Jeg er en potet, og har aldri hatt det helt klart for meg hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og til og med nå, i en alder som kryper opp mot 30, der alle andre mener at jeg bør være “fornøyd” med det jeg har “oppnådd” og begynne å produsere unger, klarer jeg ikke riktig helt å slå meg til ro.
Jeg skulle først studere jus, så IT, så arkeologi, så medievitenskap — det må nevnes at jeg har påbegynt tre av disse og ikke fullført — men endte altså til slutt opp som ingeniør. Etter å ha hatt skikkelig fænsy konsulentjobb i ca et år, gikk denne fløyten på grunn av finanskrisen, og da stod jeg der da — med et bein i sildekassa og et i blomsterkassa og visste liksom ikke helt hva jeg skulle gjøre.
Siden å få ny jobb innen samme bransje gikk rimelig treigt, og jeg mener lediggang er roten til alt vondt, tok jeg mer eller mindre det første og beste som dukket opp. Jeg gikk fra logistikkbransjen til IT-bransjen (noe som på en måte gir vibber til å “gå i sirkler”, siden et av de første studiene jeg prøvde meg på var Informatikk) på null komma svisj, og endringen av arbeidstittel var også rimelig dramatisk. Der jeg før hadde stått og holdt presentasjoner og gjort forprosjekt for de største kundene innen Food & Beverage i Norge, satt jeg nå i skranken og svarte på hvor toalettet var. Rimelig annerledes, med andre ord.
Men jeg liker å jobbe. Jeg begynte å betale for min egen hobby ved å jobbe noen timer i uken på ridesenteret jeg tilhørte da jeg var 13, og som 15-åring fikk jeg min første “ordentlige” jobb som avisbud. Som 17-åring stod jeg i kassen på et bakeri annenhver lørdag — og så videre. Jeg mener alt arbeid er godt arbeid, og det er jommen meg ikke småtteri man lærer av å ha gjort masse forskjellig. Jeg har foret kjøttokser, jeg har lempet iskrem, jeg har servert øl. Jeg har kjørt pizza til alle mulige slags rare folk, og brutt et par stereotyper i samme slengen. Og jeg kan med rimelig sikkerhet si at ikke en av disse jobbopplevelsene har vært bortkastet. Faktisk var iskremlempe-jobben den beste jobben jeg har hatt. Jeg fikk se mange steder, fra bittesmå campingplasser til Stor-Oslo, møtte mange trivelige mennesker, fikk gjøre tungt fysisk arbeid, samt spise så mye is jeg ville. At jeg hver morgen klokken 0615 stod nede på Oslo S og halvsov oppreist ventende på sjåføren, og at minimumsvakta var på 11 timer minus lunsj, er liksom ikke sånt jeg husker i etterkant. Det er bare detaljer.
Kulest å ha jobb i stooor lastebil!
Jeg tror det er viktig å ikke være kresen. Sjenert, skeptisk, ok — men ikke kresen. Jeg kaster meg ikke ut i alt, langt derifra, men jeg tror det gjør noe med en person å sette seg inn i “livene” til andre mennesker. Jeg må bare få si at det er et par mennesker i firma likt det jeg jobber i som kunne ha hatt godt av et år eller to i servicebransjen. Det er ALT for mange mennesker som går fra kremutdannelse til kremjobb, uten å ha tatt i verken en spade eller en vaskeklut, og det er ikke bra. Det burde vært obligatorisk på gulvet-jobb til alle som skal bli ledere — faktisk burde det vært innlagt som fast praksis på alle lederutanninger. To måneder i servicebransjen eller helsefag. Jeg kødder ikke! For det er jaggu meg mange “på toppen” som burde satt seg inn i hverdagen til folk som jobber turnus til lav lønn. Kanskje de ikke hadde jodlet så høyt om sykefravær, latskap og ambisjonsløshet. Det er faktisk ingen jeg har sett jobbe så hardt som de som faktisk har de både psykisk og fysisk mest krevende jobbene. Du har kanskje mye ansvar som økonomisjef, men det trengs jaggu meg en positiv innstilling for å orke de fleste lavtlønnede yrkene også. Det snakkes så mye om ydmykhet, og jeg tror mange bruker ordet uten å virkelig ane hva som faktisk ligger i det.
Etter å ha oppsummert noe av mine arbeidserfaringer gjennom årene, må jeg nå fortelle at jeg for tiden sitter å lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har latt meg inspirere av blant annet Tone, som skifter beite fullstendig. En annen venninne av meg tar nå deltidsstudier i blant annet anatomi og ernæring for å gå fra lærer til PT. Konklusjonen er som følger: Veien er målet. Kanskje jeg finner ut at jeg vil ta enda en Bachelor, og hvorfor ikke? All kunnskap er god kunnskap, og det er mye rar kunnskap jeg har opparbeidet meg opp gjennom årene jeg har fått bruk for. Selvstudium i Rettslære, alle mattefagene, italiensk på videregående, kassasystmet på restauranten… det er helt sprøtt hva man faktisk kan ende opp med å få bruk for. Og derfor er jeg ikke redd for å skjene ut og gjøre noe HELT annet nå — jeg prøver hvertfall ikke å være redd for det — for det er kanskje sånn at alt som skjer, skjer med en mening, og at det følger en lærdom med alt.
Ett år etter uffameg-beskjeden om at drømmejobben gikk i dass, tror jeg at jeg endelig har kommet meg over det. Nå skal jeg prøve å ta med meg lærdommen og bruke den, istedenfor å gråte over spilt melk. Nå er jeg glad jeg fikk muligheten i det hele tatt. Og hvem vet hvor veien går videre? En ting er sikkert: Trening har lært meg at jeg har mye energi. Alkohol har lært meg at jeg alt for lett kjeder meg. Faktisk tror jeg at jeg har ADHD light. Det er ikke en dårlig ting å må holdes i gang. Og nå skal jeg prøve å utnytte det bedre.
