Kommet inn døra og sparket fra meg skoene på random plass i gangen: Check
Tatt av dongeribukse: Check
Tatt på joggebukse: Check
Tatt ut en pizza og satt på ovnen: Check
Spretta en øl: Check
Beina på bordet: Check
Skrudd på XBOX: Check

Å herreguuuuuud.

…og det ser jævli bra ut! Januar 2012 er annonsert slipp i følge Pressfire.

Man har såpass lite erfaring med å lage maten selv, å prøve seg fram på egen hånd, at man rett og slett er litt hjelpesløs. (Dette kan selvfølgelig også komme av at mange nordmenn i seg selv er hjelpesløse på matfronten, men det er et annet blogginnlegg.)

Uansett. Det som gjerne skjer er at vi tyr til gi-bort-til-dem-som-har-alt-sak numeros unos, nemlig kokebøker. Det finnes mange “typer” kokebøker: Vegetarkokebok, hjemmelagetkokebok (også kalt gammeldags-etter-krigen-kokebok eller Ingrid Espelid Hovig-kokebok), middag-på-fem-minutter-kokebok, microbølgeovnkokebok (dette var stort på åttitallet), asiatisk kokebok, billig-kokebok, for ikke å glemme en av de viktigste: Kjendis-kokebok.

Bøkene har altså gjerne et tema, som ofte favner så bredt at man like gjerne kunne kalt boka “mat” (“asiatisk kokebok”, for eksempel), og det er lett å gå seg bort i jungelen. De fleste starter med “lettvint” eller “gammeldags”-varianten. Og det er her utfordringene begynner.

For det første: Hvor mange ganger har du ikke, etter å ha lest en og en halv oppskrift, skjønt at dette er en oversatt bok? Skrekkeksempelet er når boka refererer til “1 kopp” med noe. Det er bare å brenne boka på bålet med en gang, for det neste som kommer til å skje er at boka refererer til “zucchini” *, “mincepie” eller “gresskar fyll” (særskriving intended). Skal du kunne lage denne oppskriften, må du gjerne oversette matvarene i tillegg til målene, samt at du kanskje vil måtte tolke deg fram til hva oppskriften mener ovnen din skal gjøre med maten når det står “sett ovnen på ‘bak’ **”.

For det andre: Kokebøker har det med å bruke ganske hårete målenheter. Hva er “en klype” salt, “en skje” sukker, “en knivsegg” cayennepepper, for eksempel? Dette kan komme av at oppskriften i utgangspunktet også er laget for en profesjonell kokk — for han eller henne er det nok logisk at en knivsegg skal komme fra en kniv som er litt mindre enn en standard kjøkkenkniv, men for oss som kanskje aldri har hørt om noe sånt før, kan det raskt ende med at vi tar i for mye eller for lite av noe.

For det tredje: Vi er alle glade i fine bilder, men dersom du har den vageste mistanke om at bildene ikke er tatt for akkurat denne oppskriften, chunk’it. Det tyder rett og slett på masseprodusert kokebok, en sånn som er laget for at forlaget skal få tynt noen slanter ut av noen gamle bilder. (Kokebøker er jo greie melk og brød-produkt for forlagene.)

For det fjerde: Har boken noen forklaringer i starten av boken på hva den mener med enkelte redskaper? Er oppskriftene av den art at de krever at du skiller en stor og en liten stekepanne, jernstekepanne fra teflonpanne, og så videre? Da bør det være konkretisert enten i oppskriften eller først i boken. Skal resultatet på maten bli bra, holder det gjerne ikke å skrive bare “stek på middels varme i en stekepanne” dersom stekepanna di er av den gode, gammeldagse sorten, og det her er et must at du har en 1mm-panne fra IKEA.

For det femte: Nå begynner jeg å bli kresen, men som gammel kjøkkenarbeider er jeg vant til at maten ikke alltid bruker like lang tid overalt på å bli ferdig. Om det gis hint om hvordan maten skal se ut (eller lignende) når den begynner å bli ferdig, er det et pluss. Som regel vil det funke bra å bare følge antall minutter, forutsatt at oppskriften er tydelig nok, men det kan være greit å gi noen ekstra hint likevel. “Deigen skal ha blitt gylden” er et godt eksempel på tilleggsinformasjon.

Så hva er det jeg mener er en god kokebok? Sjekk at den er fra Norge. Nærliggende land kan funke, men jeg ville ikke tatt sjansen. Sjekk at den opererer med standard mål (dl og gram) og at den har gode forklaringer på hva du skal gjøre i et normalt, norsk hjem for at oppskriften skal bli vellykket. Ikke gå for en som ser bra ut, gå for en som har gode oppskrifter. Da har du en bra kokebok.

Forøvrig kan dette sies om mange av oppskriftene du finner på nettet også. Mange er auto-oversatt og i dårlig stand. Fordelen her er at mange nettsteder som tilbyr oppskrifter har et kommentarfelt, les gjennom de også! Her vil du gjerne kunne få gode tips som kan hindre at du ramler i samme fallgruve andre kan ha ramlet i.

Og, er du rimelig clueless på å lage mat, ville jeg starte med å lage enkle retter før jeg bega meg ut på en avansert oppskrift. Finn noen yndlingsretter du er bra på, og lag mat ofte, gjerne fra bunnen, da blir det mye lettere etter hvert. Et par gode kokebøker er bra og ha, dårlige kokebøker kan du bare drite i å kjøpe (både til deg selv og andre), for du får aldri bruk for dem likevel.

* I Norge sier vi ikke zucchini, men squash
** ‘Bake’ er en vanlig setting på amerikanske ovner

Det ser ikke kjempedelikat ut, men det smaker faktisk ganske ok! Jeg prøver å kjøre lunsj på ca 200-250 kcal, og denne havner vel på rundt 200, litt avhengig av mengden sukker og kakao du bruker. Jeg tror salt og kanel er essensielt i denne grøten, hvis ikke kommer den til å smake veldig “papp”. Komboen kanel slæsj kakao er veldig god, og jeg tror nok de fleste skal klare å like denne grøten. Den inneholder dog stort sett karboer, så om man er redd for karbohydrater bør man kanskje styre unna. Jeg går som regel for “mettende” hva angår lunsj, og der oppfyller den kravene!

Så må det også nevne at denne grøten koster omtrent en slikk og ingen ting. Perfekt for studenttilværelsen!

Dersom du vil gå hakket videre, slik jeg har gjort, er det lov å laste ned hele Javascriptet fra twitter.com (det står spesifikt “Hosting and modifications of the original source IS allowed”), gjøre de endringene du ønsker, for så å legge det opp på eget webområde (ditt eget eller om du får låne av kameraten). Dette gjør at du i prinsippet kan tweeke hur enn du ønsker på utseendet på widgeten. Enklest er det bare å beholde den “ferdiggenererte” koden som en Text-widget. Denne koden starter med en peker til Javascriptet. Widgets er jo dessuten praktiske, blir du lei av hvordan ting ser ut kan du bare drag and drop i vei til du blir lei.

Kunnskaper du trenger
HTML (basic)
Javascript (basic)
Programmeringskunnskaper (dersom du skal gjøre større endringer)
Du må vite hvordan du åpner en fil i et redigeringsprogram (f.eks. Textpad).
Du må kunne laste opp det modifiserte scriptet til et webområde, enten du bruker FTP eller web upload eller hva annet rart host’en din skulle tilby. (Evt la kameraten du låner webområde av ta seg av det.)

Første kvinns ut er Snooki fra Jersey Shore. Jersey Shore er min store guilty pleasure nummer én, og jeg tror nettopp det er fordi mye av det som skjer i denne serien, er rett og slett imporov på høyt nivå. Nicole, som hun egentlig heter, laget denne figuren “Snooki” før serien kom på lufta, og dette er et videoklipp hun laget før serien tok av. Allerede her er det tydelig at hun ønsker å gjøre et yrke av figuren sin. Og jeg tror Snooki virkelig er en figur, og ikke den virkelige Nicole — jeg tror også dette gjelder mange av de andre i serien, de aller fleste har kallenavn. (De påstår det er vanlig i “Guidoland”, men dog.)

Person nr 2 (også en dame) er Lady Gaga. Jeg trenger vel verken poste bilder eller videoer av henne, fordi nå er vel alle ganske kjent med hvem hun er. Men allerede første gangen jeg så musikkvideoen til “Just Dance” husker jeg at jeg tenkte at dette nesten er for karikatert til at det kan være verken helt “ekte” eller “ekte produsent-fakturert”. Det første cluet var selvsagt at hun kalte seg Lady Gaga, istedenfor noe som ligner mer på et vanlig navn, men likevel, det var noe der som fikk meg til å tenke på pantomimeteater og sirkus. Jeg sa tidlig at jeg digger Lady Gaga, hvorpå alle lo litt sånn hånlig av meg. Men hvem ler egentlig av Lady Gaga nå? (Ok det er ennå noen som gjør det, men you can’t win’em all.)

Ok, jeg skal poste en video likevel, da. Noen ganger bestemmer Lady Gaga seg for at nå skal hun ta på seg rollen “flink musikant”. Og dæven gjør hun det ikke 120%.

Det var nok for denne gang. Mulig det følger en del 2 snart. Det finnes for eksempel mange komikere og musikere som lett kunne blitt beskrevet her — ikke fordi de fremstiller seg som dumme, men fordi de åpenbart prøver å si noe innenfor populærkulturen ved å spille en figur. (Lady Gaga er det vel ingen som tror er dum nå, men de fleste tenkte vel hun var “nok en Britney” da hun kom.) Hvorfor blir alle så sjokkert når en komiker “kan spille skuespill”, for eksempel? Og motsatt?

En artist er en artist nettopp på grunn av sin evne til å beskrive noe, sette fingeren på noe innenfor rammer samfunnet i dag har satt, som gjør at vi enten tror det eller i det minste tenker over det. Men det må nevnes at det må være diskret — jeg klarer for eksempel ikke såkalt “lure-tv”. Jeg vet ikke hva det er, men jeg klarer bare ikke den genren. (Med et lite unntak av Bingobanden.)

1. En skikkelig kopp kaffe. Lite kan måle seg med dette. Men for å oppnå skikkelig lykkefølelse kan det ikke bare være en random kopp med kaffe – det må være en nyåpnet pakke filter laget på en ren maskin, eller en skikkelig laget dobbel latte (med lettmelk for min del – ellers tar fløtesmaken for mye over).

2. De siste to minuttene av Eskimo med Damien Rice.

3. Når man snakker om musikk: Å høre på musikk som gjør at man får minner om en spesiell ferietur, sommer eller hendelse. Det trenger ikke være spesiell god musikk, for eksempel (originalversjonen) av “Don’t stop” med ATB får meg til å tenke på samholdet på videregående, og “Underneath” med Alanis Morissette får meg til å tenke på Norwegian Wood med to gode venninner. Det er et øyeblikks lykke.

4. Å banke en feit boss i et dataspill, gjerne etter å ha prøvd i tre timer. Det føles ut som du faktisk har oppnådd noe grandiøst.

5. En bra treningsøkt, etterfulgt av å være støl. På en god støl-dag er det virkelig lykke.

6. Den andre, noen ganger tredje øllen. Etter det er man bare berusa.

7. Mestringsfølelse, gjerne etterfulgt av å bli fortalt at man er flink. Oi denne er viktig.

8. Feit sjokoladekonfektkake. Men det må være riktig kake til riktig tid.

9. Solskinn (når det er under 25 varmegrader). Og fuglekvitter.

10. …herregud, I’m running out of space!! Å ri tur i skogen. Hest i det hele tatt.

Og da har jeg jo utelatt det viktigste punktet – når kjæresten din ser på deg som om han er forelska igjen, som om han synes alt med deg er 110% perfekt og du føler at denne karen seriøst har blitt blindet for at han kan synes noe sånt – men du likevel føler at 90% av det er berettiget, fordi han får deg til å føle deg så jævli bra.

Forresten, et potensielt punkt nummer 12 – å skrive opp de 10, nei 11 tingene som gjør deg lykkelig

Det hele startet med at samboeren min gjorde noe ulovlig med den ene konsollen sin (han er sexy når han gjør ulovlige ting med duppedingsene sine) slik at vi med litt knot kunne spille gamle nintendospill på nevnte konsoll. Så bestilte han noen deler fra Kina som gjorde det enda lettere å spille gamle nintendospill. “Chrono Trigger, det er noe for deg, vettu!” sa han, og plutselig var jeg mesmerized. Det eneste jeg visste om RPG-genren for dataspill før dette var at det var vanlig å typisk ha en fysisk sterk person, én som brukte magicspells og en som var healer, sånn i World of Warcraft og sånn. Jeg skjønte at man utviklet figuren(e) sine i en retning, fordi du umulig kan være alt i sånne spill. Men at det var så sinnsykt gøy hadde jeg aldri trodd slæsj fått med meg.

Etter Chrono Trigger (til min store skuffelse) var ferdigspilt, tok det litt tid (sørgetid?) før jeg plukket opp Final Fantasy VI (også kalt “Final Fantasy III” i USA) til SNES (Super Nintendo).

Final Fantasy VI

FF6, som vi kan kalle det, er utviklet mer eller mindre av det samme teamet som laget Chrono Trigger, og er NESTEN like bra som sistnevnte. Men det som er moro med FF-serien er at selv om det som regel er nye figurer i hvert spill, er det mye som går igjen. Navn på våpen, spells og lignende er forholdsvis like – om de bytter navn finnes det altså gjerne en forgjenger.

Så derfor var det ekstra morsomt da jeg plukket opp Final Fantasy XIII til XBOX 360, at jeg kjenner igjen mye av greiene nå. Pluss at jeg forstår kampsystemet mer intuitivt (selv om det må sies at kampsystemet i FF13 er noe ulikt det i FF6).

Og her kommer liksom hele poenget med dette innlegget: Lightning. (Eller Raitoningu som det blir på japansk, haha. De har jo ikke l.) For ei dame. Tidligere FF-heltinner (nå må det sies jeg ikke kjenner alle) har i mine øyne vært litt sånn… for snille. Nesten litt offer-ish. For all del, Terra Bradford, Celes Chere og Yuna var kule nok de, men Lightning er sånn passe små-sur. Hun er overhodet ikke flawless, hun gjør sine feil, men hun har likevel et hjerte. Dessuten faller hun veldig lett inn som en kommandant av gruppa, det virker overhodet ikke påtvunget at “nå må vi ha en damesjef”. (Så kan det også nevens at jeg tror jeg er litt forelska i Fang, men det får så være.)

Heldigvis driver de nå og utvikler en oppfølger til FF13. Og jepp, det blir ikke hetende FF14, fordi det finnes fra før. Når man lager oppfølgere til FF-spillene, heter de gjerne, som i dette tilfellet, Final Fantasy XIII-2. Tunga rett i munnen her, altså. Lightning skal være hovedpersonen her også, så for min del er det løp og kjøp. Men først må jeg og mannebeinet bli ferdig med 13, og vi har akkurat kommet til den delen i spillet der man kan begynne å bestemme litt selv, så nå må vi bare krangle oss fram til en taktikk vi er enige om.

Så må det også nevnes at det er driiiitsmart av meg å begynne med dette midt i eksamenstida, men sånn er det jo alltid.

Positivt førsteinntrykk dette.

Konklusjon: IKKE STØL I ANKLENE DAGEN ETTER! Ser ut som jeg allerede bygger muskler på de riktige stedene, hurra hurra! Og jeg løp på forfoten hele runden – med unntak av de gangene jeg måtte stoppe og gå litt etter å ha løpt opp et par hælvettes oppoverbakker (kondisjon still needs work).

Jeg prøvde også å løpe litt hurtig på flat mark, og jeg må si – det er så sinnsykt økonomisk å løpe på denne måten. Man orker så mye mer, man flyr liksom avgårde i et tempo som jeg før nesten måtte halvveis spurte for å greie å oppnå. Om jeg bare får trent opp bein og kondisjon over sommeren, så skal jeg jaggumeg gruse 21-kilometeren. Herregud, jeg har begynt å like å løpe. MEG! Som absolutt hatet løping (da var det vel heller jogging) før. Jeg likte å danse jeg. Og styrketrening. Aldri løping. Og nå digger jeg det.

3. juni er jeg ferdig med eksamen. Da er det ikke lenge til jeg fyller (ohyeah!) 30 år. I 30-årsgave til meg selv skal jeg kjøpe meg forfotsko. Jeg skal bruke tid og MASSE penger på å finne et par bra sko. Google, teste, synse. Og så kjøpe.

<3