Det er mandag, men føles ut som det er fredag!!

Har hatt en skitbra treningsøkt, spist ovnsstekt laks og livet er bare supert!

Derfor feirer vi med en feiende flott Britney. Kropp er topp. Og sjekk baksidene til de andre danserne som henger på “vannrett-pålen”… aiai!!

Altså, jeg skriver så mange kvasi-feminist-innlegg uansett, så jeg skal gjøre litt som vampyrene i Buffy. Halloween er den eneste dagen de holder seg inne. Jeg digger dansende blondiner på kvinnedagen. For det er liksom ikke hva du gjør den ene dagen i året som er viktig, men hva du gjør alle de andre 364… litt som med trening, altså. Which brings us back to Britney. Aaahh jeg elsker å gå i sirkler.

I dag har jeg brukt dagen til å tenke over hvorfor trening er viktig for meg. Hvorfor jeg elsker å danse. Hvordan jeg elsker å se kroppen min respondere. Hvorfor jeg nå skal ta meg sammen og gi jernet videre så jeg kommer meg ned i min “comfortsize”.

Dette er takket være de flotte jentene jeg tilbringte formiddagen med i går. De har virkelig “peiling på det” og er flotte motivatorer og deler av sin kunnskap med glede. Deres kjærlighet til trening (for det er det de har!) smitter over på meg, og jeg er nå hakket mer hekta enn jeg kanskje til og med var i høst da jeg var “inne i det”. Å se at jeg har lagt grunnlag til å ta 70 kg i knebøy “lett som bare det” viser meg at jeg har fått til mye mer enn jeg så langt har trodd.

Jeg har innimellom trodd at jeg ikke har kunnet gjøre noe med “overvekten” — at kroppen nå hadde funnet sin komfortvekt på ca 75 kilo, og at det ville være svært vanskelig å komme seg ned fra den. Nå tenker jeg annerledes. De siste ukene har jeg vært slapp på treningsfronten, men likevel mistet flesk. Jeg kommer meg nå inn i min fine fløyelskjole i str 38, som jeg ikke fikk skikkelig over hoftene bare for et halvt år siden. “Testbuksa” mi i 30” kneppet jeg opp i dag uten å måtte åme meg på senga. Noe har skjedd, noe vil tydeligvis at jeg skal fortsette.

Så da er det bare å kline til videre. Jeg har motivasjonen. Jeg skal handle inn egg, koteletter og grønnsaker, proteinbarer og lett-kakao (veldig effektiv sjokosug-stilner.) Jeg skal peke meg ut treningstimer, og jeg skal like blodslitet igjen. Jeg skal glise over å knapt klare å kneppe opp BH’en, og å halte ned trapper, og å ha så mye vann i kroppen at jeg har gått opp 2 kg dagen etter en treningsøkt. Muskler skal skjelve. Vaskemaskinen med treningsklær skal dure. Det skal igjen ligge flere par joggesko til tørk på badet.

Gleder meg!!

Så skulle jeg stikke ned på gymmen og møte noen jenter jeg aldri hadde møtt før. Jeg hadde trent i går og var støl i overkroppen, så jeg tenkte rusle litt på mølla og se på de andre jentene og lære litt teknikk. Hadde i tillegg litt rødvinshode. Men likevel klarer jeg å ende opp med stanga på nakken. Mind you at jeg har hatt en “ordentlig” stang på meg bare én gang før, og jeg har bare trent utholdende styrke (fislevekter og maaange reps), men ok, vi lesset litt på for å se åssen det gikk. Med støl overkropp og rødvinshode, altså.

20 kg: Stanga kjentes ut som den veide fem. 8 reps.
40 kg: Detta gikk jo lett. 8 reps.
50 kg: Burde det ikke være tungt nå? 8 reps.
60 kg: Ok, nå kjennes det. 6 reps.
70 kg: Jaggu!! 3 reps!

Kjente at jeg begynte å slurve med teknikken på siste rep, så der ga jeg meg. Men hallo. Jeg tok da 70 i bøy første gangen jeg liksom virkelig prøvde å løfte litt tungt.

At teknikk innkjørt på max 17 kg skal gjelde for 70 kg høres helt brutalt ut, men jeg kjente at ryggen, magen og beina var på plass og gjorde jobben sin. Det finnes til og med video, fordi Rie er så smart og filmet!

Dette påfunnet av å møte fem treningsglade jenter er det smarteste jeg har gjort på lenge. Det er sjelden man møter så mange trivelige folk på en gang!! Takk for et utrolig bra lag, jenter

Jeg må si Harald Eias program frusterer meg litt. Og nå skal jeg ikke begi meg ut på lange forklaringer hvorfor. Jeg skal bare si at jeg VET at det har vært en trend i kjønnsforskermiljøet siden tja, 60- 70- tallet, på at alle individer er født med samme forutsetninger (ie samme hjerne) og at det derfor ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å si at det er forskjell på gutter og jenter. For sånn sett har de “kjipe” norske kjønnsforskerne rett: De forholder seg til bevisene, og det er faktisk, etter vitenskapelig modell, ikke bevist at gutter og jenter har forskjellige preferanser fra fødselen av.

Men. Da jeg var liten, løp jeg rundt i 2 cm kort hår. Om det var Shira eller He-Man vi lekte med spilte ingen rolle, så lenge “bygget” vi lekte med hadde en heis. Jeg har mye lengre ringefingre enn pekefingre, som visstnok betyr mye testosteron i fostervannet. Og ja, jeg liker matematikk og å lese kart, men ærlig talt, dette er egenskaper jeg stort sett har tillegnet meg, ikke sånt jeg føler jeg har noe særlig talent for fra naturens side.

Og hvorfor?

Mora mi var alenemor. Hun var både min mor og min far. Hun viste meg at damer kan ligge på kne og skure gulv, og øyeblikket etter gå ut og snekre bu til søppelkassene. (Faktisk foretrekker hun det siste.) Jeg ble vist tidlig at mine forventninger til meg var ganske mangfoldige, og jeg fikk anerkjennelse fra mor om jeg gjorde “manneting” like mye som “dameting”. Har det hatt noe å si? Jeg tror det.

Vi ønsker å koble alt jente- og guttepraten til gener, og det er lett å si om man er oppvokst i et standar mor, far og barn-hjem. Vi som har hatt litt andre grunnlag vil kanskje gi deg en annen versjon. Og det er viktig å ta vare på disse versjonene, fordi de er et testament til hvorfor noen av oss oppfatter ting en liten grad annerledes. Jeg har faktisk kanskje ikke hatt noe spesielt grunnlag i det hele tatt for å bli mer glad i å snekre ting, men jeg har fått innlært at det kan være en fin ting å kunne. Jeg har altså hatt muligheten til å se at strukturerte-tekniske-algoritme-relaterte ting kan være morsomme. Fordi et (kvinnelig) forbilde av meg har oppdaget det før meg og “ledet vei” til disse tingene.

Jeg ser på meg ser som veldig feminin, men ikke i den “tradisjonelle” oppfatningen av feminin, som åpenbart nå betyr kommunikasjon, mennesker, rosa og barbiedukker. For meg betyr den feminine del kommunikasjon, intuisjon, humor og åpenhet. Femininitet kan slå ut til å bli fullstendig bitch, og vi damer kan være rimelig kjipe når vi ikke døyver våre verste egenskaper, akkurat som hos menn. Men hovedlinja mi her er at damer er forskjellige. Og vi kan være veldig “damete” uten å å hate tekniske fag.

I det siste har jeg vært møkklei trening og har rett og slett droppa ut i ca 3 uker. Utdroppinga har flere årsaker enn å bare være møkklei, da jobben også har vært slitsom, men uansett så har jeg ikke trent. Da jeg endelig fikk lysten tilbake, var dørstokkmila laaaang, da jeg så for meg at det kom til å bli helt tragisk å dra på trening — ikke orke noe som helst, måtte ta skikkelig babypysevekter for å klare timen. Men det gikk faktisk veldig greit! Musklene skalv noe inni gampen på spesielt markløft (skjelverumpe!) men jeg kom meg gjennom, og det hele var faktisk ganske lystbetont. Good stuff!

Uansett, jeg har tenkt over hva jeg egentlig ønsker med treninga. Jeg har trent mye forskjellig før, og jeg prøvde å tenkte gjennom hva som er gjennomgangsfaktoren for de forskjellige treningsformene. Finnes det en rød tråd? Og svaret er: Det må være en lett miks av styrke og kondis, og det må være bra musikk inn i bildet. Tøybarhet er også fint da jeg er ganske stiv i utgangspunktet, og ikke har vondt av å bli mykere. Samtidig må det ikke være såpass bundet til at jeg MÅ trene 3 ganger i uka, det finnes uker jeg bare kommer til å klare 1-2 gang, så noe dedikert styrketrening er allerede ute av alternativene.

Løsningen må for meg bli variert. Løping, powerwalking/ hiking ute, dansing, utholdende styrke. Jeg har jo fått muskler det siste halvåret selv om det tyngste jeg har løftet er 15 kg i knebøy (men da i ca 4 min sammenhengende.) Det skal faktisk ikke så mye til før kroppen responerer. Jeg tror mange tror man må løfte kjempetungt for å kunne se noe, og dette vil jo selvsagt også avhenge av fettprosent og gener, men jeg tror at om man starter på scratch, kan man få en fin kontur av å drive lettere styrketrening. Man må ikke gjøre alt 110%, 70% er ofte et bedre alternativ da man kanskje har større gjennomførelsesprosent?

Samtidig må jeg forstå at jeg er avhengig av mat. Jeg må spise, hvis ikke blir jeg grinete. Og jeg har ikke vondt av jarlsberg og hvetemel. For mye av noe er aldri bra, men jeg kan bake boller og spise dem uten å få karbo-angst. Tidligere har jeg vært helt nazi på å bare spise svinefilet og stekt brokkoli i disse treningsfasene mine, og ja — det er godt med svinefilet og stekt brokkoli, men man tåler faktisk å spise vanlig taco også. Det viktigste er at man finner en balanse for kropp og sjel som fungerer. Jeg har nettopp hatt magekatarr, og lurer på hva fordøyelsen egentlig mener om proteinpulver, suketter, aspartam-skyr og annet “erstatningskosthold” — hvetemel er ikke konge det heller, men er det så mye bedre å spise laboratoriefremstilt mat? Jeg er sannelig ikke sikker.

Så mitt stikkord fram til sommeren vil ikke være “sunt”, men “friskt”. Jeg skal prøve være mer ute og prøve spise mer naturlig. Proteinbarer er fine de, bevares, men jeg skal prøve å i større grad spise “normal” mat når det føles greit. Knekkebrød og egg er fremdeles mine beste venner, men potetmos er jaggu ikke vondt det heller!

Til slutt, et lite flash til mitt innlegg Ti kilo HVA?

Jeg veier rundt 75 kilo med mat i magen og vann i kroppen. Alt lavere enn det er på grunn av dehydrering eller utsvetting etter en treningsøkt. Etter magekatarren var systemet nesten så godt som tømt for mat og vann, pluss at jeg sikkert mistet en del væske i tillegg. Så gikk jeg på vekta:

Jeg tenker igjen på disse kampanjene der slankefirma lover “4 kilo på en uke”. Jeg er ikke forundret i det hele tatt over at noen kan “gå ned” fire kilo på en uke. Problemet er at de fleste av oss ikke vil klare fire kilo FETT på en uke med mindre vi er kraftig overvektige og går til høyforbrenningsprogram alla Biggest Loser. Når jeg ser mine 71,8 kilo skjønner jeg godt at det er lett å love både fire og fem kilo rask vektnedgang. Hørm.

…rettere sag: Fjortis av nittitallet.

Jeg fikk helt flashback av antrekket og sminken til Gwen Stefani her. Det var som å gå i Dr. Martins på ungdomsskolen igjen (selv om jeg ikke hadde Dr. Martins… jeg hadde bare army boots.) Men oransje bukser var bra kult, atså. Gjerne med gule Dr. Martins. Gwen var passe kul ass.

Det har i det siste vært en sak i media om hvorvidt “håndtverksfagene” på videregående trenger å lese litteratur fra 1800-tallet. JA, de trenger det. Faktisk. Tenk. Og nå skal jeg forklare hvorfor.

Vi liker å tro at vi lever i et sivilisert samfunn her i Norge. Grunnen til at vi kan kalle det sivilisert er fordi det er bygget på skriftlige lover og retningslinjer. Her er det ikke den sterkestes rett, her er rettferdighet viktig; her har vi byråkrati, jus, fri presse, blabla.

For å forstå at ikke alt som står i avisa er så bokstavelig som det skrives, for å forstå at det alltid ligger en innfallsvinkler bak et tv-program, for å forstå hvordan landet er bygd opp, ja, stort sett for å forstå at ALT ER RELATIVT så trenger man innføring light i samfunnsfag, historie, og så videre. Litteraturen er viktig fordi den gir en innføring i språket. Språk er makt, språk er roten til alle misforståelser. Og i litteraturen finner vi ofte tråder til hvordan folk tenkte da.

“Jammen du trenger ikke ha lest Hamsun for å kunne banke inn en spiker!” Neida neida neida, men alt man lærer på skolen er ikke der for at det skal ha en nødvendigvis konkret sammenheng. Det er fordi vi utdanner samfunnsborgere. For å fungere i samfunnet må du forstå både de skrevne og uskrevne reglene. Ja, jeg mener faktisk at det holder ikke å bare vite åssen du banker inn en spiker. Det er meninga du skal kunne litt mer enn som så.

Jobb. Skole. Trening. Husarbeid. Det tar på.

Jeg samler alle skriveideer på en blokk. Det kommer mer.

Vi sitter og later oss i hvert vårt hjørne av sofaen, da det kommer et mistenkelig pipp fra gangen. Etter en liten stund kommer det igjen. Og så kommer det hyppigere. Og vi innser at det nok er røykvarsleren som melder fra at den er sulten.

Anne: Men Tarzan, det er jo du som mater teknologien!
Tarzan: Betyr det at det er du som mater biologien?
Anne: …hmm, vent, dårlig deal…

15 minutter etterpå står fremdeles røykvarsleren og piper. Vi er ikke raskeste dyra i flokken, får man si.

I det siste har Tarzan og jeg sett LITT for mye på The Biggest Looser. Det startet med at vi så sesong 7 på TVNorge, men siden progresjonen man opplever av å se amerikansk reality sendt bare 4 ganger i uka er tilnærmet et rullatorkappløp, endte det opp med at vi lastet ned resten etter å ha sett halvparten. Vi var ikke helt fornøyd med finalen, men jeg hadde en moroopplevelse da Tara Costa herself svarte på wallpost’en min på Fjesboka.

Jeg skjønte ikke hvor mye vi var inne i denne serien før jeg og Tarzan hadde følgende samtale. Jeg rynket på nesa til å spise spaghettien han hadde laget (carbs! carbs!!) da han satte opp en alvorlig mine og leverte følgende linje:

Men du husker jo hva Bob sa! Vi trenger karbohydrater også!!

Jeg svarte “ok, da” like alvorlig tilbake før jeg innså hvor komisk det hele var. Bob skal man høre på, altså. Vi kødder ikke med Bob!!

Men altzå, jeg er på Dag 2 (ikke Dag 2 av nyttårsforsett-slankekur nei, hele året er et eviglangt tjukkebolletrimmeforsøk for meg) i ny jobb, og jeg presterte å forsove meg. På Dag 2. Herved har jeg navngitt meg selv “The Biggest Snoozer”. Det må nevnes at det nok er Tarzan som er tungvekteren her, men jeg er ikke dårlig jeg heller, altså.

I dag har jeg trent så jævli mye at jeg håper jeg faller i koma klokka ti og greier å stå opp i måra. Tiden vil vise…