeg føler liksom det blir for lett etter å ha brukt vekter. Jeg har litt lyst til å gå over til tung styrke med få reps, hvertfall legge inn en økt i uka med litt mer form for “maksing” – men foreløbig liker jeg at det svir og griner i muskelen etter 3-4 minutter med reps. Det minner på en måte om dansing: Digg musikk og en kropp som svir.
Så, det var den historien… kort oppsummert kan jeg si at styrke er den diggeste formen for slanking, det har gått mye opp og ned men nå håper jeg det er på vei ned igjen. Hva er det de sier, to be continued… 
Siste dagen jeg var offisielt ansatt av gamlejobben, fant jeg en hundrings på bakken. Hmm, tentke jeg. Dette kan være et bra tegn eller et dårlig tegn. Et bra tegn at jeg finner penger, et dårlig tegn fordi jeg er grisk og tar dem. Vil jeg bli straffet for det? (Jeg ventet faktisk i ti minutter for å se om noen kom tilbake, og hadde det vært mer enn 100 kr hadde jeg selvsagt levert dem inn til nærmeste butikk.)
Dagen etter fikk jeg telefon om at jeg hadde fått ny jobb! Yay!! Dårligere betalt, dobbelt så trivelig. Dette blir en helt annerledes erfaring – og jeg gleder meg!
Tar det med hundringsen som et tegn, jeg. Nå er det min tur! Og hundringsen har jeg fremdeles i jakkelomma – den skal gå til den første uteliggeren eller =Oslo-selgeren jeg finner.
Tror dette blir en bra jul!
Da er jeg meg selv igjen. Tror jeg.
De siste månedene har vært litt tøffe – tøffere enn jeg skulle tro noe sånt skulle være. Jeg er en av de uheldige som “mista jobben i finanskrisa”. Firmaet jeg hadde jobbet for i 1 år fant ut at de hadde for mange utgifter, og svarte med å hive ut junioren. Eller, som det offisielt heter – “skifte fokus fra salgsstrategi gjennom konsulenttjenester og heller satse på service av ettermarkedet” eller hva de nå kunnet ha rotet opp av fin beskrivelse.
Først tenkte jeg “jaja, ok”. Så tenkte jeg “hmm”. Så tenkte jeg “buhu”, og det tenkte jeg ganske lenge. Og det var mye vondere enn jeg hadde trodd det skulle bli — også fordi jobbsøking er en omfattende prosess, markedet er trangt for tiden, og jeg falt ofte gjennom — for bra utdannelse og erfaring for halvparten, for lite konkret erfaring fra de øvrige. Jeg sa på et tidspunkt at jeg hadde taklet lettere å bli dumpa av en fyr enn å bli dumpa av jobben, og det ble nok sagt i kampens hete — men det føltes virkelig som om verden prøvde å fortelle meg at jeg var en skikkelig ubrukelig dust.
Det positive med alt er at jeg har hatt god tid til å tenke meg om (hvertfall etter at den verste sørgeprosessen var over) på hva jeg kunne tenkt meg å gjøre videre. Er jeg teknolog? Eller er jeg mer av en administrativ type? Og svaret så langt er: Jeg har alltid vært potet, og jeg er ikke redd for å prøve noe nytt. Om jeg nå tar en helt annerledes jobb, så kommer jeg til å gi jernet her også, fordi jeg er tross alt bare 28 – jeg skal jobbe til jeg er nærmere 70 (gjerne lenger også!) og jeg er fremdeles veldig ung — jeg har mange ting å lære, og jeg føler ikke at jeg har noe klar retning pekt ut for meg ennå.
Sånn sett kom kanskje denne “dumpingen” greit på. Jeg lærte på det, rett og slett. For jeg har også lært å ikke hovere over andres livssituasjon, karrierevalg og lignende. Jeg følte meg ganske “hotshot” da jeg begynte, og følte vel at jeg hadde skutt gullfuglen, mens mine klassekamerater stort sett måtte “ta til takke” med “ikke fullt like bra og spennende jobber”. Slike jobber som jeg ikke kom inn på intervju en gang etter å ha blitt dumpa. Det fikk meg virkelig ned på jorden, og jeg lærte at et ærlig dags arbeid er et ærlig dags arbeid, uansett. Å ha kontor, betalt telefon og visittkort er ikke minstekrav. Det er et privilegie du må gjøre deg fortjent til.
Om jeg ikke er bitter, er jeg fremdeles litt fornærmet. Jeg blir tatt inn med alle lovnadsord, ble kasta ut i det og jobbet ræva av meg — og har i ettertid skjønt at jeg fikk dårlig opplæring, lite oppfølging og hadde i sammenligning med annet faktisk ganske dårlig betalt. I morgen har oppsigelsestiden gått ut, og jeg er ikke lenger ansatt. Så — fare well, old workplace, jeg følte meg som dødkjøtt for et par måneder siden, en idiot dere så deres snitt til å hive ut. Nå skjønner jeg at dere har gjort en skikkelig tabbe. Og sånn skal jeg prøve å fortsette å tenke.
