Så kommer den opp igjen (og bra er det), diskusjonen om hvorvidt mødre later som om de er lykkelige eller ikke. Dette er for meg som dame en fascinerende greie. Damn if you do, even damner if you don’t.
Å få kids, altså. Det er ingen ting som er tristere, tørrere og mer ukvinnelig enn en dame som ikke har barn. Enda tristere er det om det er selvvalgt. Spesielt her i Norge med alle støtteordninger, barnehager og permisjoner er det jo “galskap” å IKKE få dem. Du kan jo gjøre karriere OG få barn – ikke noe problem det! Og likevel ender det gjerne med at mødre går ned i stillingsprosent når de får (flere) barn, eller tar på seg mindre på jobb – fordi det er faktisk jævli mye jobb å ha unger, hus og alt det der. Jeg synes allerede nå at jeg gjør nok husarbeid hva angår støvsuging, kopper og kar (og jeg har oppvaskmaskin!), handling, matplanlegging og klesvask, og når man blir flere øker dette med omtrent femgangen.
I tillegg må man takle alle utfordringer som grining, bleieskift, pedagogisk lek med barna, kjøring til aktiviteter, henting og levering i barnehage (bhg, har jeg skjønt, de stakkars foreldrene har ikke en gang tid til å stave “barne hage”) og skole… det pailer fort opp med en uendelig rekke oppgaver som aldri blir gjort helt ferdig. Er det noe som frustrerer meg, så er det å aldri kunne si “nå er dette ferdig” om et gitt prosjekt. Hvordan i alle dager kan man være fornøyd med livet når man aldri fått satt punktum på noe, og går rundt og er sliten, trøtt og psykisk uttynnet mesteparten av tiden?
Jo, man må innbilde seg at man ikke er så sliten, og det gjør man helst ved å beskrive seg selv som superfresh til alle andre. Alle har vi gjort det der på et visst tidspunkt i livet, dette med å definere seg selv etter hvordan andre ser deg. Det er så vanlig at det visstnok har et navn. Kjendiser gjør dette konstant. Single gjør det, folk i (ulykkelige) ekteskap gjør det. Det er en overlevelsesmekanisme. Om man sier til seg selv (og andre) “dette går SÅ bra! Jeg er SÅ fornøyd med livet!” og ikke minst “dette har jeg valgt selv!” så gjør det jo som regel det. Men man trenger vel et minimum av søvn og anerkjennelse for å ha nok energi til å kjøre denne basalmekanismen?
Jeg vet nå, takket være en god venninne og en kollega, at å få barn faktisk er (til en viss grad) helt jævli. Du står og griner i dusjen etter fødselen fordi du ikke kjenner igjen kroppen din, noe senere griner du fordi du er fastsatt i en tralt, en eviggående loop, der respekt for deg og ro rundt deg forekommer i promilleandel. Ingen skryter av deg for et godt gjennomført oppdrag (finnes det et ledig øyeblikk mellom herr og fru forelder må det brukes til info alla “har du sett den gule genseren til Pernille?”), alle kommer med “velmenende” råd som får deg til å konstant føle deg ukvalifisert, og prøver du i ett jævla øyeblikk å få tid til deg selv, så klarer en unge eller to å finne ut hvor du sitter likevel. Mamma skal være tilgjengelig 24/7, mamma skal alltid stille opp, mammaer kan alt. Mamma er et konsept for barn, det er en egen institusjon som skal sørve med én gang. Her er det ikke snakk om kølapp eller “dette er ikke vårt felt, henvend deg i bygningen over gaten”. Mamma skal være resepsjonist, ekspert, vaktmester, konsulent og selger i ett. I hvilken del i arbeidslivet forventes det? (Note to self: Om noe sånt eksisterer er det nok i et klassisk kvinneyrke…)
Men, alt det der er helt greit. Vi har alle forstått dette konseptet “mamma”, det betyr å bli (mer eller mindre) alt for noen. Man blir verdens viktigste menneske. Noen synes dette er helt fantastisk. Men det betyr også mye ansvar, og noen føler kanskje at dette ansvaret er hakket mer enn man hadde trodd på forhånd. Fordi det snakkes veldig lite om nedturene med å få familie, og det er jo ikke så rart – hvem vil vel gå rundt og føle at de ikke burde fått ungene sine? Det er jo å føle seg som verdens styggeste menneske. Når man først har valgt å få dem, må man bare kjøre løpet ut og sørge for at de føler seg elsket som små.
Og her er poenget mitt: Vet man egentlig hva man begir seg ut på når man får barn? Lenge har jeg hatt mistanke om at dette bildet av barn er malt någet rosenrødt, og det har jeg fått bekreftet. Å høre poden si “mamma” for første gang gjør det meste verd det akkurat der og da, men det er alle disse andre stundene da man sitter der og får dårlig samvittighet fordi man lurer på hvorfor man i helvette valgte dette her for seg selv… det er disse stundene som ties ihjel, som ingen skal snakke om. Om det er fordi vi kollektivt er redd for å bremse fødselstallene i Norge tviler jeg på, så det må jo ha noe å gjøre med denne selv-overbeviselsen om at alt er helt utrolig bra – bare fordi man skal orke hverdagen? Hvorfor kan vi ikke få et mest mulig sannferdig bilde av det før man velger om man vil gjøre det? Hvorfor skal det latterliggjøres når noen for en gangs skyld åpner munnen om temaet? Hvorfor skal kvinner som pisser nåler bli omtalt som “i god form etter fødselen”? Personlig hadde jeg ALDRI hørt ordet “etterri”, hvorfor i helvette vet jeg ingen ting om det? Jeg har levd i 29 år and then some, jeg har vokst opp med forventningene om at en dag skal jeg også få barn, WHY finnes det et ord for noe som visstnok er helt vanlig som jeg aldri har hørt om?!
En annen ting jeg har skjønt er at det skjer noe med hjernen din når du har fått barn. Den endres fra biologiens side fordi du skal tenke på avkommet ditt først og fremst. Mange sier de blir mer bekymret etter å ha fått barn. Dama som før elsket å reise å ta halvsmå risikoer, vil nå helst bare sitte i sofaen og lese bøker. Hun portretterer det selvsagt som om det ikke er noe problem i det hele tatt, mens mannen, som gjerne vil ut og reise nå som de har nådd de 50, sitter stille ved siden av. Hun som har gitt alt for barna, kan nå ikke oppfylle ønskene til ektemannen. For hun kan jo aldri i verden si “det er ungene sin feil”, det er politisk ukorrekt og den raskeste veien til å skaffe seg uvenner. Eller i det minste å bli grundig baksnakket og kanskje litt permanent (humoristisk sådan) uthengt.
Så, med det in mind… hvorfor skal ikke det være naturlig for en kvinne å ikke få barn? Hvorfor skal det være som en slags obligatorisk oppgave? Hvorfor er det egoistisk å ikke ville ofre mesteparten av oppmerksomheten sin til noen andre enn deg selv?
Dette er en uting. En enorm, enorm uting, og jeg håper det etter denne “normalt med 3 barn og full jobb”-perioden vi har hatt de siste årene, kommer en debatt om dette med at kvinner kan velge annerledes uten at de blir sett på som ukvinnelige. For døgnet har faktisk bare 24 timer, uken har bare 7 dager, og man rekker ikke alt man vil. På ett punkt vil man måtte velge bort noe for å få noe annet.
