23. Feb
2011
Jeg flytter en mappe opp

Jeg driver for tiden å prøver ut mine nyfunne programmerings- og databasekunnskaper. Flytter derfor permanent ett hakk opp til kleivens.com/anne.

Jeg jobber med å få fiksa slik at feeden fra mappen blog også henter feed fra den nye siden, men jeg vet ikke hvor lang tid det tar før (jeg gidder å) få(r) fiksa det. Fint om du endrer feed til http://kleivens.com/anne/?feed=rss2. Dersom du vil fortsette å lese selvsagt.

Så: Farvel rosa. Men giraffen må jeg få plass til. Tingen er at nå har jeg blitt en sånn kjedelig progger som setter funksjon først, alltid. Så designet får vi se på sånn etter hvert.

23. Feb
2011
Today’s special

(PS, omskriv denne til å omhandle WordPress og oppdatering, så har du meg.)

18. Feb
2011
I still believe one and one makes two

Det er en del av dette “nå er vi to”- styret jeg aldri kommer til å få helt dreisen på. Spesielt dette med at man plutselig skal måtte svare for hverandre. Jeg har aldri hatt noen personlig sekretær, jeg har stort sett vært vant til å håndtere avtalene mine selv. Anne, vil du bli med på kafé? Ja takk gjerne det. Jeg er ikke vant til at jeg plutselig får et mellomledd – “Oscar og Hanne vil ha oss med på øl på fredag, jeg sa at vi kunne jeg, for det stod ikke noe i kalenderen din?”

Altså, selv om mora og faren din hadde en eller annen form for sær uskrevet avtale om at mor kan avtale middagsavtaler for BÅDE far og mor, betyr ikke det at det automatisk overføres til alle andre i verden, gjør det? Jeg, som er vokst opp uten dette fenomenet “en mor og en far” må stadig ta meg i å undre meg over uskrevne regler som dette.

Om noen vil ha meg med på konsert, forventer jeg meg å få en telefon eller en SMS eller en skarve e-post, ikke en slags buding gjennom en samboer som kan finne på å glemme å spørre meg. Det virker som om når foresplørselen er nådd Anne Eller Samboer, da er “beskjeden nådd fram”. Men hva om jeg ikke har mottatt den? Jeg har aldri akseptert Samboeren som mottakerpart! Når sa jeg det?

Jeg er jo liksom fremdeles et individ! Så om dere som par har en eller annen “regel” om at kjerringa tar seg av alt som heter “organsiering”, greit for dere, men prøv nå ikke å overfør de derre absurde kjønnsrollegreiene over til MEG!

Det går likedan andre veien – “Hei Jakob kan du hentes klokka fem?” “Hør med kjerringa, hun vet det der”. Unnskyld meg, men du har både aiFøun aiPådd og alle de greiene der, du klarer å gjøre avtaler på jobben (tror jeg da), men å sjekke om du selv er tilgjengelig til å hentes et tidspunkt, det er en oppgave du automatisk har overlatt til dama di? Er det fordi det er for vanskelig for deg – eller er det rett og slett fordi det er for lett?

Nå slo det meg at det kan være enkelte mannfolk faktisk går rundt og tror at damene deres blir GLADE for å håndtere alle avtalene deres. Akkurat som de tror det gjør mora deres glad å gå og plukke opp etter dem, fordi “da føler hun at hun har noen å ta seg av “.

Det der vil jeg gjerne ha meg frabedt. Så får folk bare mene jeg er vanskelig. Selv om jeg forguder et annet menneske over alt annet på jord betyr ikke det for meg at jeg må ha kontroll på kalenderen hans. Eller at jeg herved kun er en halvpart av noe annet. Jeg er fremdeles Anne, liksom. Så får dere andre mannedalter og konedalter bare drive videre med de derre innlærte dustegreiene deres.

13. Feb
2011
It’s the little things

Jepp, som gammal Eurovision-traver må jeg si at jeg er fornøyd med Norges bidrag i 2011. Stella må pusse litt på vokalen, for den var litt svak i begge fremføringene i finalen i går, men hun sang bedre på delfinalen, så jeg vet hun har det inne!

“Haba Haba Hujaza Kibaba” betyr noe alla “små seire fører til store seire”. Rimelig universelt, altså. Og det er noe i det. Det er de små valgene i hverdagene som ofte fører til at man seirer i det lange.

Også så fantastisk søt hun er!

Og til dere som sier dette ikke er “norsk”: Ja, for det er mer norsk å sende 50-talls USA hillbilly-rock til Eurovision? Norge er et flerkulturelt land. Get over it.

03. Feb
2011
Kunsten å putte fingrene i øra og rope LALALA

Jeg blir stadig vekk fascinert over min innebygde tro på etablerte sannheter. Eller, er de innebygd, eller innlært? Godt sitter de hvertfall, alle disse konvensjonene om hva som er ‘rett’ og hva som er ‘galt’.

Jeg er oppdratt på “fornuftsformelen”. Og den har definitivt sine fordeler, takket være den har jeg alltid klart meg selv, har fått gjort mange rare jobber, jeg har bodd i både kollektiv og med venninne, og når tiden var rett kjøpte jeg leilighet med samboeren fordi det er økonomisk fornuftig å eie egen leilighet om man har råd til det.

Men det er noe forlokkende med disse tilsynelatende gærne folka som velger å gjøre noe stikk i strid med all fornuft. Kjerringa mot strømmen. Den sprø aksjeinvestoren. Jeg er så opplært til at man skal behandle sine ressurser med respekt og ikke gamble dem bort, men hvem er det som har doblet verdien på aksjene sine? (Ok han har tapt noen penger, FunCom lissåm, men på de fleste har han tjent.) Jo det er samboeren min, som leser seg opp på aksjer og fond, og plasserer penger. Det ville morfar kalt “hasardspill”, men så var han en någet bestemt type, denne morfaren min.

Ta denne dama, for eksempel. Droppe legejobb for å bli sydame, liksom? Med DE RARE veskene der? Jaja hun har nå mannen sin til å forsørge seg, da kan man vel ta noens ånne sære sjanser. Men er det ikke litt galskap likevel, for hva skjer om de blir skilt? Da sitter hun vel igjen med en haug av girlander, små giraffer og en symaskin og klør seg i huet.

Men hvorfor skal man være så opptatt av worst case scenario? For worst case scenario er jo at man ikke er levende i mårra. Eller dødelig sjuk. Eller påkjørt. Du skjønner tegninga. Ting kan alltid bli ennå verre (så hvorfor gjøre dem verre, sier nå morfaren min), men jeg sier: så hvorfor ikke prøve å navigere for å prøve å gjøre dem enda bedre – ikke bare mediocre?

Morfar brukte å si “man har bare ett liv” – ja, man har bare ett liv, og man må tørre å bruke det. Vi bor i Norge, for crying out loud. Her finnes det alltid et form for sikkerhetsnett, og det er ikke sikkert man kommer så langt at man må benytte seg av det i det hele tatt heller.

I bedrifts- og ledelsesstrategi sier man at de bedriftene som overlever, er de som er villige til å endre seg over tid. Endre seg etter markedet. Nokia var en gummifabrikk, før de på nittitallet gjorde det stort på mobiltelefoner. Si hva du vil om Nokia på mobilmarkedet i dag, men de har holdt på siden 1865! Ikke om jeg vet om Nokia er det flotteste eksempelet på dette, men det er noe med å klare å navigere skuta etter sjøen og vinden. Insisterer du på å holde samme kursen no matter what, kan du ende opp med å bruke dobbelt så mye mannekraft – og ende opp i feil havn.

Se. Lytt.
Hva har du rundt deg? Kan du bruke det, forme det? Kan du endre deg selv så du kan gjøre det?

TØR!

Evnen til å tørre å gjøre feil, og så ta lærdom av det om det går galt. Kunnskapen man sitter igjen med. Den er verd alt. Og det er liksom poenget. Om det går galt for veskedama, så har hun hvertfall turt å gjøre det. Kall det hobbyprosjekt om du vil, men hun har garantert lært noe på veien. Om marked og etterspørsel, om å drive så smått for seg selv (og bare med seg selv), om mediehåndtering. Og den lærdommen er aldri bortkastet.

02. Feb
2011
Jeg tar gjerne kaffen min uten 450 ekstra kcal, takk

Så er det bestemt at Starbucks endelig skal invadere Norge. Jeg er født og har levd store deler av livet mitt i Trondheim, hvor det på 90-tallet blomstret opp en kaffebarkultur som sammenlignet med befolkningsantallet har vært ganske stor. En av byens lokale sjapper hadde noen år på rad førsteplassen i baristakunst i Norge. “Caffe Latte” ble et like vanlig ord som “sodd” og “mokkasin”. Jeg vet at Café Sjakk Matt i Oslo var først ut, men det er noe med at i det i pittelille Trondheim har vokst fram kaffebarkjeder som har overlevd i 10-15 år. Det er ikke så rent lite.

Men nå ser jeg at mine medtrøndere jubler over at Starbucks skal etablere seg i Norge. Hvorfor er det noe å juble over? Vi har ikke hatt mangel på kontinentalkaffe i Norge, vi har tvert imot blitt ganske flinke på kaffe de siste 10-20 årene, og Oslo blir regnet som “en av europas kaffebarbyer”. Likevel er det nå hurra når Norge nå skal få 500 kaloris-frappucinoer og det jeg liker å kalle “klissekaffe” – oversøt, overkremete dustekaffe uten særlig innovasjon. (Hvordan kan vi gjøre denne bedre? Jo, vi har på mer krem!)

Ja, Starbucks er flott å ha når du er på ferie og du trenger et sted der du vet det er lett å få en dobbel latte. Men her tror jeg også mesteparten av nordmenns fascinasjon for Starbucks ligger: Det er noe vi gjør når vi er på ferie. Det er det samme som at vi liker sjokoladesigaretter, varm yoghurt og trekantsandwicher: Det minner oss om å være i syden eller London. Starbucks er eksklusivt fordi vi ikke har det. Det er litt den samme greia med Starbucks som det var med Mickey D på 70-tallet: Alle vinket Ronald inn på Karl Johan da de “endelig” kom til Norge. Nå skal vi også bli urbane og få masseproduksjonsburgere med plastikkost! Og nå ser vi den samme effekten for et produkt vi allerede har, og dét i en bedre form.

Jeg skjønner godt at Starbucks har vært skeptisk til å etablere seg i Norge, og derfor nå begynner med sikkerstikket: Flyplassene. Dyre lokaler, men garantert salg, samt veldig effektiv måte å spre varemerket siden mange nordmenn flyr. Så skal de så prøve å etablere seg i sikkert et dyrt og sentralt lokale i Oslo, og ta det derfra.

Menmen, McDonalds lever i beste velgående i Norge, så kanskje lykkes de i forsøket på å få kidsa til å permanent foretrekke marengsbomber framfor deilg, brent espresso. * Dagens fjortiser reiser mye, og noe har de plukket opp:

Voe lager kaffe: Her trengs det blant annet vaniljeis, sjokoladesaus, helmelk, fløte og krem. “Aller først start med å lage kaffe! Jeg bruker det varmeste vannet i springen, 2 fulle ts. med pulverkaffe, blander det, og setter koppen i kjøleskapet.” For dagens tenåringer er kaffe faktisk en ingrediens i kaffen – rettere sagt, kaffeerstatning er en ingrediens i kaffen. Servert i en kopp fra, jo, Starbucks.

* Jada jada jeg vet at vi fremdeles spiser vitello tonnato selv om vi også har McDonalds, men nå prøver jeg sette poenget på spissen her.

01. Feb
2011
“Hvorfor frokost er så viktig”

Hvordan du enn snur og vender på det – faktum er at det er smart å spise frokost. Både små og store yter mer, enten det er i barnehage, på skole eller på jobb. Ikke minst blir vi i bedre humør! En sunn og god frokost kan se svært forskjellig ut fra person til person. Noen er sultne om morgenen, andre er mer småspiste. Husk at litt er bedre enn ikke noe, og at frukt og grønt hører med!

Bama, eller la oss kalle dem Blabla, forsøker å forklare med heftig overbevisning hvorfor vi skal bruke penger på å lage frokost av produktene deres.

Kjempeargumenter her. Det er smart (driiiitsmart!), og du blir i bedre humør! (Se, du kan kjøpe deg lykke!) Litt er bedre enn ikke noe! (Vi tjener penger på alt!)

Jeg skjønner at handelsstanden skjelver i buksa fordi fler og fler nordmenn har skjønt at det ikke er unormalt å bare ta en espresso til frokost, men jeg hadde forventet meg at de la ned litt mer innsats i argumentasjonen sin…

28. Jan
2011
for (int i = 0; i < barnetsAarMensLevende; i++)…

Så kommer den opp igjen (og bra er det), diskusjonen om hvorvidt mødre later som om de er lykkelige eller ikke. Dette er for meg som dame en fascinerende greie. Damn if you do, even damner if you don’t.

Å få kids, altså. Det er ingen ting som er tristere, tørrere og mer ukvinnelig enn en dame som ikke har barn. Enda tristere er det om det er selvvalgt. Spesielt her i Norge med alle støtteordninger, barnehager og permisjoner er det jo “galskap” å IKKE få dem. Du kan jo gjøre karriere OG få barn – ikke noe problem det! Og likevel ender det gjerne med at mødre går ned i stillingsprosent når de får (flere) barn, eller tar på seg mindre på jobb – fordi det er faktisk jævli mye jobb å ha unger, hus og alt det der. Jeg synes allerede nå at jeg gjør nok husarbeid hva angår støvsuging, kopper og kar (og jeg har oppvaskmaskin!), handling, matplanlegging og klesvask, og når man blir flere øker dette med omtrent femgangen.

I tillegg må man takle alle utfordringer som grining, bleieskift, pedagogisk lek med barna, kjøring til aktiviteter, henting og levering i barnehage (bhg, har jeg skjønt, de stakkars foreldrene har ikke en gang tid til å stave “barne hage”) og skole… det pailer fort opp med en uendelig rekke oppgaver som aldri blir gjort helt ferdig. Er det noe som frustrerer meg, så er det å aldri kunne si “nå er dette ferdig” om et gitt prosjekt. Hvordan i alle dager kan man være fornøyd med livet når man aldri fått satt punktum på noe, og går rundt og er sliten, trøtt og psykisk uttynnet mesteparten av tiden?

Jo, man må innbilde seg at man ikke er så sliten, og det gjør man helst ved å beskrive seg selv som superfresh til alle andre. Alle har vi gjort det der på et visst tidspunkt i livet, dette med å definere seg selv etter hvordan andre ser deg. Det er så vanlig at det visstnok har et navn. Kjendiser gjør dette konstant. Single gjør det, folk i (ulykkelige) ekteskap gjør det. Det er en overlevelsesmekanisme. Om man sier til seg selv (og andre) “dette går SÅ bra! Jeg er SÅ fornøyd med livet!” og ikke minst “dette har jeg valgt selv!” så gjør det jo som regel det. Men man trenger vel et minimum av søvn og anerkjennelse for å ha nok energi til å kjøre denne basalmekanismen?

Jeg vet nå, takket være en god venninne og en kollega, at å få barn faktisk er (til en viss grad) helt jævli. Du står og griner i dusjen etter fødselen fordi du ikke kjenner igjen kroppen din, noe senere griner du fordi du er fastsatt i en tralt, en eviggående loop, der respekt for deg og ro rundt deg forekommer i promilleandel. Ingen skryter av deg for et godt gjennomført oppdrag (finnes det et ledig øyeblikk mellom herr og fru forelder må det brukes til info alla “har du sett den gule genseren til Pernille?”), alle kommer med “velmenende” råd som får deg til å konstant føle deg ukvalifisert, og prøver du i ett jævla øyeblikk å få tid til deg selv, så klarer en unge eller to å finne ut hvor du sitter likevel. Mamma skal være tilgjengelig 24/7, mamma skal alltid stille opp, mammaer kan alt. Mamma er et konsept for barn, det er en egen institusjon som skal sørve med én gang. Her er det ikke snakk om kølapp eller “dette er ikke vårt felt, henvend deg i bygningen over gaten”. Mamma skal være resepsjonist, ekspert, vaktmester, konsulent og selger i ett. I hvilken del i arbeidslivet forventes det? (Note to self: Om noe sånt eksisterer er det nok i et klassisk kvinneyrke…)

Men, alt det der er helt greit. Vi har alle forstått dette konseptet “mamma”, det betyr å bli (mer eller mindre) alt for noen. Man blir verdens viktigste menneske. Noen synes dette er helt fantastisk. Men det betyr også mye ansvar, og noen føler kanskje at dette ansvaret er hakket mer enn man hadde trodd på forhånd. Fordi det snakkes veldig lite om nedturene med å få familie, og det er jo ikke så rart – hvem vil vel gå rundt og føle at de ikke burde fått ungene sine? Det er jo å føle seg som verdens styggeste menneske. Når man først har valgt å få dem, må man bare kjøre løpet ut og sørge for at de føler seg elsket som små.

Og her er poenget mitt: Vet man egentlig hva man begir seg ut på når man får barn? Lenge har jeg hatt mistanke om at dette bildet av barn er malt någet rosenrødt, og det har jeg fått bekreftet. Å høre poden si “mamma” for første gang gjør det meste verd det akkurat der og da, men det er alle disse andre stundene da man sitter der og får dårlig samvittighet fordi man lurer på hvorfor man i helvette valgte dette her for seg selv… det er disse stundene som ties ihjel, som ingen skal snakke om. Om det er fordi vi kollektivt er redd for å bremse fødselstallene i Norge tviler jeg på, så det må jo ha noe å gjøre med denne selv-overbeviselsen om at alt er helt utrolig bra – bare fordi man skal orke hverdagen? Hvorfor kan vi ikke få et mest mulig sannferdig bilde av det før man velger om man vil gjøre det? Hvorfor skal det latterliggjøres når noen for en gangs skyld åpner munnen om temaet? Hvorfor skal kvinner som pisser nåler bli omtalt som “i god form etter fødselen”? Personlig hadde jeg ALDRI hørt ordet “etterri”, hvorfor i helvette vet jeg ingen ting om det? Jeg har levd i 29 år and then some, jeg har vokst opp med forventningene om at en dag skal jeg også få barn, WHY finnes det et ord for noe som visstnok er helt vanlig som jeg aldri har hørt om?!

En annen ting jeg har skjønt er at det skjer noe med hjernen din når du har fått barn. Den endres fra biologiens side fordi du skal tenke på avkommet ditt først og fremst. Mange sier de blir mer bekymret etter å ha fått barn. Dama som før elsket å reise å ta halvsmå risikoer, vil nå helst bare sitte i sofaen og lese bøker. Hun portretterer det selvsagt som om det ikke er noe problem i det hele tatt, mens mannen, som gjerne vil ut og reise nå som de har nådd de 50, sitter stille ved siden av. Hun som har gitt alt for barna, kan nå ikke oppfylle ønskene til ektemannen. For hun kan jo aldri i verden si “det er ungene sin feil”, det er politisk ukorrekt og den raskeste veien til å skaffe seg uvenner. Eller i det minste å bli grundig baksnakket og kanskje litt permanent (humoristisk sådan) uthengt.

Så, med det in mind… hvorfor skal ikke det være naturlig for en kvinne å ikke få barn? Hvorfor skal det være som en slags obligatorisk oppgave? Hvorfor er det egoistisk å ikke ville ofre mesteparten av oppmerksomheten sin til noen andre enn deg selv?

Dette er en uting. En enorm, enorm uting, og jeg håper det etter denne “normalt med 3 barn og full jobb”-perioden vi har hatt de siste årene, kommer en debatt om dette med at kvinner kan velge annerledes uten at de blir sett på som ukvinnelige. For døgnet har faktisk bare 24 timer, uken har bare 7 dager, og man rekker ikke alt man vil. På ett punkt vil man måtte velge bort noe for å få noe annet.

23. Jan
2011
Hahaha

Jeg twitret om Fight Club. Omtrent rett etterpå fikk jeg denne:

90-tallsfilmer i dagens sosiale medier. Sweet.

12. Jan
2011
I speak both Norwegians

Er det kanskje deg de skal erstatte?

11. Jan
2011
Do it now!

Ok, siden det er januar, må jo nesten jeg også komme med noen “kostholds og trenings-tips”. Jeg liker å gjøre ting punktvis.

Dietten din (og med ordet “diett” mener jeg ikke “slanking”, diett er heller en måte å beskrive kostholdet ditt på) betyr mye. Kristine Weber oppsummerer det bra i denne bloggposten. Det jeg er mest enig i er å spise grønnsaker. Masse! Prioriter grønnsaker (og da mener jeg ikke frukt), sørg for å ha minst halve middagen grønnsaker. Den andre halvparten kan være kjøtt/ fisk (animalsk), eller litt mindre av sistnevnte erstattet med ris eller poteter. Poenget er at du skal spise deg mett på det som gir minst kalorier per kg. Mange grønnsaker har helt “ridiculous” kaloriinnhold i forhold til vekten. 100 gram rå rød paprika har 28 kalorier!! Til sammenligning veier en Big Mac sikkert rundt 180 gram og har over 500 kcal i seg. Brokkoli og squash er også gode alternativer.

Planlagg dagen i forveien hva du skal ha til de to største måltidene (for mange lunsj og middag). Det er når du kommer hjem fra jobb utsulta at du kaster deg over de mest energirike alternativene. Frys gjerne ned i porsjonspakninger. Ferske grønnsaker kan kuttes og fryses i store bokser, da går det superraskt å steke dem i ovnen, og du har hendene fri til å gjøre annet imens.

Med det samme jeg har nevnt frukt: Banan har 100 kalorier per 100 gram… men så er den vel den mest energirike av de mest vanlige fruktene vi har i Norge. Mitt favorittalternativ er klementiner. De kommer ferdig i “service size”, smaker godt og har lite kalorier, rundt 30 kcal i én.

Om du ikke er sulten om morgenen: Kutt ut frokosten. ÆÆÆÆÆ sier du nå, men frokost er faktisk ikke nødvendig. Nei, det stopper ikke forbrenninga eller gjør at du overspiser senere. For noen, som meg, har det faktisk motsatt effekt, at man går og småsnasker fram til lunsj, og kanskje til og med også mellom lunsj og middag. Spis når det passer deg! Det viktigste er å kutte ned på antall kalorier i løpet av et døgn! Og så er det viktig at du får spist deg mett i løpet av dagen. Å være sulten hele dagen er uverdig!

Godteri er lov på lørdag. Rødvin er lov på lørdag. Pizza er lov på lørdag. Det går greit å skli ut en dag, men husk at det kan være tungt å begynne “på’n igjen” på søndag. Om du ikke takler sukker- og fettsjokk, bør du kanskje vurdere å droppe det.

Tren noe du liker, og liker du ikke noe, begynn med å gå raske turer. Ja, det hjelper! Alt hjelper! Bli svett og godt anpusten tre ganger i uka. Det er ikke så mye som skal til! Det beste er selvsagt å trene styrke og kondisjon, enten samtidig eller hver for seg. Styrketrening har også kjempefine helsemessige effekter, slik som mindre vondt i ryggen og mindre sjans for skader som forstrekking av f.eks. nakken (gjør vi ikke alle det innimellom) og overtramp.

I tillegg sover du bedre av å trene!

Basisøvelser du kan bruke: Knebøy, benkpress, markløft, biceps curl, utfall, tricepspress, skulderpress, flies, planken, armhevninger. Google it!

Til slutt: Rensenselskurer er tull. Slankepulver og forbrenningstabletter er tull: Du kan ikke kjøpe deg en bedre kropp. Du må ikke bytte ut alt med lettprodukter. Du trenger ikke proteinpulver.

Ikke vei deg for ofte, bruk heller et par stramme jeans.

Og: Det er mye lettere å finne på unnskyldninger enn å faktisk ta affære. Ikke ta lette utveier, kroppen skal du ha hele livet.

08. Jan
2011
Året som var

Fordi alle kidsa gjør det, så gjør jeg det også.

Bortsett fra å kjøpe hus og ligge med stumpen i hagen og livmora på et brett. Muahaha. Det utsetter jeg litt til. Hurra!

Januar

Jeg kjøpte en madrass og oppdaget at den var for tykk.

Februar

Jeg oppdaget at jeg kunne veie litt under 72 kg om jeg var skikkelig syk.

Mars

Flere ting. Ny bukse, kjønnsdebatt, blabla.

April

Starbuck sa jeg måtte slanke meg.

Mai

Katarina filmet og tok bilder, hvilket var jævli konge fordi jeg ikke hadde vært borti at noen var smart nok til å gjøre sånt før. Også var jeg på ESC finalen, men jeg var drita full. Så ble ikke så mange gode minner. Mandy har ett bra et, dog:

Siden Mandy er tysk, var det ekstra morsomt (siden Tyskland vant). For meg og Marita, hvertfall. Vet ikke hvor morsomt det var for Mandy, egentlig… spesielt siden hun fant ut litt senere at grunnen til at hun var så sjuk for tida akkurat da var at hun var gravid ;)

Nei gud har jeg begynt med disse ulidelige greiene av å kopiere en sak fra hver måned burde jeg jo smertelig forsette…

Juni

Nok en gang fikk jeg nyte av fordelen det er å ha en nørd til kjærest.

Juli

I guess same as above

August

Jeg begynte å eksperimentere med periodisk faste og fant ut at det funka greit for meg.

September

Jeg løp Oslo Marathon 10 km og fant ut at det var kult! Også begynte jeg å studere Java. Yay!

Oktober

For Reidar reiser snart

November

Jeg funderte på å ta alvorlige beslutninger i livet mitt.

Desember

Jeg tok noen alvorlige beslutninger. Og sådan slutter året, med en god del alvorlige beslutninger tatt ;)

04. Jan
2011
Å komme seg av sukkervogna

Så var det dags igjen. Dags for å riste av seg julens opparbeidede dårlige vaner. Jeg sliter med en voldsom sukkerabstinens hver januar, fordi jeg tillater meg selv (for?) mye godsaker i jula. Jeg har sittet og tittet på en boks Mozartkuler i hele kveld nå. Gaah.

Å begynne å trene igjen var også helt fryktelig. Det er huet som har fått kjørt seg i desember, og ikke så mye kroppen. Men nå har jeg tatt fram buffen, joggeskoa og yaktrax’en og fått pella meg ut i snøen et par ganger. Det var vondt. Voooooondt! Jeg måtte nesten le av hvor dårlig form jeg er i. Det var jaggumeg ikke mye luft i det steget. Men… trøsten er at det kommer seg. Og det som regel relativt raskt også.

Kalkunfilet, laks, svinekoteletter, skyr naturell, lettkakao, sinnsyke mengder grønnsaker og kaffe. Tipper jeg har snudd operanden fra pluss til minus i løpet av januar. For det bokstavelig talt ballet litt på seg i jula.

Sukk. er.

15. Dec
2010
Ingen Summergames på denna, nei

Da kan jeg dra fram en gammal greie…

Nå skal det endelig bli godt å bruke tid på noe annet enn programmering! Ikke for det, jeg storkosa meg faktisk under eksamen (!!!) og har allerede planlagt det faget jeg skal ta neste halvår…

Men å kunne “dyrke” jula litt og få TRENT litt igjen er ikke en uting. Hurra!

02. Dec
2010
Hvorfor jeg er jævli fraværende

Jeg driver nemlig og oppfyller en gammel drøm.

Om jeg kunne få puste, spise og drømme kode hele døgnet rundt, hadde jeg gjort det. Jeg vil bli en menneskelig maskin. En kodeproduserende monsterhjerne kun tilført oksygen og mat via slanger og sonder.

Neida. Så ille er det ikke. Men når jeg er ferdig med Java går jeg rett på C#.

Jeg har ikke hoppet riktig ennå, men det må da være lov å fire seg sakte ned mot vannet med en livvest under arma?

24. Nov
2010
På kanten av femmer’n

Jeg ser ned i bassenget. Ned i det mørke, blå vannet med et gnistrende skjær av turkis og gull. Ned i det moren min ville kalt avgrunnen. Jeg kan høre stemmen hennes i bakhodet. Tenk deg da, om du lander på magen. Tenk deg så jævli vondt! Jeg kommer til å sa “I told you so”! Bare vent! Bare vent! Jeg kommer til å måtte fiske deg opp før du drukner!

Jeg skuler ned. Det er langt ned. Nesten så langt ned at det kan virke som om jeg aldri kommer til å treffe overflaten. Jeg kan se for meg følelsen av å treffe vannet, synke nedi det, vått og omsluttende, men det virker likevel så fjernt å se for seg å gjøre hoppet. De som har hoppet før meg har gjort det tilsynelatende smertefritt. Da har hvertfall ikke sagt at de er redde, der de har stått på kanten og kikket ned, slik jeg gjør nå. Noen av dem har hatt familier som står nede på bakken og heier på dem. “Hopp, Thomas! Hopp! Dette klarer du!” Selv klarer jeg ikke å tenke på annet enn livvester, livbøyer og munn-til-munn-metode. For jeg kommer vel til å slå pusten ut av lungene og måtte reddes. Eller kanskje ikke… kanskje jeg klarer det… kanskje jeg klarer å svømme? Ja! Jeg vet jo at dette går bra. Jeg vet at jeg kan å svømme, og jeg vet at jeg ikke må puste inn vannet når jeg først er nede. Det er innprentet og innøvd for lenge siden. Jeg kunne svømt en stjerneform i blinde.

Men likevel… likevel hopper jeg ikke. Likevel står jeg og kverner på den samme flekken på kanten av stupet. Vurderer for og imot. Skal, skal ikke. Jeg kunne vært nede for lenge siden, men her står jeg. Og hvert sekund begynner å føles ut som en time, hver time til år.

Hvordan vet jeg at det er så mye bedre nede i vannet? Hvorfor kan jeg ikke bli stående her? Her er det jo tørt og trygt. Hvorfor har jeg denne tilsynelatende ufornuftige trangen til å måtte hoppe?

Hopp, sier magen. Hopp, sier sjelen. Hopp, sier drømmene mine, og fyller meg av adrenalin, i et slags siste, desperat forsøk på å overtale meg til å la meg tippe over kanten.

Hopp!

20. Nov
2010
Anstrengelse – You’re doing it wrong

Kunne ikke sagt meg mer enig. For meg som er “gammal danser” har skolen stort sett handlet om å like det du gjør mens du trener. Jeg har vært på “puls-spinn” to ganger, den ene gangen for å prøve det, den andre gangen på 1. juledag for å holde søskenbarnet mitt med selskap. Og under hele timen er det hele tiden fokus på at “snart er vi ferdige!” Hvorfor i helvette skal man gjøre noe man hater, for så å bare utvikle negative assosiasjoner med det?

Trening skal være gøy og litt vondt innimellom. Noen ganger får det lov å være downright smertefullt. Men du skal orke det. Og du skal hele tiden ha en god følelse. Lengter du etter sofaen når du trener gjør du noe feil.

11. Nov
2010
Status of The Biceps

Tja, synes det begynner å komme seg, egentlig. Skrell bort noen prosenter fett og musklene kommer bedre fram. Forrige bilde var fint det også, men da med en hakket litt mer polstret arm.

Jeg har mistet 6,25% rundt både midje (målt over navle) og lår, og gått ned 6 kg. Vel og merke på over ett år, men jeg har ikke hatt hastverk. Hva er det de kaller det… “varig livsstilsendring”.

Trening har vært viktig, men jeg må bite meg i det jeg før har sagt om at det er viktigere å tenke på det som går ut enn det som går ut (kalorier, altså). Det som fikk det til å løsne for meg hva rett og slett å spise mindre. Så da fikk Katee Sackhoff rett i det også. “It’s 80 per cent what you put in your mouth” sa hun. Jeg vet ikke om jeg er med på hele åtti prosent, men jeg er med på at det er halvparten. Hvertfall.

Jeg brukte å bli gal når jeg ikke fikk mat, mat var viktig for meg. Jeg trenger fôr, liksom. Alle andre klarer å kutte ned på størrelsen på måltidene, men ikke meg. Jeg blir svimmel slæsj uvel slæsj sint slæsj utmattet. Dette tenkte jeg uten å gjøre den koblingen av at jeg med det spisemønsteret veide omtrent 10 kg for mye. Jeg trodde det bare var fordi jeg spiste feil mat, og tenkte at 200 kcal gulrøtter mirakuløst ville gjøre meg slankere enn 200 kcal kjeks ville.

Men fakta er at 200 kcal er 200 kcal, uansett hvordan man vrir og vender på det. Går du for kjeksene blir du ikke tjukkere av det, men du blir kanskje ikke like (langvarig) mett.

Kanskje er det så enkelt som at man faktisk kan sette seg selv på diett slik man gjør med Bonzo. Spis mindre (og sunnere), tren mer. Mindre mat, mer aktivitet. Så enkelt men dog så vanskelig.

For the record, jeg er avhengig av å få ett eller to store måltider i løpet av dagen, og å gå og småspise som en ku har jeg prøvd mangt en gang men aldri klart. (Kanskje har jeg ikke prøvd godt nok… men nå har jeg funnet noe som funker. Ut av parantesen.) Sånn ja. Jo, jeg kjører rett og slett periodisk faste. Google det om du vil lese mer. Jeg drikker kaffe til frokost, spiser salat til lunsj rundt tolv, en “snack” til mellommåltid, og så en større (og selvsagt grønnsaksinnholdsrik) middag.

Og jeg har seriøst aldri vært måltidslykkeligere.

Man lærer så lenge man lever.

09. Nov
2010
IKEA – hvordan bygge en sterk merkevare ved å bedra folk

“Åssen klarer de det”- prisen går denne gang til IKEA. Jeg har lenge vært imponert over IKEAs markeds- og logistikkstrategi. Ikke bare har de vært nytenkende ved å begynne med å flatpakke møbler slik at transport og lagring kan gjøres mye billigere og mer effektivt, men de har også klart å lure folk til å tro de er en “snill bedrift” hvis eneste hensikt er å gjøre sine kunder vel ved å selge dem billige (les: bruk og kast-) produkter. Vi får liksom inntrykket av at IKEA eksisterer for å tilby oss en tjeneste, akkurat som Lånekassen eller NAV. Som en slags kommunistisk effektivitetsdrøm føler vi at de passer inn med resten av de offentlige tjenestene vi benytter oss av.

Men la meg spørre deg om følgende: Vet du hvorfor IKEA ikke har vinduer? Er du så godtroende at du tror det er fordi de vil fylle veggene med varer? Eller spare penger på å ikke ha vinduer? Eller er det et slags “design-valg” alla “vi vil se ut som et billig varehus”?

Hint: Det er samme grunn som at de ikke har klokker inne i varehuset.

Ble du skremt?

Til deg som er ekstra treig: Du skal ikke se at dagslyset svinner eller bli påmint hvor mye klokka er uten at du selv velger å se på den. Kort sagt: Du skal glemme at det finnes en verden utenfor, den virkelige verden, den som inneholder renter, boliglån og lønn, kredittkort og bankkontoer, kort sagt den som minner deg på at du ikke kan bruke ubegrenset med penger.

Disse ganske enkle knepene er forbigått de fleste mennesker fordi IKEA, neeeeei, de vil oss ikke noe vondt.

Da skal jeg herved si at IKEA vil meg vondt. IKEA er evil.

Du bruker alltid tredobbelt så mye tid på et IKEA-besøk som du ser for deg på forhånd. Som regel tar det ganske lang tid å komme seg til og fra IKEA, siden de stort sett befinner seg i landlige områder. Så må du trampe deg gjennom HELE varehuset, for snarveiene er selvfølgelig ikke merket på kartene de har plassert ut. Siden IKEA som nevnt ikke har vinduer, mister du retningssansen totalt, og er avhengig av disse kartene eller rutene for å komme deg til sluttpunktet. (Til og med jeg, som har en retningssans som er over gjennomsnittet, har problemer med IKEA.) Du kan heller ikke gå direkte til den avdelingen du vil (som hos de fleste er det jeg liker å kalle “roteloftet”, altså der alt nipset finnes), du må trave gjennom alt av pulter, sofaer, spisebord, kjøkkeninnredninger, køyesenger og gyngestoler uansett for å komme deg dit.

Og det er ikke bare møbler og skrot vi bruker penger på. Restauranten er selvfølgelig strategisk plassert midt imellom de to etasjene, og det er selvfølgelig mest convenient å spise FØR du har betalt, for når du først har betalt, får du ikke ta med deg varene INN igjen. (Og har du handlet mer enn én bærepose, må du ut i bilen med alt, for det er selvsagt ikke plass i de nette oppbevaringsboksene.) Og man spiser jo alltid i restauranten når man først er der, så der gikk det også en halvtime. Når man så har kommet ned i lagerområdet begynner det hele å minne mer om London enn et varehus: “Everything takes an hour.” For man bruker minst en time for å finne det man vil ha, en time på å lete etter en ansatt som kan hjelpe deg med å finne alternativer til det de er “utsolgt” for, samt å løpe opp i 2. etg for å finne skruer, bein og håndtak du selvfølgelig har glemt å ta med deg. Så bruker du en time på å stå i kassa for så å lempe det ut i bilen.

OG SÅ MÅ DU HJEM OG SKRU! Og hvor lang tid DET tar, skal jeg ikke begi meg inn på her, for nå kjenner jeg kaldsvetten sakte sive nedover ryggen…

Dårlig mat. Uansett når du velger å ta spisingen, er restauranten et kapittel i seg selv: Du som er utsultet etter handling av x antall gjenstander, må selvfølgelig gå forbi det mest karbohydratinnholdige som finnes først. (Dette er selvsagt etter amerikansk kømodell, som går ut på at det alltid skal være noe å gjøre mens du står i køa.) Og selvsagt er det kjempebillig, så du ender opp med å ta en dessert selv om du er på slankekur. IKEA er liksom unntak. De vil jo oss bare godt, og en kake fra IKEA kan jo umulig være fetende! Det er litt som Buffys “Mom logic”: “But they only don’t have calories if I make them for you” (Buffys mamma har laget småkaker). Kalorier laget med omtanke er liksom aldri vanlige kalorier.

IKEA er dyrt. “Hva?!” tenker du nå, “nå har det rabla for deg!” Jo, IKEA er dyrt. Ok, gjenstandene er billige, men har du tenkt over hvor mye du går ut med som du faktisk ikke trenger? Stearinlys for to hundre spenn liksom? Hallo i luken? Ser vi på totalkosten her, er det du sitter igjen med som du faktisk har glede over, sammenlignet med det du faktisk betalte (ikke bare i penger, men også i tid, og som vi alle vet… osv) faktisk ikke noe særlig billigere enn om du hadde gått på en kvalitetsbutikk og kjøpt det samme. Faktisk er IKEA som H&M: det varer i to vask. Ikke direkte sammenlignbart selvsagt, men hvor lenge varer egentlig sponplater med spraylakk? Ikke 10-20 år, som de kan hevde. Jo, altså, det står sikkert ennå, men hvor bra ser det egentlig ut? Ikke så veldig egentlig.

Og hva gjør du så når “de var jo så billig”-gjenstandene du har kjøpt så blir ubrukelige? Du drar tilbake på IKEA og kjøper mer! Og bidrar igjen til at cash flow’en deres opprettholdes, når du igjen kjøper luftkjøttkaker, stinkelys og papirlamper.

Men for all del, kos deg med IKEA. Jeg foretrekker å bruke hele helga på noe annet.

Det må nevens at forfatteren har zero talent for interiørarkitektur.

09. Nov
2010
Det er lett å ta feil

Det er jo så mange av disse østeuropeiske landene…

(Dette er da Dagbladet som har blingsa, så ingen tror jeg prøver meg på et patetisk forsøk på å henge ut Guden Børge Fagerli.)

Edit: Om dette over kan misforstås: Prøvde bare å kødde med hvordan enkelte treningsguruer kan overprises. Men av det jeg kan lese av artikkelen er herr Fagerli en opplyst mann.

Forøvrig er det trist at de på forsiden av nettavisen velger å ha bilde av en dame i et knebøystativ med tittelen “slik bygger du muskler”. En fin måte å skremme alle jenter bort fra å trene styrke. Trist.